Det riktige er holocaust og holocaustdagen.

I Bokmålsordboka finner vi disse opplysningene:

holocaust 

m. eller n. [altså en holocaust eller et holocaust når ordet bøyes]
uttale: hål´låkåst el. hål´lokåst
etymologi: gjennom engelsk, fra latin holocaustum 'brennoffer (som brennes helt opp)', av gresk
betydning: ‘politisk motivert massedrap på folkegrupper, særlig om utryddelsen av jøder og andre befolkningsgrupper før og under den andre verdenskrigen’

Ordet har også blitt brukt om andre slags massedrap, som i kjernefysisk holocaust (her grenser det til både inferno og ragnarok).

I 1966 kom en bok om emnet med tittelen Det store brennoffer. På den tida var ordet holocaust lite kjent i Norge. Det var først da NRK i 1979 viste tv-serien Holocaust (fra 1978), at selve ordet ble allment kjent hos oss.

I hebraisk er ordet shoah brukt mer spesifikt om det jødiske holocaust, jf. Encyclopædia Britannica og denne artikkelen i The Huffington Post. 

Store tragedier, små forbokstaver

I dag er folkemordet på jøder uten tvil det mest kjente holocaust i den moderne betydningen. Når ordet står alene, fungerer det derfor som en entydig betegnelse på dette fenomenet. Det hender at Språkrådet får henvendelser som går ut på at forbokstav i en slik betegnelse er en bagatellisering av tragedien. Vi kan forsikre om at det ikke ligger noen slik nedvurdering i rettskrivningen. 

Holocaust er ikke noen institusjon opprettet med det navnet, det er en hendelse. De mest omfattende og dramatiske hendelsene i verdenshistorien skrives nettopp med liten forbokstav, fra big bang (riktignok ikke normert) eller det store smellet via svartedauden og første og andre verdenskrig til ragnarok. 

Vi kunne hatt et system med stor forbokstav i ord som ikke består av velkjente norske element, eller i de ordene som er vanskelige å bøye, men det har vi altså aldri hatt. Vi har heller ingen regel som går ut på å skille ut det største eller viktigste fenomenet i sitt slag med stor forbokstav. I religiøst språk finnes det noen unntak fra hovedreglene (som Faderen og Sønnen), men det er ikke rimelig å legge dem til grunn. Det er riktigere å sammenligne med helvete, som skrives med liten forbokstav (i likhet med himmelen). 

Dagen

Vi bruker generelt liten forbokstav i ord for spesielle tidsperioder (måneder, årstider, høytider, helligdager og lignende). 

Hvis holocaustdagen bare hadde vært navnet på et eller flere arrangement eller kulturelle begivenheter, ville det vært riktig med stor forbokstav. Men den faste internasjonale holocaustdagen er noe mer og større. Man kan sammenligne betegnelsen med ord som allehelgensdag og grunnlovsdagen.

Når man hører verbet forvente, venter man gjerne at det dreier seg om noe positivt eller om oppfylling av et krav. Det gjelder også verbalsubstantivet forventning, men ikke i samme grad.

Siden venting ikke kan brukes som som verbalsubstantiv til å vente i alle sammenhenger, bruker vi ofte forventning i stedet, i nøytral betydning. Det må nok aksepteres til en viss grad, for eksempel innenfor statistikk (forventning om et visst utfall). Det finnes til og med faste uttrykk der forventning er negativt ladd: Når noe skjer mot all forventning, er det jo gjerne noe positivt. Men ellers kan flittig bruk av forventning om et direkte negativt utfall vekke både forundring og irritasjon. 

Verbet forvente er enda sterkere knyttet til positiv holdning til det som er i vente. En formulering som den forventede katastrofen kan derfor virke pussig og forvirrende hvis det ikke er klart at teksten handler om en dommedagssekt eller noe lignende. Den forventede renteøkningen er heller ikke allment akseptert språkbruk. Folk skriver til Språkrådet og forteller at de stusser når myndighetene forventer økt smitte. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) sier det slik: 

forvente 1 regne med (noe positivt, i nyere språk også om noe uønsket, negativt, og dermed i strid med betydningen av forventning); håpe på

Dette kan nok modifiseres til «i strid med hovedbetydningen av forventning», men uansett kan det være lurt å håndtere verbene på dette området på en måte de fleste kan godta, for eksempel slik:

• nøytral/åpen/positiv innstilling til utfallet: vente, regne med
  
• positiv: håpe
• positiv, gjerne knyttet til oppfylling av krav eller noe annet man har fastsatt: forvente
• negativ: frykte o.l.

Merk at det enkle vente godt kan brukes om noe positivt. Før het det oftest å vente oppgang, ja, man klarte seg i stor grad uten å forvente i det hele tatt, jamfør dette søket i aviskilder ved Nasjonalbibiblioteket:

Forvente er altså ofte bare en tungvint variant av vente. Men i for eksempel forventet levealder/levetid er det så grundig innarbeidet at det må godtas, selv om ventet levealder/levetid i prinsippet kunne vært nok. (I nynorsk brukes oftere venta her, og noen skriver pårekna.) 

Forventning i ordbøkene

I Stor norsk ordbok på ordnett.no står disse betydningene av forventning:

1 tilstand hvor man (spent) venter på noe (særlig noe godt)

salen var full og forventningen stor / spent forventning / imøtese noe med forventning

2 (positiv) forhåndsforestilling man gjør seg om noe

det gikk over all forventning (godt) / vi har store forventninger til ham / (ikke) svare til forventningene / innfri forventningene

Norsk riksmålsordbok (1937) gir et bilde av gjengs bruk før i tiden:

1 det å forvente(s); tilstand hvorunder man (spent) venter på noget (godt ell. sj. ondt); spenning.

en aandeløs forventning (Kiell. Fort. 248) / huset var fuldt og forventningen spændt (Ibs. Gynt 221) / stå i spent forventning / i forventning om noget / et ungt folk er fuldt af forventning (B. B. Fort. 411) / hun frøs av forvæntning i de tomme rum og halvåpne ganger (B. B. Saml. Værk. Hundreårsutg. X 51)

 2 forhåndsforestilling man gjør sig om noget

udfaldet var over forventning godt (Nans. Polh. I 516) / det gik over forventning (Elster II 261) / mot all forventning / vi tre knyttede store forventninger til «Catilina» (Ibs. Cat. 8)

Varianten med «streken» på slutten må være en misforståelse. Det er «leken – steken» (eller «leiken – steiken») som er det tradisjonelle.

En grunn til at rimord med -e- kommer inn til slutt, kan være at leik med diftong presses ut av dialektene (før steik med diftong).

Steik (steiken) = sviing

Bokmålsordboka forklarer ordtaket slik, under oppslagsordet stek/steik (sterk varme, særlig fra sola): «den som vil være med på leken, må også tåle, smake steken» ‘den som vil være med på noe, må også finne seg i de ubehageligheter som følger med’. Vi vet ikke om dette er det opprinnelige bildet, men det passer godt på norsk. Steik i denne betydningen er jo helst hankjønn (solsteiken).

Steik (steika) = godbit

Det finnes gamle varianter med steken eller stegen i betydningen ‘steika’, altså en godbit. Slik er det også framstilt i Ordbog over det danske Sprog. I Bevingede ord av Evensberget og Gundersen siteres Grundtvig med «Hvem der vil være med i legen, får noget af Stegen». Dette skal ha vært brukt «om dem som deltok i Karl 12s halsbrekkende rideturer», med andre ord kan det ha vært snakk om ei slags premiering. Merk at hele uttrykket likevel helst har negativt fortegn i overført betydning. I Norske Ordtak [Norske Ordsprog] av Ivar Aasen står det: «Den som er med i allslags Leik, fær smaka på allslags Steik» (fra Trøndelag). Hvis dette viser til stekt kjøtt, har ordet hunkjønn (steika). Men merk at man kan «smake» annet enn mat på norsk, for eksempel pisken.

Sleik og smeik

Ivar Aasen nevner ellers varianten «Den som er med i Leiken, fær vera med i Sleiken», fra Østlandet («tola sleiken» er notert fra Trøndelag). 

I Sørøst-Norge brukes flere steder «tåle smeiken». Smeik betyr de fleste steder i landet ‘kjælende klapp, kjærtegn’ (noe som før kan ha vært særlig risikabelt for kvinner), men det viser nok her til slag eller annen motgang (se betydning 5 i Norsk Ordbok).

Det er innfløkt

Ordbøkene kommer ikke helt til bunns i saken. Det eldste liknende uttrykket vi kjenner til, er fra eldre svensk, der ordet lek gjentas, det vil si at den som er med på leken, får tåle leken. Kanskje det er utgangspunktet, og så har fantasien fått utløp i ulike retninger ved oversettelse til andre språk eller dialekter.

Som denne lille utredningen viser, finnes det ikke alltid «korrekte» eller autoriserte versjoner av ordtak og talemåter. I muntlig overlevering lever ofte flere varianter side om side. Likevel: Å bruke streken i dette uttrykket er nok å trå litt over den!

Det finnes ingen spesialregler for uttalen av navn på ekstremvær, så værnavnet bør uttales på samme måte som personnavnet ellers. Folk som heter Gyda, må selv få bestemme uttalen, men der ingen har fastsatt noe annet, er det god grunn til å uttale navnet /jy:da/, med tonem 2.

På gammelnorsk ble navnet uttalt /gyða/ med hard g og stungen d, men g-en ble tidlig til j- der navnet overlevde. Det samme skjedde med g-er i andre navn foran i, e, y, ø, ei og øy, mens k-er ble til kj- i samme stilling. Jamfør for eksempel navnene Gisle og Kirsti, eller vanlige ord som gift, geit og gyllen.

J-uttale finner vi således i en hel vifte av lange lokale navnetradisjoner (se Ivar Aasens navnebok nedenfor). Vil man knytte navnet Gyda til de nedarvede formene, er /jy:da/ det rette valget.

Mange gamle navnetradisjoner ble mer eller mindre brutt etter middelalderen. På 1800-tallet ble en rekke norrøne navn hentet fram igjen fra skriftlige kilder og uttalt mer eller mindre bokstravrett. Gyda med hard g- er et resultat av det. Men ekte gammelnorsk uttale er det ikke snakk om.

I de to uttaleordbøkene vi har sitert nedenfor, finner vi begge hovedvariantene, men /jy:da/ står på førsteplass.

Dette er uttaleordbøkene til henholdsvis Bjarne Berulfsen (1969) og Ivar Alnæs (1925). (I 1910-utgaven hadde Alnæs bare /jy:da/. Se nedenfor om Gjøa.)

Et klarere råd finner vi i Norsklære for ungdomsskolen, bokmål (1971) av Johs. A. Dale og Finn-Erik Vinje: 

Lokale muntlige tradisjoner

Her er et klipp fra Ivar Aasens Norsk Navnebog 1878: