Kategorier treff i 121 kategorier

Svar på språkspørsmål (756 treff)

Hvorfor ikke -mm til slutt i ord?

Hvorfor skriver vi ikke dobbelt m etter kort vokal til slutt i ord, for eksempel i rom, kam og om? Vi skriver jo rommet og kammen?

Denne inkonsekvensen bunner i 1) tradisjon, 2) praktiske hensyn og 3) ortografien i landsmål. 

Bokstavkombinasjonen -mm i utlyd er breial, og den mangler støtte både i dansk og i landsmål/nynorsk. Derfor ble den ikke innført i bokmål i sin tid.

Ingen -mm fra før (i dansk)

Før skrev vi dansk i Norge. Da hadde vi ingen dobbeltkonsonanter i det hele tatt i utlyd (dvs. til slutt i ord). Hatt het hat (likevel: hatten), tann het tand og hakk het hak (likevel: hakket). På samme måte het /skamm/ skam, som nå. De enkle m-ene skilte seg ikke fra utlydskonsonanter flest.

For litt over hundre år siden innførte vi i Norge dobbel konsonant i utlyd etter kort vokal, bortsett fra i «småord» som at, den, nok, vil. Men da dette dobbeltkonsonanttoget gikk, ble utlyds-m-ene stående igjen på perrongen. Med andre ord: Ingen ord fikk dobbelt m til slutt.

Breial bokstavkombinasjon uten støtte i landsmål

M-en er den bokstaven som tar mest plass i bredden, og allerede i middelalderhåndskrifter ble -mm- forenklet til enkel m med en såkalt fordoblingsstrek over. Men den enkle m-en i bokmål kan ikke forklares fullt ut med ønsket om å spare plass. Like viktig er det nok at dobbelt m i utlyd ikke hadde noen plass i landsmålet (nynorsken), som vokste seg sterkt i den perioden da dansk-norsken ble forvandlet til norsk riksmål og senere bokmål.

La oss se litt nærmere på de tre ordene du nevner. De het i Ivar Aasens ordbok rom (bestemt form: romet), kamb og um. Vi ser at noen utlyds-m-er var i småord som um, mens andre ble skrevet -mb (etter gammelnorsk mønster og uttalen i «konservative» dialekter), og noen stod i slutten av ord som faktisk ble uttalt med lang vokal i mange dialekter (som rom og draum). Men legg merke til at også ord som skam, som uttales med mm (kort vokal) alle steder, fikk enkelt m hos Ivar Aasen, i strid med gammelnorsk (der det het skǫmm). (Noen landsmålsbrukere var mer konsekvente enn Aasen og skrev skamm.)

Det rare unntaket for m i utlyd finner vi forresten også i svensk, der det ble vedtatt i 1801. I svensk har de dessuten et unntak fra unntaket, i ordene damm, lamm og ramm. Det er for å skille disse ordene fra tre likelydende ord som skrives med én m.

 

Norge eller Noreg på nynorsk?

Kva er det rette landsnamnet på nynorsk? Vart det endra i samband med 2012-rettskrivinga?

Namnet er framleis Noreg i offisiell nynorsk.

I Språknytt 2/1999 og 2/1974 kan du lese meir om bakgrunnen. 

Som om eller bare som?

Kan man sløyfe «om» i «det var som om», «å late som om», «det virker som om», «det ser ut som om» og lignende uttrykk? Er forresten «det virker som at» eller «ser ut som at» et brukbart alternativ?

Det går oftest bra å sløyfe om. Det er ikke nødvendig å ty til at.

Vi snakker her om hypotetiske sammenligninger der det kommer en leddsetning etter som (om). (I sammenligninger der bare substantiver er involvert, for eksempel «Gutten så ut som en mann», har om naturligvis ingenting å gjøre.)

Det er som (om) de bare later som (om)!

I Det Norske Akademis ordbok finner man sitater som viser at både Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset har klart seg uten «om»:

  • [det var] som svimmelheden begyndte at gaa over
  • [barna] ropte ind; men han lod, som han ikke hørte
  • paa Torkild virket det som hendes rastløse flid skulde tjene til at døve en dyp utilfredshet

Faktisk var det relativt vanligere å sløyfe «om» før i tida, men ikke helt uavhengig av de språklige omgivelsene.

Det finnes formuleringer der «om» oftest er med, for eksempel  «Som om det skulle være noe å bry seg om!». På den andre siden kan «som om» iblant virke for omstendelig. Stort sett kan man la magefølelsen avgjøre.
 
(Etter å være finnes også en beslektet formulering med liksom (uten om): Det var (lik)som tida stod stillle. / Det var som (om) tida stod stillle.)

Nærmere om virke som (om), se ut som (om)

Disse variantene er altså likeverdige:
 
Det virker som (om) han mener det.
Det ser ut som (om) han mener det.
 
Vi har også:
 
Det ser ut til at han mener det.
 
«Det ser ut til» passer ellers best om slikt som sannsynligvis kommer til å skje (jf. utsikter):
 
Det ser ut til at det blir regn.
 
Svarbasen inneholder forresten en særskilt artikkel om den nyere formuleringen virker å være for virker og virker som (om).
 

Som at

Nyere varianter som «later som at», «ser ut som at» og «virker som at» er strengt tatt overflødige.

Skada eller skadd, lada eller ladd på nynorsk?

Kva heiter skade og lade i partisipp på nynorsk?

Tradisjonelt heiter det skadd (fleiral skadde), men skada vart teke inn og jamstilt i 2012 saman med lada for ladd(e).

Skada og lada er ubøyelege. Skadd/ladd kan ein bruke ubøygd dersom ein ikkje samsvarsbøyer svake verb. Men brukar ein samsvarsbøying, må ein skrive:

han/ho er skadd
det er skadd (eller skadt)
dei er skadde

pistolen/børsa er ladd
geværet/batteriet er ladd (eller ladt)
batteria er ladde

Det same gjeld etter andre former av hjelpeverb (var, blir, blei, vart osb.).

Om ein skriv skadd og ladd etter det tradisjonelle mønsteret, må ein bøye orda som e-verb heile vegen, slik:

å skada/skade – skader – skadde – har skadd (eller skadt)
å lada/lade – lader – ladde – har ladd (eller ladt)

Uttalen av Spetalen

Hvordan uttales etternavnet Spetalen egentlig? I radioen sier de Spetalen med trykk på andre stavelse.

Hvordan navnebærerne uttaler etternavnet, har vi ikke oversikt over, men gårdsnavnet som etternavnet kommer av, uttales i alle fall tradisjonelt med trykk på første stavelse og enstavelsestonelag (tonem 1): Spétalen.

Nedenfor følger to utklipp fra Norske Gaardnavne av Oluf Rygh. 

Fra bindet Jarlsberg og Larviks amt (1907):

Fra bindet Hedemarkens amt (1900):

Til slutt et utklipp fra Tjølling bygdebok 3 av Jan W. Krohn-Holm (1972):

Elsparkesykkel?

Kvifor kallast ein elektrisk ståsykkel (elståsykkel) elsparkesykkel? Framdriftsmåten er definitivt ikkje sparking. Kan Språkrådet rydde opp?

Sparkesykkel har rett nok namn etter hovudframdriftsmåten, men det er ikkje noko absolutt krav at den opphavlege logikken i sparkesykkel skal vera heilt intakt i samansetjingar med ordet. Ordlagingsmåten bak elsparkesykkel kan verka ulogisk, men han er ikkje uvanleg eller ugrammatisk.

Sparkesykkel er såpass leksikalisert som eit ord for «heile greia» at det kan lagast nye samansetjingar med utgangspunkt i anna enn sparkinga, som likskap i utsjånad og bruksområde. 

Vi kan nemna at tilsvarande ord er i bruk i andre språk, mellom anna i svensk (elsparkcykel) dansk (el-løbehjul) og islandsk (rafhlaupahjól). Også i mange norske dialektar heiter sparkesykkel løpehjul, så ein må rekna med å lesa elløpehjul i lokalavisene (eventuelt el-løpehjul, med ein pedagogisk bindestrek).

Vi ser at alternativet elmoped har vorte lansert. Hovudinnvendinga mot dette ordet er at elsparkesykkel i praksis har vunne. Det har vorte ettertrykkeleg innarbeidd på kort tid, og det har til og med kome i ordbøkene. Språkrådet kjem ikkje til å gå inn for eit alternativ no. Det er elles Statens vegvesen som har definisjonsmakta her. 

 

 

Kategorier: Kan ordet brukes?

Om eller på kvelden, sommeren osv.

Hva er riktig?

a) på morgenen, på dagen, på kvelden, på natta, på våren, på sommeren, på høsten, på vinteren
b) om morgenen, om dagen, om kvelden, om natta, om våren, om sommeren, om høsten, om vinteren

Både og om blir brukt med referanse til deler av døgnet og året, men ikke på samme måte.

I nyere språk, særlig talespråk, er det en tendens til å bruke der man før heller brukte om.

Om døgnet, med kveld som eksempel

Det heter tradisjonelt helst

om kvelden
klokka x om kvelden 

Likevel heter det oftest

utpå kvelden, langt (ut)på kveld(en)

og lignende med såkalt foranstilt modifiserende adledd, for eksempel ord som seint og tidlig. I noen tilfeller er begge variantene gamle i språket – det gjelder blant annet

seint (ut)på kvelden / seint om kvelden

Merk innslaget av ut i eksemplene. Det kan forklare at på morgenen er relativt sjeldnere enn på kvelden, for det er helst i forbindelse med nattevåking og sjusoving at morgenen er noe det lir utpå.

Med utpå (noe) viser man helst til engangshendelser, mens man bruker om både om engangstilfeller og (særlig) om vane og gjentakelse.

Hvordan brukes, er ikke grundig studert, men det er ingen tvil om at bruken av på kvelden har økt i forhold til bruken av om kvelden. I tillegg ser vi stadig oftere på kveldene – altså flertall av substantivet brukt om gjentakelse.

Om årstider, med sommer som eksempel

Det heter helst om sommeren, både om slikt som gjentar seg hvert år, og med referanse til en viss sommer:

Jeg var der stort sett bare om sommeren
Jeg kom fram i 1935, om sommeren

Men:

(da det led) utpå sommeren

Det er en tendens til at f.eks. tidlig på sommeren viser til engangshendelser, mens tidlig om sommeren viser til årvisse foreteelser.

er en preposisjon som lenge har utvidet virkeområdet sitt i norsk. Trolig sprer den seg også fra tidsuttrykk med til tidsuttrykk med om. Spredningen har støtte i uttrykk som på dagtid, på vårparten, en viss tid på døgnet o.l.

Det er mye dialekt- og sosiolektvariasjon her. Noen steder kan på kvelden, på sommeren osv. være godt og gammelt. Men hvis du ikke har spesielle preferanser, kan du like godt holde deg til det tradisjonelle om i skrift – vel å merke i de enkle uttrykkene om kvelden, om sommeren og så videre, og i alle fall når disse uttrykkene viser til noe som gjentar seg.

Du finner noen flere eksempler på sidene 430—431 i Norsk referansegrammatikk.

Kategorier: Preposisjonsbruk

Å finnast – finst – fanst – har funnest

På radioen høyrer eg ofte reporterar som seier «det finnast». Det kan vel ikkje vere rett?

Nei, det heiter ikkje «det finnast» på nynorsk, så sant det ikkje står eit hjelpeverb som skal, må eller kan framanfor. Det er heller ikkje noko som heiter «finnast det».

Det heiter «det finst» og «finst det». Vidare: «Eg/du/han/ho/vi/me/de/dei finst».

Kategorier: Bøying av verb

Berberis, kornell og mogop – enkel eller dobbel konsonant?

Før vart berberiss skrive slik, med dobbel s. Men no ser eg i ei ordliste at ordet skal skrivast med enkel s, medan kornell får dobbel l og mogop får enkel p. Burde ikkje desse orda ha dobbelkonsonant til slutt, sidan den siste vokalen er stutt?

Skrivemåten av desse orda er regulert ut frå eit ortografisk hovudprinsipp: Det skal vere dobbelkonsonant etter kort trykktung vokal, slik som i kornell, men ikkje etter kort trykklett vokal, som i berberis og mogop.

Spillvarme og liknande på nynorsk

Kva heiter spillvarme på nynorsk? Eg ser at somme skriv spel-.

Det heiter beint fram spillvarme, nett som det heiter spillolje og spillvatn.

Det handlar om slikt som går til spille, jamfør uttrykket gråte over spilt mjølk.

Spilling har altså ingenting med speling å gjere (bortsett frå at ein spiller pengar når ein spelar dei bort).

 

Den amerikanske uavhengighetserklæringen på nynorsk

Kva heiter «den amerikanske selvstendighetserklæringen» på nynorsk? Skal det vere stor forbokstav i «den»?

Det heiter tradisjonelt den amerikanske sjølvstendefråsegna.

Det er òg mogleg å skrive den amerikanske sjølvstendeerklæringa (brukt i trykt tekst sidan 1974). Sjølvstendekunngjering og sjølvstendelysing er like gode ord, men dei har vorte lite nytta i denne nemninga.

Det skal vere liten forbokstav, som du ser.

Sammensetninger med egennavn: oslofolk, Ibux-tablett

Hvordan skriver man sammensetninger med egennavn, for eksempel med et stedsnavn eller et varemerke som første ledd?

Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.

Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmannvestlandsjente osv. 

Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).

Bare små bokstaver

Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.

Når helheten er et egennavn, eller nesten

Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!

Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, følger hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det blitt skrevet i ett og med stor forbokstav, som for eksempel Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.

Den såkalte Østfold-l-en

Hva heter den l-en som har festet seg i språket til de unge i Oslo de siste tiåra? Østfold-l, tynn l eller tjukk l? Hva er grunnen til endringen, og hva kan gjøres for å bekjempe den?

 

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

En

  • apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
  • laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

  • apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
  • laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den gjerne er i mange omgivelser (klo, flis, sol, fæl osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene. 

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.

Uttale av «professorer» og andre ord på -or i flertall

Jeg hører at mange sier professorer, diktatorer og til og med motorer med trykk på -or-. Er det riktig?

Tradisjonelt har ord på -or som kommer fra latin, gjerne blitt uttalt med trykk på o-en i flertall: 
 
professor – professoren – professorer – professorene
 
Men det er ganske vanlig å uttale flertallsformene med trykk på samme sted som i entall, og det kan ikke regnes som galt.
 
Trykkskiftet fra entall til flertall henger sammen med en uttaleregel i latin, så regelen er mest knyttet til ord med forankring i gamle dagers latindannelse. Derfor er trykk på -or mye mindre vanlig i traktorer, motorer og kanskje radiatorer enn i lektorer og professorer. Diktatorer, investorer, debitorer og kreditorer kommer nok i en statistisk mellomstilling. Også doktorer uttales på begge måter, men når doktorer står for ‘leger’, er det mye vanligere med trykk på første stavelse.
 
Det følgende utklippet fra innledningskapittelet i Bjarne Berulfsens Uttaleordbok gir et godt bilde av tilstanden i såkalt dannet dagligtale rundt 1969. Det har skjedd litt siden den gang.