Kategorier treff i 109 kategorier

Svar på språkspørsmål (674 treff)

Den truande faren

Korleis skil ein mellom det som på bokmål heiter troende og truende, på nynorsk? Eg vil gjerne sleppe å skrive trugande i den siste tydinga, for eg uttalar ikkje g-en.

Du må anten skrive orda likt (truande) eller ty til g-en i den andre tydinga.

Det gjeld altså presens partisipp av desse to orda:

å tru – trur – trudde
å tru(g)e – tru(g)ar – truga

Ein kan framleis skilje mellom

1) truande personar (= som trur) og
2) trugande
personar (= som trugar)

Vel du g ovanfor, må du òg skrive å truge – trugar – truga.

Det er ikkje meir problematisk enn til dømes å skrive haug og å seie /hau/, som dei fleste vel gjer, eller å skrive dugeleg og seie /dueleg/, som òg er vanleg.

I 1977 vart det tillate å sløyfe g-en i verbet å truge. Den truande faren har altså tydd tre ting i over førti år: 1) ein far som trur, 2) ein far som tru(g)ar og 3) ein fare som tru(g)ar. Det blir sjeldan verkelege mistydingar, same kva ein vel. Det er jo ikkje mange som klagar på samanfallet mellom faren og faren, som er sams for målformene. Før måtte ein skilje endå meir på nynorsk, jamfør:

1) den truande faren 2) den trugande faren 3) den trugande fåren
= eldre nynorsk

1) den troende faren 2) den truende faren 3) den truende faren
= bokmål, for dei som skriv å tro, ikkje tru

Godt nytt år, godt nyttår, godt nyår, godt år

Heter det godt nytt år, godt nyttår, godt nyår eller hva?

 

Alt dette er gangbare hilsener.

Det ser ut til at godt nytt år nå foretrekkes (framfor godt nyttår) når man har selve det nye året i tankene, ikke bare ny(tt)årshelga. Ordet nyttår er jo tvetydig. Det viser nå primært til årsskiftet og tida eller feiringa rundt det (slik nyår gjør på svensk).

I mange dialekter og i landsmål/nynorsk brukte man før helst godt nyår (og tilsvarende nyårskvelden, nyårsaftan, nyårseftan og nyårsdagen). De fleste norsktalende kjenner vel fremdeles frasen (ut)på nyåret (jf. over nyttår).

En enda mer tradisjonell hilsen er godt år.

De to sistnevnte hilsenene er lite brukt i bøker på bokmål og riksmål, men f.eks. Knut Hamsun og Edvard Grieg har brukt både disse og «godt nytaar/nytår» i brev, og Henrik Ibsen har brukt alle variantene.

 

Grønt hydrogen, grått hydrogen, blått hydrogen

Jeg leser på regjeringens nettsider om grønn, grå og blå hydrogen. Er ikke det grammatisk feil?

Det bør hete grønt, grått og blått hydrogen.

Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord, så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.

Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.

Selve emnet står det mer om her.

Sjåast eller sest?

Heiter det vi sjåast eller vi sest på nynorsk? Det verkar som om sjåast er det vanlege?

Det heiter «vi sest», om ein først skal bruke dette verbet. Vi sjåast er blitt så vanleg dei siste tiåra at det verkar naturleg på mange, men opphavet er ei direkte (feil)omsetjing frå bokmål.

Vi kan kaste eit blikk på bøyinga av verbet som ligg til grunn, altså å sjå. Nedanfor har vi sett det resiproke st-verbet opp under dei tilsvarande aktive formene:

å sjå      – ser   – såg
å sjåast – sest – sågst

Sest svarer til presens ser og tyder ‘ser kvarandre‘.

Å sjåast er infinitiv, som å sjå

Å skrive sjåast i presens er i prinsippet som å skrive *sjår, som er ein typisk sidemålsfeil. Men presens sjåast verkar ikkje som ein like grov feil. Grunnen til det er nok at sjåast er ei korrekt form i og for seg – vel å merke i infinitiv, etter hjelpeverb, som her: «Skal vi aldri sjåast att?» og «Oppdrettsanlegget kan sjåast frå ferja».) Den velkjende klangen har letta spreiinga av «vi sjåast».

Bokmålssystemet

Merk at bokmål ikkje skil mellom infinitiv og presens av st-verbet:

å se       – ser   – så
å se(e)s – se(e)s – sås

Vi sjåast speglar bokmålssystemet ved hjelp av ei hypernynorsk form. Merk at sees har vore vanlegare enn ses, så det ligg òg eit tostavingsmønster under og fremjar sjåast på kostnad av sest.

Nyare frase i nynorsken og dialektane

I dei få dialektane som har hatt fleirtalsbøying av verb i nyare tid (jf. me koma, me sjå) kunne ein vente presens sjåast i dette uttrykket, sidan det er to eller fleire som ser kvarandre. Islandsk har såleis forma sjáumst ‘vi sest’ fordi ‘vi ser’ heiter sjáum, i kontrast til sé ‘eg ser. Men ein finn ikkje noko slikt i norsk målføretradisjon. Ein viktig grunn til det er at heile avskilsfrasen er meir eller mindre lånt frå bokmål. På bygdene før sa ein heller t.d. vi snakkast eller talast enn vi sest.

Formuleringa «vi *sjåast» tok til å gjere seg gjeldande på trykk først 1970-åra, m.a. i omsetjingar. No har ho rokke å bli morsmål for mange språkbrukarar fødde i 1960-åra og seinare.

Ein lengre artikkel og eit godt døme

Ein lengre artikkel om emnet har stått i Språknytt.

Til slutt eit godt døme på rett bruk av det resiproke verbet:

 

 

Stoda for ståa?

Kan jeg bruke ordet ståa i betydningen ‘situasjonen, stillinga’?

Ja, men du bør skrive stoda og uttale det /ståa/.
 
D-en er stum, som «i tida». O-en er åpen, som i «å sove» og «en lov». Det kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».
 
Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.
 
Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det har også holdt seg i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende, jamfør «Hur är läget?».

Før og etter vår tidsrekning (fvt. og evt.)?

Har Språkrådet vedteke at det skal heite før og etter vår tidsrekning (fvt. og evt.) i staden for før og etter Kristi fødsel (f.Kr. og e.Kr.)?

Nei, Språkrådet har ikkje vedteke at desse såkalla livssynsnøytrale omgrepa skal vere obligatoriske:

før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk)
etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk)

Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion. Det å skrive f.Kr. og e.Kr. treng ikkje ha noko med religiøs aktivisme å gjere.  

Ein ukristeleg parallell

Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’.

I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus, og tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret.

Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa

  • Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ei tilsløring av fakta, som ikkje er nøytrale.
  • Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungera like ekskluderande som inkluderande. Det same kan seiast om alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era).
  • Hendingar skjer før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. 

Nødt for og nøydd for? Eller til?

Fleire og fleire skriv nøydd for i staden for nøydd til. Kva bør ein bruka?

Nøydd til (og bokmål nødt til) er det tryggaste valet i skrift. Uttrykket nødt for kom inn i litteraturen frå talemålet for litt over hundre år sidan, fyrst i lokalaviser, så i romanar, særleg i replikkar.

I den tidlige fasen syner «nødt for» seg i kjelder både frå Trondheim, Bergen og området rundt Oslofjorden. Varianten melder seg seinare i nynorsk, og då med tyngdepunkt i sørvest. Mykje tyder på at varianten med for har det meste av røtene sine i norske bysosiolektar.

Rettskrivingsordbøkene Nynorskordboka og Bokmålsordboka har per desember 2019 berre med nøydd til og nødt til, medan Det Norske Akademis ordbok òg fører opp nødt for, med stempelet «dialektalt». Norsk Ordbok, som har med mykje tilfang frå talemålet, nemner både nøydd om, nøydd for og nøydd til. Men i eldre nynorskordbøker finn vi berre nøydd om og nøydd til. Det er desse variantane som har vore dei vanlegaste i tradisjonelt bygdemål. I tillegg har vi det snaue nøydd å (og dialektalt på Vestlandet nøydd te, dei stadene der å heiter te).
 
Uttrykket heng saman med seiemåten å nøyda nokon til noko, der nøyda tyder ‘tvinga’.
 
I alle tilfelle er nøydd til det tryggaste valet i skrift. Det er god nynorsk, nett som nødt til er godt bokmål og god dansk.
Kategorier: Preposisjonsbruk

Ambassadør til?

Hva er riktig: Norges ambassadør i Tyskland eller Norges ambassadør til Tyskland? Det siste høres/ses stadig oftere i massemediene.

Vi anbefaler «ambassadør i». Satt på spissen er «ambassadør til» kvasitradisjonell norsk med rot i engelsk.

Embetsmannsspråk eller engelsk?

I gamle dager utstyrte man gjerne fyrster og embetsmenn (især prester) med et til + stedsnavn (jf. «hertug til Holsten», «sogneprest til Bø»). Denne språkbruken er nok blitt styrket av at man ble utnevnt til et embete. Men det er ikke denne skikken som er årsaken til at «ambassadør til» har spredt seg.

Begrepet norsk ambassadør er ikke så gammelt. Norske konsuler, ministre (ved legasjoner), gesandter og sendemenn går lenger tilbake i historien. Noen mener at de to sistnevnte ordene danner grunnlaget for den nye preposisjonsbruken, jf. «Norges sendemann til …» på grunnlag av «å sende til». Men før het det helst «sendemann i». (Utsending til og delegert til er mer patent, for her er veien til verbene sende og delegere med tilhørende til kortere.)

Hovedgrunnen til at ambassadør i nyere tid er blitt utstyrt med preposisjonen til, er nok ganske enkelt at det heter ambassador to på engelsk. Foran navn på organisasjoner kan det også være mer semantiske grunner til at til har fått feste, jf. «Norges ambassadør til FN».

Mulig distinksjon

Lars Vikør har sendt denne kommentaren til artikkelen ovenfor.

«Ambassadør til» har ein funksjon når ein slik person dekker fleire land. Norges ambassadør «til» Aust-Timor bur i Jakarta og er også ambassadør «til/i» Indonesia. Indonesias ambassadør «til» Island bur i Oslo og er også Indonesias ambassadør «til/i» Norge. Dette er vel ikkje noko uvanleg, heller, ikkje minst i tider med sparepolitikk.

Dette er altså et mulig bruksområde for preposisjonen «til». Men det er nok vanskelig å fastsette bruksområdet i praksis uten at den tradisjonelle bruken av «i» blir trengt ut.

Utviklingen

Flere har skrevet til oss og hevdet at diplomatiet har sitt eget språk, og at det der heter «til». Det er godt mulig. Det er ikke rart at de som hører «ambassador to» oftest, oversetter det direkte til norsk. Slik har kanskje «ambassadør til» blitt til, som fagsjargong. Tallene nedenfor taler tydelig om at «ambassadør til» ikke primært har opphav i norsk skriftspråk. Tallene skriver seg fra søk i en avisbase (nb.no). Du kan selv gjøre boksøk på nb.no og få bekreftet at det er «til» som dominerer også i tidlige tekster fra Utenriksdepartementet o.a.

Norges ambassadør til

Norges ambassadør i

Kategorier: Preposisjonsbruk

Internet of things på nynorsk

Dette heiter «tingenes internett» på bokmål. Kva bør det heite på nynorsk? «Tingas internett» kling som direkte omsetjing frå bokmål, og «internettet av ting» som maskinomsetjing frå engelsk.

Du kan prøve med «tingnettet» («tinginternett»).

Når det kommer til

Jeg er norsklærer på en videregående skole. De fleste fleste elevene mine skriver «når det kommer til …» der jeg ville ha skrevet «med hensyn til / hva angår / når det gjelder». Det har kommet så langt at jeg har sluttet å rette. Er det riktig?

«Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette.

Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser.

Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på et eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik:

  • Da det kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne.
  • Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.

Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/området, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat.

Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med penn.

Faste eller fast ansatte

Heter det faste og midlertidige ansatte eller fast og midlertidig ansatte? Hva med offentlig ansattefaglig ansatte, selvstendig næringsdrivende og daglige ledere?

Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte (eventuelt tilsatte, som er det samme).

I et annet perspektiv kan man tenke seg at ansatte faller i to grupper: de faste og de midlertidige. Men det er nok helst ansettelsesforholdet, ikke den ansatte, som er fast eller midlertidig. Man er så å si ansatt på en fast/midlertidig måte. Det blir da en parallell til det tenkte raskt ansatte (i motsetning til raske ansatte).

Det er mindre opplagt når adjektivet er faglig, men det er nok best best å skrive de faglig ansatte. Likeledes: de offentlig ansatte.

I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e både de tradisjonelle og de mest brukte. Adjektivet står adverbielt og er egentlig en bestemmelse til noe annet enn det substantiverte adjektivet/partisippet som kommer like etterpå.

To grammatisk beslektede eksempler er psykiatrisk sakkyndige og psykisk utviklingshemmede. Her kan ikke -e brukes i adjektivene.

selvstendig(e) næringsdrivende var-e mest brukt før i tida, men er nærliggende å tenke at disse næringsdrivende driver selvstendig, så vi skriver i dag de selvstendig næringsdrivende. Likevel: de private næringsdrivende.

Når ordet som kommer etter, er et rent, bøyelig substantiv, skal adjektivet bøyes (daglige ledere), selv om det kan virke ulogisk.

 

 

Kategorier: Samsvarsbøyning

Klimautslipp?

Kan/skal man skrive klimautslipp? Jeg mener at det er helt feil. Hva er utslipp av klima? Utslipp av klimagasser er derimot logisk.  

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp og klimagassutslepp. Vi vil anbefale det, selv om ingen av variantene står i vanlige ordbøker ennå.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordet klimautslipp direkte feil, jf. dette utklippet fra Norsk referansegrammatikk:

 

Denne typen «midtklipping» av sammensetninger er altså ikke helt uvanlig. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

(Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er et annet rettskrivningsfenomen, )

 

 

 

Citizen science

Begrepet citizen science er blitt vanlig i Norge. Det svenske språkrådet bruker medborgarvetenskap, og tyskerne bruker Bürgerwissenschaft. Hva bør det hete?

Språkrådet har tilrådd grasrotforskning, men folkeforskning er på frammarsj. 
 
Borgervitenskap er ikke noen dårlig oversettelse, men det kan virke vel formelt, og det har konnotasjoner til «det borgerlige» i snever forstand. Medborgervitenskap er i tyngste laget.
 
Språkrådet og Universitets- og høgskolerådet har framhevet grasrotforskning og grasrotforsker. Forskningsrådet har tatt i bruk folkeforskning. (Det har før vært brukt om noe helt annet.)
 
 

De gule vestene

Bør ikke dette navnet skrives med stor forbokstav? En bevegelse trenger vel ikke å ha en ledelse og en organisasjonsstruktur for å ha stor forbokstav? Dessuten betyr jo navnet noe annet enn «gule vester» i bokstavelig forstand.

Jo, det er nok nettopp en organisasjon som må til for at en bevegelse skal bli omtalt med stor forbokstav. Inntil videre bør vi skrive «de gule vestene» eller «gulvestene».

Organisasjoner har vedtatte navn og stor forbokstav, mens løsere bevegelser eller grupper snarere har kallenavn eller betegnelser med liten forbokstav. 

Det har ingenting å si om betegnelsen er metaforisk eller (som i dette tilfellet) metonymisk.

Noen litt haltende paralleller fra fransk historie er sanskulottene, jakobinerne og kommunardene. Drar vi til Thailand, finner vi gulskjortene og rødskjortene.

Dersom bevegelsen stifter en vedtaksfør organisasjon med navnet «De gule vestene», og organisasjonen utvikler seg i en annen retning enn bevegelsen som helhet, kan vi i prinsippet få et språklig skille mellom «De gule vestene» og den større bevegelsen «de gule vestene».

Et prosent? Nei.

Heter det én prosent eller ett prosent?

Prosent er et hankjønnsord. Det heter én prosent – den prosenten.

Ordet står i ordbøkene. Trykk på koden m., så ser du selv.

«Et prosent» er blitt ganske vanlig hos barn og unge.

 

 

Kategorier: Grammatisk kjønn

Pavehets?

Som katolikk burde jeg kanskje følt meg krenka av sammensetninger som juksepave, sutrepave, somlepave med flere. Hva er opphavet til disse ordene? Den uspiselige magen til hummer og kreps heter også pave. Rart?

Historisk ligger det både direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenka man skal føle seg.  

Paven i Roma

Hvis du tar en titt på Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er ganske sikkert den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen eller enda lenger, som uttrykk for antikatolske følelser. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt skjellsordet er, blant annet fordi vi vet for lite om den den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten fordi de hver på sin måte er uspiselige, eller på grunn av utseendet,  jamfør bildet nedenfor: