Kategorier treff i 120 kategorier

Svar på språkspørsmål (739 treff)

Drøyt/vel og knapt/snaut

Er det forskjell på drøyt hundre kroner og vel hundre kroner? Eller på knapt og snaut? Bør man skrive knapt/snaut eller knappe/snaue?

 

Drøyt og vel er det samme, og knapt og snaut er det samme. Man bør holde drøyt/vel klart atskilt fra knapt/snaut, men bøyningen er det ikke så nøye med.

Tradisjonell betydning og bruk

Dette er det tradisjonelle systemet, som de fleste fremdeles holder seg til:

DRØYT/DRYGT/VEL = litt mer enn (også godt og vel)
KNAPT/SNAUT = litt mindre enn (jf. en knapp time) eller akkurat så vidt nok (jf. et knapt flertall)

Også svenskene bruker drøyt (dvs. drygt, som det også heter på nynorsk) og vel (väl), mens danskene heller bruker godt (og vel). Knapt er fellesnordisk. Snaut er særnorsk i nyere riksspråk, men finnes i eldre/dialektal svensk; det skrives snautt på nynorsk og uttales flere steder /snøtt/. Islandsk har rúmlega på plussida og tæplega på minussida.

Her er noen mulige setninger på bokmål:

Etter drøye to år hadde jeg skrevet knapt hundre sider / hadde jeg knapt nok råd til å betale husleia.
Etter vel to år hadde jeg skrevet snaut hundre sider / hadde jeg snaut nok råd til å betale husleia.
Etter litt over to år hadde jeg skrevet litt under hundre sider / hadde jeg bare så vidt råd til å betale husleia.

Sammenhengen avgjør om snaut og knapt betyr ‘så vidt over (et visst mål)’ eller ‘like under’. Det kan være en tendens til at f.eks. et snaut/knapt år oftere enn før blir tolket som ‘så vidt over’ (slik at det faller sammen med nyansen i en snau/knapp seier); i så fall skaper det et press på drøyt.

Om bøyningen: Når det etterfølgende substantivet står i flertall (som i drøyt/drøye to uker), har det sjelden noe å si om man velger drøye eller den adverbielle formen drøyt. Det samme gjelder snaut/snaue, knapt/knappe. Den nyeste av disse variantene er knappe. Drøye var nok vanligere enn drøyt før.

Uansett har det ubøyelige adverbet vel vært det vanligste i skriftmålet i forbindelse med slike overslag på plussida. Drøyt/drøye i den samme betydningen kom for alvor på banen i 1980-åra, og nå er stillinga nokså jevn.

Vakling

Noe som er drøyt/drygt, rekker langt, i motsetning til noe som er knapt eller snaut. De fleste med norsk som morsmål vet at noe drøyt er noe kraftig eller rikelig, og at knapphet er mer eller mindre det samme som mangel. Likevel er forståelsen i endring. Mange unge nordmenn tolker nå drøyt/drygt og vel som ‘cirka’ eller til og med ‘mindre enn’.

Her er resultatet av en uformell undersøkelse Språkrådet gjorde gjennom sosiale medier i slutten av februar 2021. Spørsmålet var altså om uttrykkene drøyt 100 og vel 100 betyr ‘litt under 100’, ‘cirka 100’ eller (som før:) ‘litt over 100’.

 

 

Merkelig nok er vel mindre utsatt for semantisk «nedskjæring» enn drøyt hos de yngre, men legg merke til at vel begynte å vakle først.

En grunn til at vel har vaklet i norsk, kan være at vi også har et trykklett vel som signaliserer usikkerhet eller forbehold (jf. «det er vel slik»). Men det forklarer ikke hvorfor godt (også uten vel) har vært utsatt for den samme tendensen i dansk, se nedenfor.

Nordisk tendens

I Danmark er bruken av synonymene godt og vel og godt blitt ustø (se betydning 8.a under godt i Den Danske Ordbog). Uttrykket godt og vel er intakt i selve ordboka, men andre kilder forteller at halvparten av de unge tolket det som ‘nesten’ allerede i 1960-åra.

Danskene bruker ikke ordet drøjt slik vi gjør, men svenskene bruker drygt. En undersøkelse utført av Institutionen för svenska språket ved Gøteborgs universitet kan tyde på at nordmenn ligger et drøyt eller snaut hestehode foran svensker i vaklende forståelse:

(Den første søyla = folk som er født på 1940-tallet, den siste søyla = folk som er født på 1990-tallet. Blått = ‘litt mer’, oransje = ‘cirka’ og grått = ‘litt mindre’.)

I den seinere tid har drøyt/vel og knapt/snaut fått kraftig konkurranse av de mindre fyndige, men unektelig lettfattelige uttrykkene i overkant og i underkant. Det kan kaste noe lys over endringer i norsk og dansk, men ikke i svensk, der disse uttrykkene ikke brukes.

Vi kjenner altså ikke hovedårsaken til endringene. Det er velkjent at synonymer ikke holder seg helt synonyme lenge, men det er langt fra noen fullgod forklaring.

Barke sammen eller brake sammen?

Heter det barke sammen eller brake sammen

«Barke i hop» eller «barke sammen» er helt riktig. Det kan også «barke helt galt av sted».

Det ser du om du slår opp i f.eks. Bokmålsordboka under barke. Ordet er lite brukt ellers, og det kan forklare at mange bytter det ut med et mer kjent ord. Vi vil tilrå barke, men vi kan ikke avvise brakinga helt, siden den gir god mening i og for seg.

Fartsdump eller fartshump?

Heter en fartsdemper i veibanen en fartsdump eller en fartshump?

Det heter fartshump

Humper går oppover, mens dumper går nedover. Fartsdempere er normalt forhøyninger.

Fartshump står i Tanums store rettskrivningsordbok og ikke minst i skiltforskriften, slik:

Både demper og engelsk bump (som minner mer om dump enn om hump) kan ha fremmet fartsdump. (På engelsk skilles det mellom kortere bumps og lengre humps.)

Mellomrom før spørsmålstegn og utropstegn?

Skal det være mellomrom foran spørsmåls- og utropstegn på norsk?

 

 

Nei, det skal ikke være mellomrom foran disse tegnene.

Suffiksene «-sjon» og «-ing»

Hva er forskjellen mellom -asjon og -ering? Eksempelvis: installasjon/installering, reservasjon/reservering og definisjon/definering.

Ofte kan disse to typene substantiver brukes om hverandre. Ordene på -ering viser alltid til prosessen eller handlingen generelt, ‘det å -ere’. Ordene på -sjon kan gjøre det samme, men står ofte for spesialbetydninger i retning produkt, resultat eller noe annet tellelig. Ing-ordet står på en måte nærmere verbet.

Reservering, installering og definering viser altså spesifikt til handlinger, mens reservasjon, installasjon og definisjon også kan være noe annet. Eksempel: «Definering av termer kan være tidkrevende arbeid. Det er ikke lett å komme fram til fullgode definisjoner

Nedenfor følger en ganske detaljert artikkel om emnet for spesielt interesserte. Artikkelen tjener også som ordliste. Bruk «Ctrl + f» for å søke etter bestemte ord.

For enkelhets skyld kaller vi suffiksene -sjon og -ing.

Det produktive -ing

Det norske suffikset -ing er i motsetning til -sjon (som har opphav i latin) et produktivt ordlagingselement i språket vårt. Det vil si at det stadig lages nye ord med -ing. Mange vanlige ing-ord er med vilje utelatt fra ordboka, fordi de er så selvsagte. Til alle verb finnes det i prinsippet en avledning på -ing som betyr det samme som verbet (gåing = ‘det å gå’). Men det betyr ikke at det alltid er det ordet vi bruker (f.eks. dekker gang og gange flere nyanser av ‘det å gå’).

Møtet mellom -sjon og -ing

I eldre skriftspråk var det mer bruk av substantiver på -sjon, som kunne være importert sammen med verb på -ere. Når ord på -(er)ing senere har presset seg fram, har det ofte skjedd på bekostning av et eksisterende sjon-substantiv. Noen sjon-ord har fått støtte fra engelsk i nyere tid.

Ofte virker det som om to synonymer er kastet inn i språket fra hver sin kant og fremdeles søker balanse seg imellom. Det er slett ikke alltid logiske krav eller praktiske behov som styrer. Men fordelingen er sjelden helt kaotisk. Hovedtendensen er som beskrevet i ingressen ovenfor: Ing-ord viser i større grad til noe som foregår eller gjøres. Særlig foretrekkes -ing hvis verbet som substantivet er avledet av, har transitiv betydning, det vil si at det tar et objekt (-ing av noe).

Vil man ha greie på de finere nyansene, må man ty til ordboka. Men fullgod opplysning om brukstendensene kan man ikke regne med å få der heller.

Nokså klart skille mellom betydninger eller fagområder

Eksempler på tydelig skille mellom prosess- og resultatbetydning finner vi her:

dekorering – dekorasjon
organisering – organisasjon
publisering – publikasjon
redigering – redaksjon

En organisasjon er et mer eller mindre konkret resultat av organisering, omtrent som en bygning (konkret) eller en oppbygning/bygnad (litt mindre konkret) er resultat av bygging. Det er ikke lenger mange som sier at det trengs bedre organisasjon av noe. 

Noen ganger er den ene varianten reservert for spesielle fagområder. Renovasjon er det vanligste i forbindelse med renhold, mens renovering brukes i forbindelse med rehabilitering og oppussing. Et annet eksempel på at ordene har klare spesialbetydninger, finner vi i paret ekspedisjon/ekspedering

I matematikken omtales emnene derivasjon og integrasjon helst nettopp slik (-ing brukes mindre og kanskje helst om framgangsmåten), og i politikken snakkes det om europeisk integrasjon (både prosess og tilstand), men i innvandringssammenheng kalles ‘det å integrere’ nå oftest integrering.

Stadig mer -ing i generell betydning, bare -sjon i spesialbetydninger (delsynonymi)

Overskriften viser til et svært vanlig mønster.

Bare administrasjon kan vise til en institusjon, men både administrasjon og administrering kan vise til handlingen. Delegasjon er et slags produkt av handlingen delegering, men også handlingen kalles delegasjon. Språkrådet anbefaler delegering i handlingsbetydningen. 

Installasjon har en konkret betydning og kompresjon en tilstandsbetydning og en medisinsk spesialbetydning, men begge brukes en del for installering og komprimering generelt. 

Flere eksempler er satt opp nedenfor. Ing-ordene er de mest nærliggende når vi skal omtale en prosess eller handling allment; de betyr ‘det å …’, og de følges ofte av preposisjonen av. Sjon-ordene kan ha samme betydning, men de står først og fremst for tellelige fenomener – alt fra konkrete og abstrakte produkt til enkelthandlinger. I disse særbetydningene (indikert i parentes med betydning eller fagområde) er det ofte ikke noe alternativ til sjon-ordene.  

illustrering –  illustrasjon (om produkt)
isolering – isolasjon (om materiale)
kalkuering – kalkulasjon (jf. også kalkyle)
kassering – kassasjon (juridisk)
kvalifisering – kvalifikasjon
(om egenskap)
komponering – komposisjon (om produkt)
konfigurering – konfigurasjon (om mønster, system)
kreering – kreasjon (om produkt)
legitimering – legitimasjon (om dokument)
likvidering – likvidasjon (økonomisk)
permittering – permisjon (om resultat)
realisering – realisasjon (økonomisk, men stadig mer -ing)
rekvirering – rekvisisjon (om dokument)
reservering – reservasjon (om forbehold eller om noe tellelig)
refundering – refusjon (om selve pengene)
refusering – refusjon (om enkeltavslag)
reklamering – reklamasjon (enkeltklage)
revidering – revisjon (økonomisk; oftest ellers også)
visiteringvisitasjon (i mange betydninger, jf. også visitas)

Det er dessuten en tendens til å beholde -sjon i sammensetninger uavhengig av betydning, som i isolasjonsmateriale, vaksinasjonsprogram (ev. vaksineprogram) og delegasjonsreglement. Men det heter alltid selvrealisering, helst permitteringsvarsel og stadig oftere kroppsvisitering.

Om det er verdt å bruke ulike varianter for å skille mellom betydningsnyanser på et visst fagområde, er noe fagfolk bør kunne avgjøre. 

Bare unødvendig, lite praktisert eller utydelig skille

Når sjon-ordene på lista ovenfor brukes i generell betydning, er det vanskelig å se noen betydningsforskjell mellom dem og ing-ordene. Ofte mangler det også klare spesialbetydninger.

I noen tilfeller er det i virkeligheten ingen betydningsforskjell mellom -sjon og -ing-. Det gjelder for eksempel kroppsvisitasjon og permisjonsvarsel, som vi like gjerne kan klare oss uten. Andre eksempler:

 
I disse tilfellene er -ing mest brukt, med god grunn. Videre sier vi i dag diskriminering enten vi tenker på forskjellsbehandling eller evnen til å skille (f.eks. visuell diskriminering i psykologisk fagspråk). Likeledes har stimulering vunnet fram både i allmennspråk og fagspråk. Rådet for teknisk terminologi anbefalte i 1978 termen automatisering framfor synonymet automasjon, se også Norsk teknisk fagordbok (1984).
 
På den andre siden har vi stagnering/stagnasjon; her er -sjon mest brukt, kanskje fordi man tenker mer på samfunnsfenomenet (jf. et ord som inflasjon) enn på selve den gradvise prosessen. Andre eksempler på at det er lite rom for ing-varianten, har vi i kommunikasjon, operasjonreparasjon og ventilasjon. Det er sjelden man bruker addering for addisjon, argumentering for argumentasjon, instruering for instruksjon eller redusering for reduksjon, men det er fullt mulig hvis man ønsker å framheve handlingen. (Redusering har dessuten fått en spesialbetydning i ballspill.) Provosering kunne kanskje vist til noe mer kontinuerlig enn provokasjon, men det brukes lite; til gjengjeld er det enerådende i framprovosering. Rotering brukes gjerne transitivt om rotering av objekter, men rotasjon er det vanligste ellers, både om tellelige omdreininger og om fenomenet generelt.
 
Kremasjon er mer brukt enn kremering, kanskje fordi det virker mindre handlingsorientert og dermed mer abstrakt og skånsomt. I paret eksaminasjon/eksaminering kan det være at en viss «institusjonsbetydning» gjør seg gjeldende og fremmer -sjon. I kjemien snakker man helst om oksidasjon (jf. korrosjon) og reduksjon selv om oksidering er et brukbart ord i og for seg. (Ing-ordene kunne passet om det å utsette noe for reduksjon og oksidasjon, transitivt, men noe slikt mønster er vanskelig å spore i bruken.) Destillasjon er fremdeles mer brukt enn destillering.
 
Det er hard konkurranse mellom vaksinering og vaksinasjon (og vaksine). Selv om det ikke er noen klar betydningsforskjell, vil det skurre for mange hvis det ene eller det andre gjennomføres konsekvent.

Les mer

Boka Ordlaging og ordelement i norsk har mer om emnet. Her står det også om motsetningen mellom substantiver på -ering og -asje.

Huke av?

Heter det å huke av eller å hukke av i et skjema?

Begge deler er i bruk, men vi anbefaler faktisk å hake av. 

Huke av må også godtas, siden er det så mye brukt. Huk er et ganske gammelt ord i norsk, men ikke i en helt relevant betydning. A check mark er en hake, ikke en huk.

Hukke er lånt inn fra engelsk i flere omganger. Det kan brukes muntlig i flere betydninger, men vi anbefaler ikke å bruke det skriftlig om å hake av.

 

Se sitt snitt

Jeg lurer på hvor uttrykket «å se sitt snitt» har sin opprinnelse? Jeg veit at det betyr å utnytte en mulighet man får, gjerne raskt, men hvor kommer det fra?

Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk schneiden, som betyr å skjære. Det handler altså om å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. 

Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2).

Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme.

Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.

 

På grunn av at eller fordi?

Jeg har hørt at man ikke kan bruke at etter på grunn av. Stemmer det?

Det er ikke galt å si eller skrive på grunn av at, men det finnes mer elegante løsninger. Vi kan nesten alltid skrive fordi, for eller siden i stedet.

Dette er godt språk:

«Fordi ingen kom på skolen i går, ble det ingen undervisning.» 

Dette virker derimot oppstykket og litt pludrete (småpratete).

«På grunn av at ingen kom på skolen i går ...» 

Foran et substantiv er på grunn av likevel den eneste løsningen:

«På grunn av fraværet ble det ingen undervisning.» 

 

Kategorier: Gode uttrykksmåter

Jeg vet

Barna mine svarer «Jeg vet!» i stedet for «Jeg vet det!». Strengt tatt sier de faktisk «Jæ veæt!», med sterkt trykk og ikke lite selvtillit. Er denne sløyfingen av «det» noe nytt? Og kan man skrive bare «Jeg vet!»?

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet».

Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong. Man skriver uansett sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de litt muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak hva man velger. Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss stil.

Tradisjonell kortvariant 

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til .

 

Miste til, miste livet til

Jeg ser stadig oftere formuleringer som «han mistet kona til kreft» eller «hun mistet livet til korona». Er det riktig norsk?

Det kan nok ikke kalles galt, men det er en nyere uttrykksmåte som er inspirert av engelsk.

Eksempler:

NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.)
NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.)

«Å dø» er nøytralt nok

På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende:

NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien.
NN døde av blodforgiftning.
NN døde av skadene.
NN døde på grunn av feilbehandling.

Vi legger stundom til: «og etterlot seg …». De etterlatte er de som har mistet NN.
 
Noen synes kanskje det virker for direkte å skrive for eksempel at kona hans døde (på grunn) av kreft, men dette er en helt akseptabel formulering. Hvis mange begynner å pynte på den, vil det endre kravene til omtale av dødsfall. Det vil bli litt vanskeligere å uttrykke seg om noe viktig.
 

«Å miste» har et (litt annet) bruksområde

Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel:

Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet.

Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi):

NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken.

Formuleringen miste livet er også helt vanlig på norsk, men også da helst med andre presiseringer enn den umiddelbare dødsårsaken. Eksempler:
 
De mistet livet i koronapandemien / i flommen / i ulykken.
Mange mistet livet til sjøs under krigen.
Færre mistet livet i trafikken i fjor.

 

 

 

Vaksinasjon og vaksinering

Hva heter det egentlig?

Før brukte man bare varianten vaksinasjon i skriftspråket uavhengig av betydningsnyanse. Men vaksinering er blitt svært vanlig de siste tiårene, og det er ikke rart, for -ing er et produktivt ordlagingselement i norsk.

Hvis man vil bruke vaksinering, bør man først og fremst bruke det om handlingen å vaksinere (som i vaksinering av). Vaksinasjon kan ev. reserveres for fenomenet vaksinebruk generelt, eller metoden, og kanskje for enkelttilfeller av vaksinering. Det er i alle fall i slike betydninger vaksinasjon holder seg best.

Det er vanskelig å skille nyansene fra hverandre. Her er et forsøk på å skille: «De fleste i bygda er tilhengere av vaksinasjon, og i morgen begynner vi med vaksineringa av de eldste.» (Det første kan nok også godt kalles vaksinering.)

Vaksinasjon er under dobbel ild fra vaksinering og vaksine, men har forskanset seg godt i sammensatte ord som vaksinasjonsprogram og vaksinasjonsattest. Dessuten har varianten støtte i engelsk.

Uttalen av art deco

Mange uttaler art deco på engelsk eller amerikansk vis (art dekkou) med trykk på dekk, men det er vel riktigere med ardekå? Art nouveau uttales jo arnovå?

Ja, den norske uttalen av henholdsvis art deco og art nouveau er

ar-dekå
ar-novå

Understreking er brukt for å markere hovedtrykk.

Med IPA-skrift får vi:

[ˌɑːdeˈko]
[ˌɑːnuˈvo]

Opprinnelsen er fransk, så det er ingen grunn til å gå veien om engelsk.

 

Kategorier: Uttale

Syklist kolliderte med bil

Jeg leser stadig om språklig usymmetriske kollisjoner mellom biler (i stedet for bilister) og syklister (i stedet for sykler). Her skjules bilføreren (og dennes ansvar) bak panseret. Hva er grunnen? Kan Språkrådet gjøre noe med dette?

Vi ser at det er en uheldig ubalanse her, men den kan ha gode grunner. Det spørs om det finnes noen patentløsning. Det er lite Språkrådet kan gjøre i første omgang.

Vi kan gjerne anbefale kombinasjonene 

sykkel + bil
syklist/syklende + bilist/bilfører

der det passer. 

Vi kan likevel ikke si at syklist + bil er helt uforsvarlig. Generelt er det nok vanligere å nevne kjøretøyet i stedet for føreren når kjøretøyet er stort og føreren sitter skjult. Når en fører har større masse enn kjøretøyet sitt, driver det fram sjøl og troner på toppen av det, er det ikke så rart at føreren kommer i fokus i når en kollisjon skal omtales. 

Det som støter sammen når en bil og en sykkel kolliderer, er i første rekke selve bilen, sykkelen og syklisten. Rent fysisk er bilisten faktisk i bakgrunnen. Det at helsa til syklisten står på spill, gjør det også naturlig å fokusere på den mjuke trafikanten og det harde kjøretøyet.

Den uheldige kombinasjonen er altså godt motivert. Men journalister kan gjerne prøve å jevne ut språkbruken slik at ingen av «aktørene» blir kamuflert, eventuelt slik at de blir like godt kamuflert. Hvis bare én person nevnes, er det jo bare én mulig ansvarlig som er omtalt eksplisitt.

Det finnes også alternativer til syklist. Hvis en «tretti år gammel kvinne på sykkel er påkjørt på Drammensveien», kan man jo skrive nettopp det.

Kategorier: Sensitive ord

Sjøl og selv

Jeg skriver sjøl i stedet for selv på bokmål. Men hva skal jeg kalle substantivet selv(et)

 

Enten du skriver selv eller sjøl, må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga. 

På bokmål er bare formen et selv – selvet normert i denne betydningen. På nynorsk er det eit sjølv – sjølvet som er korrekt.

Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.

 

Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord

Det er et generelt mønster både i norsk tale og i bokmål at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si. For å sette det på spissen har ikke folk tradisjonelt gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv på dialekt.

Hvis vi tar en titt på dialektene, ser vi at ord som har kommet inn i seinere tid, oftere har festet seg i en boklig form. Vi kan ta sykehus som eksempel: Også der det helst heter sjuk i dialekten, finner man dialektbrukere som sier sykehuset.

Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: mer sjuk enn sjukehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent.

I sammensetninger med selv-/sjøl- er det i utgangspunktet grei valgfrihet (som i selvsagt/sjølsagt), men det er noen unntak:

selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr

Det er gode historiske og grammatiske grunner for disse unntakene.

Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er av nyere dato i vanlig norsk talemål enn ordet sjøl alene. Derfor er sjøl om litt mindre utbredt blant folk (i den formen) enn sjøl aleine.

Spørre spørsmål?

Jeg er blitt fortalt at jeg ikke kan skrive «å spørre et spørsmål», og at det er grammatisk feil. Når blir det eventuelt riktig?

 

Spørre spørsmål er nokså vanlig i talemålet, men vi tilrår å spørre om noe og å stille spørsmål.

Formuleringen spørre spørsmål er et eksempel på såkalt indre objekt eller etymologisk objekt, det vil si at objektet er av samme rot som verbet. Eksempler: synge en sang, gå sin gang, grave en grav, dø en stille død.

Vanligvis har verb og substantiv ulik rot, jamfør gi et svar, avgi et løfte (ikke svare et svar eller love et løfte).

Formuleringen spørre (et) spørsmål er ikke er noe helt nytt i talemålet. Tilsvarende formuleringer finnes dessuten i islandsk og svensk. I svensk er det fråga en fråga som står i motsetning til ställa en fråga. I dansk og dansk-norsk var gjøre spørgsmaal mye brukt før (og gjera eit spursmaal i landsmål). I gammelnorsk brukte de helt andre formuleringer.

Det er urimelig å kalle spørre spørsmål grammatikalsk galt. Uttrykket står likevel ikke i rettskrivningsordbøkene ennå. Hovedgrunnen er at stille spørsmål har vært det vanlige i skrift i over hundre år (til å begynne med riktignok sjelden i entall). De som bruker stille spørsmål, reagerer gjerne negativt på spørre spørsmål. Det er imidlertid få som reagerer på stille spørsmål, så det er det tryggeste valget der spørre om ikke dekker.

Det er et vedvarende dilemma om man skal godta eller tilrå nye tendenser i skriftspråket, og Språkrådet har en relativt konservativ eller avventende innstilling. Den dagen et stort mindretall måtte skrive spørre spørsmål, vil det ikke være rimelig å avvise det lenger.

At engelsk har formuleringen ask questions, er ikke egnet til å dempe «spørre»-lysten i framtida.

 

 

Koppeepidemi, ikke kopperepidemi

I en av våre større dagsaviser leste jeg nylig om «kopperepidemiene» som har tatt livet av så mange opp gjennom tidene. Men det heter vel fremdeles koppeepidemiene

Ja, å skrive kopperepidemi kan sammenlignes med å skrive meslingerepidemi.

Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-.

Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!)

Boler og pokker

I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning.

Kopper- er noe annet

Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep!

Misledende?

Jeg benyttet meg av ordet misledende i en artikkel forleden og fikk det glatte lag i kommentarfeltet etterpå. Kan ikke ordet brukes?

Du har ikke gjort noe direkte galt, men du kunne gjerne valgt noe annet, nærmere bestemt villedende eller misvisende.

Å mislede har vært i bruk i både norsk og dansk og svensk, men ble regnet som ganske litterært og foreldet i norsk for over hundre år siden. Når ordet nå sprer seg, er det i hovedsak som et nyere oversettelseslån fra engelsk (to mislead). Rent formelt glir ordet greit inn i det norske ordforrådet (igjen).

Men spørsmålet er om ordet trengs. Det gjør det strengt tatt ikke i de fleste tilfeller.

Det tradisjonelt mest brukte i norsk er villedende og misvisende. Vi oppfordrer deg til å holde disse gode ordene i hevd der de er dekkende. Det kan tenkes at mislede dekker noen nyanser som de to synonymene ikke dekker (f.eks. når det gjelder å føre noen på moralske avveier, å «mislede» dem til noe). Men om man ikke vil risikere at det klinger av oversettelseslån, bør man oftest velge noe annet. 

Samling i bånn

Hvor stammer uttrykket samling i bånn fra, og hvordan skal det brukes? 

Det stammer fra vinter-OL i 1928 og er opprinnelig positivt. Det viste til en samling av laget etter en lang og bratt utforkjøring med sikte på å ta igjen et forsprang i innspurten.

Det tok lang tid før uttrykket ble vanlig i skrift (brukt fritt og metaforisk), og betydningen ble vridd litt på veien. Mange bruker det nå om å reise seg etter et nederlag (jf. å reise kjerringa), legge hodene i bløt når stillingen er dårlig, eller i verste fall bare samles om et lavmål – men dette er langt fra det uttrykket handlet om opprinnelig!

Ole Reistads kommando

I Store idrettsøyeblikk: norsk idrett gjennom 50 år kan man lese blant annet dette:

Historien fortelles også på s. 292 i Norske skiløpere: skihistorisk oppslagsverk i 5 bind: Østlandet Nord (1955).

Om man ikke kjenner historien bak, tenker man lett at bånn er noe negativt. Det er nok derfor utforkjøringen er omtolket til en nedtur (i overført betydning).

Rettskrivningen

Det er korrekt å skrive bånn i dette uttrykket selv om man ellers skriver bunn eller botn. Logisk sett er bånn som å skrive fånn for fonn, og dermed nokså inkonsekvent. Men rettskrivningen godtar det; meningen er å speile det muntlige preget så direkte som mulig.

På nynorsk kan man bare skrive botn, som vanligvis uttales /bått(e)n/, men det kan ikke være så farlig om man akkurat i dette uttrykket uttaler det /bånn/, siden uttrykket alltid vil ha et visst preg av sitat.

Pakke snippesken

Hvorfor heter det å pakke snippesken når man tar sin hatt og går, altså drar sin vei? Burde man ikke heller pakke hatteesken?

Det er ikke godt å si, men ei snippeske er i alle fall noe man før pakket løse skjortesnipper i når man skulle reise eller flytte. Vi har om ikke annet funnet en mulig kilde til spredning av uttrykket i Kirsten Brunvolls komedie for amatørteateret med tittelen På venteværelset (1935):

Merk at det ikke heter å pakke snippen eller å pakke snippsekken, som mange skriver. Man skulle egentlig ventet skipssekken i sitatet ovenfor. Skipssekken har jo vært viktigere for mange enn snippeska, og uttrykket pakke skipssekken har vært brukt sporadisk i skrift i hele etterkrigstida, mest i den bokstavelige betydninga.

Men at snippeska er et virkelig fenomen, trenger man ikke tvile på, for det finnes bildebevis.

Billige og dyre priser og å koste dyrt

Jeg leser stadig om «billige priser» og «å betale dyrt». Kan dette være riktige uttrykksmåter?

Det normale og nøytrale i dag er i utgangspunktet lave og høye priser og å koste mye. Det er først og fremst selve varene, ikke prisene, som er billige eller dyre. Men billig pris er ikke så galt som man kanskje skulle tro, heller ikke å betale dyrt.

Andre varianter kan være mer tvilsomme.

Billig pris/penge, rimelig pris, lav pris

Før i tida brukte man gjerne ordet billig i stedet for rimelig. Og priser kan heldigvis være rimelige. «Billige priser» har således fulgt oss fra gamle dager og er umulig å avvise som feil. Problemet er at billig oftest ikke blir forstått som rimelig, men som ‘med lav pris’, og da skurrer det for mange.

Fremdeles kan man forresten få noe for «en billig penge»; det er et fast uttrykk som må godtas uten videre. Vi har også «rimelig penge»; det er nok en nyere vri, men gal er den ikke.

Billig pris og i alle fall billig penge er altså greit til sitt bruk, men i nøytral sakprosa i dag heter det helst rimelig eller lav pris.

Dyr og høy

Uttrykket dyr pris er også nokså gammelt, men det har ikke vært vanlig. Dyr penge er en nyere sammenblanding. Koste dyrt finner vi allerede hos Ludvig Holberg, men så blir det helt borte før det kommer tilbake etter år 1900 med grunnlag i engelsk (cost dear).

De eldste og vanligste kombinasjonene er betale dyrt og betale en høy pris. Disse uttrykkene, særlig betale dyrt, først brukes helst i overført betydning.

Om pengebeløp heter det nå høy pris i nøytralt språk.

Råd

Bruk gjerne tradisjonelle formuleringer som å få noe for en billig penge, eller å betale dyrt for noe, men er du i tvil når du skal omtale priser, så hold deg til høy og lav.

Unngå helst metonymien høy prislapp, som mange har tatt i bruk. Det er ikke stort mer logisk enn stor eller lang prislapp!

 

Vann over hodet

Jeg lurer på hva som er opprinnelsen til uttrykket «å ta seg vann over hodet». Jeg vet at det betyr å påta seg noe man ikke klarer. Har det opprinnelig noe med drukning å gjøre?

 

 

Uttrykket står allerede i den danske ordtakssamlinga til Peder Laale fra 1506:

Ho som ladher vatn offwer howeth thet løber snarth i ærmen.

Det vil i praksis si: Tar en seg vann over hodet, renner det snart i ermet. Det handler altså om noe mindre dramatisk enn drukning, men akkurat hva tør vi ikke si. Det handler neppe om å late vannet, som noen mener, for verbet lade/late ble før brukt mye om å helle og tømme. 

Det pussige er at uttrykket ikke lenger brukes i dansk, mens det har overlevd i svensk og norsk, ikke minst i landsmål (nynorsk), for det står i Ivar Aasens ordtakssamling fra 1856:

D'er vondt aa taka seg vatn yver hovud.

 

Kategorier: Ordtak

Et lemen

Heter det et eller en lemen

Etter rettskrivinga heter det

et lemen  lemenet  flere lemen(er) – alle lemena/lemenene.

I gammalnorsk het det lómundr og læmingr, og det er hankjønnsord. Man skulle slik sett vente en lemen. Men i skriftmåla og i svært mange dialekter har det lenge vært et intetkjønnsord. 

Ordet har mange dialektformer, bl.a. lom(h)und, lemming (begge hankjønnsord) og ikke minst lemende (intetkjønn). Noen steder er lemen fremdeles hankjønn, og det finnes også i hunkjønnsform, særlig på Østlandet.

Det er altså ikke uttrykk for dårlig norsk når dette dyret opptrer snart i hankjønn og snart i intetkjønn.

Kategorier: Grammatisk kjønn

Ville vært eller ville ha vært?

Heter det ville vært eller ville ha vært, og ville gjort eller ville ha gjort?

Det er valgfritt og nesten en ren smakssak.

Du kan for eksempel la ditt eget talemål eller rytmiske hensyn avgjøre. 

Det er en tendens til at ha blir slipt bort med tida. Denne utviklinga ser du tydelig nedenfor, i grafene fra Nasjonalbibliotekets n-gramtjeneste.

Boksøk:

Et avissøk viser grovt sett det samme, men tendensen er tydeligere på slutten: enda mer ville vært og mindre ville ha vært.

Det samme mønsteret finner vi ved ville (ha) gjort, men ha står relativt sterkere i denne frasen enn i ville (ha) vært. Det var mye vanligere å skrive ville ha gjort enn ville gjort til langt ut på 1900-tallet, og først etter år 2000 ble den ha-løse varianten vanligst i bøker. Det skjedde tjue år tidligere i avisene, der det nå er minst dobbelt så mye ville gjort som ville ha gjort.

 

Kategorier: Bøying av verb

Andre boller

Vi diskuterer uttrykket «nå blir det andre boller». Hvor kommer det fra, og hva betyr det egentlig?

Ifølge boka Bevingede ord er dette et ordtak som lyder «Nå skal det bli andre boller, sa bakeren, han skeit på brødspaden (el. i trauet)».

Det er slett ikke sikkert at dette er den opprinnelige varianten. Bevingede ord gir ingen flere flere opplysninger om opprinnelsen. Ordtak stammer gjerne fra folkedypet, slik at opphavsmannen eller -kvinnen er ukjent.

Ordtaket viser til et skifte i kosten, men dette er tidlig overført til andre områder. Nesten hva som helst i livet kan betraktes som boller av ymse kvalitet.

Vi kan bare slå fast at uttrykket er mer eller mindre fellesnordisk. Det er litt annerledes i dansk:

andre boller på suppen (…) noget der er nyt og helt forskelligt fra det man kender til i den pågældende sammenhæng (Den Danske Ordbog)

Her er det helst tale om kokte melboller, som før også kunne omtales slik: der er kommet andre kager på suppen (= pipa har fått en annen lyd). Å komme kringler/krydder på suppen/soddet kunne i dansk bety å pynte på saken.

I svensk kan det være negativt og truende eller (særlig før i tida) positivt:

(hvard.) opers. i uttr. det blir andra bullar (af), äfven det vankas andra bullar och dylikt, det blir annat af; numera nästan blott om sådan förändring att en sparsammare eller mera arbetsfylld eller öfverhufvud strängare ordning genomföres (för ngn); ofta ss. hotelse

äfven (i synnerhet förr) det var eller här ska ni få se på andra bullar, det var (ngt helt) annat (och bättre) osv. 
(Svenska Akademiens ordbok)

Neste generasjons, andre generasjons o.l.

Heter det neste generasjons teknologi eller neste generasjon teknologi? Hva med andre og tredje generasjon osv.?

Bruk helst generasjons med -s i slike sammenhenger, i alle fall dersom det siste ordet står i entall.

Du har ofte flere mulige løsninger med -s:

a) tre ord: neste generasjons teknologi; andre generasjons teknologi / annen generasjons teknologi
b) to ord: nestegenerasjons teknologi; andregenerasjons teknologi / annengenerasjons teknologi
c) ett ord: nestegenerasjonsteknologi; andregenerasjonsteknologi/annengenerasjonsteknologi

A, b og c har tydelig ulik uttale.

Alternativ a er litt mer tvetydig enn de andre, for det kan lett bety teknologien til neste generasjon (mennesker).

Alternativ b svarer i oppbygningen til f.eks. førsteklasses eller annenrangs teknologi.

Alternativ c er det rette når man uttaler det hele i ett ord; det er vanligst når begrepet er svært velkjent.

B og c kan være like korrekte måter å uttrykke det samme begrepet på. Hva tredjeleddet (det ordet som står på plassen til teknologi) viser til, kan avgjøre om alternativ a, b eller c passer best i slike sammensetninger.

 

Spre sine vinger?

Heter det å spre vingene på norsk, eller er det en direkte oversettelse av «spread one's wings»? I bibeloversettelsene er kapittel 39 vers 29 i Jobs bok endret slik:

1930: Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
1978: Er det din forstand som gjør at falken kan svinge seg opp, spile vingen og fly mot sør?
2011: Var det din forstand som lærte falken å fly, spre vingene og gli mot sør?

I bibeloversettelsene ser vi utviklingen fra et danskpreget riksmål (1930) via et bokmål har tatt opp mye norsk folkemål (1978), til et bokmål som står under mer engelsk innflytelse enn før. Både spre sine vinger og spre vingene er i stor grad oversettelseslån.

Noen søk i den norske bokheimen viser at å spre sine vinger og lignende varianter er overrepresentert i litteratur som er oversatt fra engelsk i nyere tid. Uttrykket finnes riktignok også i eldre dansk; det kan være litt av bakgrunnen for at det er brukt en del i norsk poesi og religiøs litteratur.

Det er ikke galt å bruke uttrykket på norsk, men det er ikke typisk, tradisjonell ordlegging. Både overført om mennesker og konkret om fugler heter det på norsk heller:

1 bre eller breie

bokmål: å bre ut vingene – bredte/bredde ut vingene
bokmål: å breie ut vingene – breide/breiet ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å breie ut vengene – breidde ut vengene

I eldre dansk-norsk finner man dessuten at utbre(de).

Men merk at det å bre/breie ut vingene ikke nødvendigvis er et tegn på nær forestående flukt. Det kan like gjerne handle om å legge vingene vernende over noe.

2 slå ut (med)

bokmål: å slå ut vingene – slo ut vingene
nynorsk: å slå ut vengene – slo ut vengene

Å slå ut med vingene er også mulig, og å slå vingene ut.

3 løfte / spile ut

bokmål: å løfte vingene – løftet/løfta vingene
bokmål: å spile ut vingene – spilte ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å lyfte vengenelyfte vengene (ev. løft- med ø og -a i fortid)
nynorsk med e-infinitiv: å spile ut vengene – spila ut vengene

Vi nevner disse sammen fordi de kan vise til spesielle faser i «utbredelsen» av vingene, men begge kan brukes hver for seg om hele forberedelsen til flukt.

Verbet å spile er litt oversett i dag, men har vært mye brukt. Å spile ut vingene er treffende når hver vinge er utspilt. Når fuglen først er oppe, seiler den gjerne på utspilte vinger.

4 folde eller falde

bokmål: å folde ut vingene – foldet ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å falde ut vengene – falda ut vengene

Eller: folde vingene ut. Verbet folde brukes særlig om det at vingene legges sammen: å folde vingene (eventuelt + sammen).

5 strekke eller strekkje

bokmål: å strekke ut vingene – strakte ut vingene
nynorsk med e-infinitiv: å strekkje ut vengene – strekte ut vengene

Denne varianten står gjerne i ordbøkene for spread one's wings, men det er ikke den som har best grunnlag, hverken i litteraturen eller i tradisjonelt talemål. Faktisk er den overrepresentert i oversettelser, den også.

 

Å misunne, men likevel unne?

Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunnemisunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det egentlig ikke tilfører noe til unne

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp. 

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!»

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye.