Her har den visuelle likskapen trumfa logikken, og ordet har vorte ettertrykkeleg innarbeidd på kort tid. Det har til og med kome i ordbøkene.

Det er nok lite Språkrådet kan gjere med saka. Her er det Statens vegvesen som har definisjonsmakta.

Både på og om blir brukt med referanse til deler av døgnet og året, men ikke på samme måte.

I nyere språk, særlig talespråk, er det en tendens til å bruke på der man før helst brukte om.

Om døgnet, med kveld som eksempel

Det heter tradisjonelt helst

om kvelden
klokka x om kvelden 

Likevel heter det oftest

utpå kvelden, langt (ut)på kveld(en)

og lignende med såkalt foranstilt modifiserende adledd, for eksempel ord som seint og tidlig. I noen tilfeller er begge variantene gamle i språket – det gjelder for eksempel

seint (ut)på kvelden / seint om kvelden

Merk innslaget av utpå i eksemplene. Det kan forklare at på morgenen er relativt sjeldnere enn på kvelden, for det er helst i forbindelse med nattevåking og sjusoving at morgenen er noe det lir utpå.

Med utpå (noe) viser man helst til engangshendelser, mens man bruker om både om engangstilfeller og (særlig) om vane og gjentakelse.

Hvordan på brukes, er ikke grundig studert, men det er ingen tvil om at bruken av på kvelden har økt i forhold til bruken av om kvelden. I tillegg ser vi stadig oftere på kveldene – altså flertall av substantivet brukt om gjentakelse.

Om årstider, med sommer som eksempel

Det heter helst om sommeren, både om slikt som gjentar seg hvert år, og med referanse til en viss sommer:

Jeg var der stort sett bare om sommeren
Jeg kom fram i 1935, om sommeren

Men:

(da det led) utpå sommeren

Det er en tendens til at f.eks. tidlig på sommeren viser til engangshendelser, mens tidlig om sommeren viser til årvisse foreteelser.

På er en preposisjon som lenge har utvidet virkeområdet sitt i norsk. Trolig sprer den seg også fra tidsuttrykk med på til tidsuttrykk med om. Spredningen har støtte i uttrykk som på dagtid, på vårparten, en viss tid på døgnet o.l.

Det er mye dialekt- og sosiolektvariasjon her. Noen steder kan på kvelden, på sommeren osv. være godt og gammelt. Men hvis du ikke har spesielle preferanser, kan du like godt holde deg til det tradisjonelle om i skrift – vel å merke i de enkle uttrykkene om kvelden, om sommeren og så videre, og i alle fall når disse uttrykkene viser til noe som gjentar seg.

Du finner noen flere eksempler på sidene 430—431 i Norsk referansegrammatikk.

Nei, det heiter ikkje «det finnast» på nynorsk, så sant det ikkje står eit hjelpeverb som skal, må eller kan framanfor. Det er heller ikkje noko som heiter «finnast det».

Det heiter «det finst» og «finst det». Vidare: «Eg/du/han/ho/vi/me/de/dei finst».

Skrivemåten av desse orda er regulert ut frå eit ortografisk hovudprinsipp: Det skal vere dobbelkonsonant etter kort trykktung vokal, slik som i kornell, men ikkje etter kort trykklett vokal, som i berberis og mogop.

Det heiter beint fram spillvarme, nett som det heiter spillolje og spillvatn.

Det handlar om slikt som går til spille, jamfør uttrykket gråte over spilt mjølk.

Spilling har altså ingenting med speling å gjere (bortsett frå at spiller pengar når ein spelar dei bort).

Det heiter tradisjonelt den amerikanske sjølvstendefråsegna.

Det er òg mogleg å skrive den amerikanske sjølvstendeerklæringa (brukt i trykt tekst sidan 1974). Sjølvstendekunngjering og sjølvstendelysing er like gode ord, men dei har vorte lite nytta i denne nemninga.

Det skal vere liten forbokstav, som du ser.

Sammensetninger med et egennavn som førsteledd kan i prinsippet skrives på to måter: oslofolk eller Oslo-folk, sydentur eller Syden-tur. Dersom førsteleddet er et varemerke, får sammensetningen stor forbokstav og bindestrek: Ibux-tablett.

Er sammensetningen svært vanlig og innarbeidet, øker sjansen for sammenskrivning og liten forbokstav. Det betyr at oslofolk og oslomålet oftere enn for eksempel oslobedrift har liten forbokstav. Men skrivemåten er valgfri i begge tilfeller. Valgfriheten gjelder også etter fuge-s: trondheimsmann eller Trondheims-mann. Det vanligste er å skrive trondheimsmann, vestlandsjente osv. 

Sammensetninger med private navn (for eksempel virksomheter og varemerker) skrives oftest med stor forbokstav og bindestrek: Beatles-fan, Rimi-butikk, Nokas-ranet. Vi anbefaler denne skrivemåten. Legemidler er godt eksempel: Meronem-behandling og Ibux-tablett (men ibuprofentablett, fordi ibuprofen er et virkestoff).

Bare små bokstaver

Først når egennavnet er kommet i bakgrunnen for helheten, kan det være obligatorisk med liten forbokstav og full sammenskrivning: selbuvott, norgesglass, eidsvollsmann, telemarksski, nordlandsbåt. Mange vitenskapelige betegnelser som er innarbeidet i allmennspråket, hører til her, for eksempel geigerteller og røntgenbilde.

Når helheten er et egennavn, eller nesten

Annerledes er det selvsagt når også helheten er et egennavn. Slike navn skrives i ett med stor forbokstav: Munchmuseet. Den samme skrivemåten gjelder for historiske begivenheter og lignende (Vietnamkrigen) og for lover, konvensjoner og avtaler (Osloavtalen). Dette er strengt tatt ikke helt logisk, for slike navn skal ellers ikke ha stor forbokstav (trettiårskrigen, straffeloven)!

Andre sammensetninger som bare ligner på egennavn, følger hovedregelen: kongsvingertraktene eller Kongsvinger-traktene. Hvis dette virkelig var et områdenavn, ville det blitt skrevet i ett og med stor forbokstav, som for eksempel Oslofjorden. Sammensetninger med -region anbefaler vi å skrive slik: Oslo-regionen, Gjøvik-regionen osv.

Dette er egentlig en variant av «vanlig» l, nærmere bestemt en apikal l eller en lys l. Forenklet sagt er det l-en i (vanlig uttale av) liten som nå også brukes i ball. Språkrådet har ikke noe grunnlag for å gjøre noe med denne l-uttalen.

Forklaringen på endringen finner du i den andre bolken nedenfor.

Først litt begrepsavklaring

En

• apikal l er en l som artikuleres med apex (tungespissen) mot alveoli (= tannryggen, dvs. fremre del av gommen/ganen, nærmest tennene)
• laminal l uttales normalt mot tannryggen/tennene, men med tungebladet (altså hverken tungespissen eller tungeryggen)

I tradisjonelt Oslo-mål brukes

• apikal l i framlyd (land, liv, låne), etter vokalene i, y, e og ofte etter u, ø, o (fil, syl, øl, molo)
• laminal l etter t og d og etter vokalene a og å (fatle, ball, hold)

Dette gjelder vel å merke bare når l-en ikke er tjukk, som den gjerne er i mange omgivelser (klo, flis, sol, fæl osv.). Tjukk l er en retrofleks, det vil si en lyd som artikuleres med tungespissen mot bakre del av tannryggen. Tjukk l uttales ved at man skyver tungespissen fort fram. Strengt tatt er det ikke en l, men en såkalt apiko-postalveolar flapp.

Merk at den såkalte Østfold-l-en ikke har noe som helst med (flappen) tjukk l å gjøre. Det er mange som blander disse begrepene; vi nevner tjukk l bare for å forebygge misforståelser.

Hva har skjedd – og hvorfor?

Det som har skjedd blant yngre språkbrukere i Oslo-området, er ganske enkelt at den apikale l-en har tatt over for den laminale. Om du prøver å si ball med samme l som i liten, får du kanskje en aha-opplevelse.

L-systemet er blitt enklere, og det er hovedforklaringen på endringen. Systemforenkling er en slags drivkraft i språkhistorien.

Systemet i Oslo har blitt likere det vi kjenner fra søndre Østfold, der den apikale uttalen har stått mye sterkere og har vært litt av et målmerke. Men det betyr ikke at l-en kommer fra Østfold; det er snarere snakk om en intern forenkling i de dialektene der l-en tas i bruk i nye posisjoner. Det kan altså kalles en apikal l, eventuelt en tungespiss-l, en spiss l, en ekstra tynn l eller en lys l. Av de ikke-vitenskapelige betegnelsene er nok lys l den beste. Problemet med de andre betegnelsene er at denne l-en artikulatorisk er i nær slekt med den (apikale) tjukke l-en, selv om den har en helt annen klang.

(Det kan forresten være en annen l på ferde i tillegg – en som ligner på den apikale lydlig, men ikke artikulatorisk. Vi går ikke nærmere inn på dette.)

Meninger om den nye l-bruken

De omtalte l-ene er ulike lyder, men ett fonem (dvs. betydningsskillende språklyd). Derfor fører lydendringen (hos de fleste) ikke til sammenfall av ord med ulik betydning. Slik skiller endringen seg fra bortfallet av fonemet /kj/, som fører til forveksling av for eksempel kitt og skitt. Sett i systemperspektiv er l-bortfallet altså ikke viktig.

Vi vet at mange likevel misliker at den lyse, apikale l-en sprer seg, og ikke minst at den brukes i dubbing i NRK. Det er nok ikke så mye Språkrådet kan gjøre med saken. Språkrådet kan gi veiledning om visse uttalespørsmål, men har ikke som oppgave å normere norsk talemål. Språkrådet har heller ikke noe faglig grunnlag for å kritisere den aktuelle l-bruken. Vi tror dessuten at det er betraktelig vanskeligere å motvirke bortfallet av laminal l enn f.eks. bortfallet av kj-lyd.

Hvis man mener den laminale l-en er verneverdig, eller er opptatt av østnorsk språkarv mer allment, kan man spørre seg om det ikke er verdt å slå et slag for den tjukke l-en også. Tjukk l er et målmerke som har blitt utsatt for en god del trakassering opp gjennom åra fordi den ikke har vært «fin» nok. Bortfall av tjukk l kan henge sammen med bortfallet av laminal l; i alle fall har endringene skjedd i omtrent den samme perioden i omtrent de samme gruppene. 

Du kan lese mer om de ulike måtene å uttale l på i Rolf Theils Fonetikk og fonologi.

På bokmål kan det hete både veg og vei. Men uavhengig av valget må dere skrive Statens vegvesen, for det er et navn som er fastsatt i den formen. Dere må også holde dere til den vedtatte skrivemåten av det enkelte veinavnet.

Bortsett fra i navn kan vi altså velge fritt mellom veg/vei. Det er med andre ord tillatt å blande veg i navn med vei ellers.

Skriftspråknøytrale navn

Statens vegvesen (kortform: Vegvesenet) er en felles navneform for bokmål og nynorsk. Skulle institusjonen ha hett Statens veivesen på bokmål, måtte den ha hett Statens vegvesen på nynorsk. Det ville vært mindre praktisk. Et parallelt eksempel fra statlig sektor er ordet høgskole. Heter det Høgskolen i …, trengs ikke særskilte navneformer for bokmål og nynorsk.

På grensa mellom egennavn og fellesnavn står lovtitler. Det heter f.eks. lov om vegtrafikk, med den offisielle korttittelen vegtrafikkloven. Det er mest praktisk å behandle dette som egennavn, det vil si å la dem stå uendret.

Samferdselsmyndighetene og utdanningsmyndighetene har gjerne brukt veg og høgskole ellers også. I vegtrafikkloven blir formen veg brukt konsekvent. Også dette bunner i et gammelt ønske om å bruke former som er mest mulig landsgyldige og felles for bokmål og nynorsk. Det ser ut til at dette ønsket ikke er like sterkt i etatene lenger, og Språkrådet blir ofte spurt om fellesformene bør forlates. Det enkleste svaret er at det er mulig, men ikke nødvendig.

Veier og veger i kommunene

Etter stedsnavnloven er det kommunene som gjør vedtak om navn på gater og veger. Før et vedtak gjøres, skal Språkrådet gi en navnefaglig tilråding om navneforslaget og skrivemåten av navnet. Når vi omtaler navn på bestemte gater og veger, må vi være oppmerksomme på at kommunene oftest har bestemt seg for én navneform, enten -gata eller -gaten, -vegen eller -veien.

For eksempel skal det hete Trondheimsveien om vegen i Oslo med det navnet. I Elverum kommune finnes det en veg som heter Trondheimsvegen. Slike vedtatte navneformer må en holde seg til uansett hvilken form en selv bruker, og uavhengig om en skriver bokmål eller nynorsk.

Veg kan stå for /vei/ og /veg/

Det finnes et språkhistorisk grunnlag for å se det som i overskriften: Skrivemåten vei dekker bare uttalen /vei/, mens veg dekker både /veg/ med hard g og den vokaliserte varianten /vei/. /Dei/ og /mei/ skrives jo deg og meg. Men når vei nå engang fins i rettskrivningen (i motsetning til jei og mei), kan det selvsagt være vanskelig å se det slik.

Dette gjelder bokmål, der det er valgfrihet. På nynorsk heter det bare veg.

Mange dialekter har fått -ei- på et annet sted i bøyningen: Bestemt form entall vegen har i uttalen for lenge siden blitt til vegjen og senere veien. (Det er e-en etter g-en som har myknet g-en historisk, slik: -ege- > -egje- > -eie-). /Ve:jen/ og /veien/ må regnes som likeverdige uttaleformer av skrivemåten vegen, også i nynorsk.

I mange nynorskområder har veg endelsene -er og -ene i flertall, selv om det er et hankjønnsord. Da kan vi få uttaleformer som /veier/ og /veiene/. Men dette er helt utenfor nynorskrettskrivningen; der heter det vegar og vegane, som må leses med g. Og vegnavn i nynorskområder har skrivemåten -veg.

Nei. På norsk skal bare det første ordet i en tittel ha stor forbokstav.

Unntaket er selvsagt egennavn i tittelen, det vil si personnavn, stedsnavn og andre navn som skal skrives med stor forbokstav ellers også. 

Den samme regelen gjelder kapitteloverskrifter og liknende i andre sjangre.

Det overforbruket av store bokstaver som du har lagt merke til, kommer nok av engelskpåvirkning.

(Stillingstitler, som er noe helt annet, skal ha liten forbokstav.)

På nynorsk har auka røynd vore brukt ein del (sidan 2013).

Om ein vil, kan ein kombinere dette med aukerøynd- i samansetjing (t.d. aukerøyndbriller), men forkortinga AR er jo like god nynorsk som engelsk.

På bokmål brukar ein utvidet virkelighet, ved sida av forsterket virkelighet. (Det same tilhøvet finn ein i dansk, medan svensk helst har förstärkt verklighet.) Utvida røynd eller verkelegheit er såleis òg mogleg på nynorsk, men det er jo mindre fyndig og fleksibelt.

På islandsk heiter det viðbótarveruleiki, som kan omsetjast med tilleggsrøynd eller attåtrøynd, men det høver kanskje betre om det ekstralaget med informasjon som teknologien tilfører, enn om heile biletet/opplevinga/røynsla.

Drøyt og vel er det samme, og knapt og snaut er det samme. Man bør holde drøyt/vel klart atskilt fra knapt/snaut, men bøyningen er det ikke så nøye med.

Tradisjonell betydning og bruk

Dette er det tradisjonelle systemet, som de fleste fremdeles holder seg til:

DRØYT/DRYGT/VEL = litt mer enn (også godt og vel)
KNAPT/SNAUT = litt mindre enn (jf. en knapp time) eller akkurat så vidt nok (jf. et knapt flertall)

Også svenskene bruker drøyt (dvs. drygt, som det også heter på nynorsk) og vel (väl), mens danskene heller bruker godt (og vel). Knapt er fellesnordisk. Snaut er særnorsk i nyere riksspråk, men finnes i eldre/dialektal svensk; det skrives snautt på nynorsk og uttales flere steder /snøtt/. Islandsk har rúmlega på plussida og tæplega på minussida.

Her er noen mulige setninger på bokmål:

Etter drøye to år hadde jeg skrevet knapt hundre sider / hadde jeg knapt nok råd til å betale husleia.
Etter vel to år hadde jeg skrevet snaut hundre sider / hadde jeg snaut nok råd til å betale husleia.
Etter litt over to år hadde jeg skrevet litt under hundre sider / hadde jeg bare så vidt råd til å betale husleia.

Sammenhengen avgjør om snaut og knapt betyr ‘så vidt over (et visst mål)’ eller ‘like under’. Det kan være en tendens til at f.eks. et snaut/knapt år oftere enn før blir tolket som ‘så vidt over’ (slik at det faller sammen med nyansen i en snau/knapp seier); i så fall skaper det et press på drøyt.

Om bøyningen: Når det etterfølgende substantivet står i flertall (som i drøyt/drøye to uker), har det sjelden noe å si om man velger drøye eller den adverbielle formen drøyt. Det samme gjelder snaut/snaue, knapt/knappe. Den nyeste av disse variantene er knappe. Drøye var nok vanligere enn drøyt før.

Uansett har det ubøyelige adverbet vel vært det vanligste i skriftmålet i forbindelse med slike overslag på plussida. Drøyt/drøye i den samme betydningen kom for alvor på banen i 1980-åra, og nå er stillinga nokså jevn.

Vakling

Noe som er drøyt/drygt, rekker langt, i motsetning til noe som er knapt eller snaut. De fleste med norsk som morsmål vet at noe drøyt er noe kraftig eller rikelig, og at knapphet er mer eller mindre det samme som mangel. Likevel er forståelsen i endring. Mange unge nordmenn tolker nå drøyt/drygt og vel som ‘cirka’ eller til og med ‘mindre enn’.

Her er resultatet av en uformell undersøkelse Språkrådet gjorde gjennom sosiale medier i slutten av februar 2021. Spørsmålet var altså om uttrykkene drøyt 100 og vel 100 betyr ‘litt under 100’, ‘cirka 100’ eller (som før:) ‘litt over 100’.

Merkelig nok er vel mindre utsatt for semantisk «nedskjæring» enn drøyt hos de yngre, men legg merke til at vel begynte å vakle først.

En grunn til at vel har vaklet i norsk, kan være at vi også har et trykklett vel som signaliserer usikkerhet eller forbehold (jf. «det er vel slik»). Men det forklarer ikke hvorfor godt (også uten vel) har vært utsatt for den samme tendensen i dansk, se nedenfor.

Nordisk tendens

I Danmark er bruken av synonymene godt og vel og godt blitt ustø (se betydning 8.a under godt i Den Danske Ordbog). Uttrykket godt og vel er intakt i selve ordboka, men andre kilder forteller at halvparten av de unge tolket det som ‘nesten’ allerede i 1960-åra.

Danskene bruker ikke ordet drøjt slik vi gjør, men svenskene bruker drygt. En undersøkelse utført av Institutionen för svenska språket ved Gøteborgs universitet kan tyde på at nordmenn ligger et drøyt eller snaut hestehode foran svensker i vaklende forståelse:

(Den første søyla = folk som er født på 1940-tallet, den siste søyla = folk som er født på 1990-tallet. Blått = ‘litt mer’, oransje = ‘cirka’ og grått = ‘litt mindre’.)

I den seinere tid har drøyt/vel og knapt/snaut fått kraftig konkurranse av de mindre fyndige, men unektelig lettfattelige uttrykkene i overkant og i underkant. Det kan kaste noe lys over endringer i norsk og dansk, men ikke i svensk, der disse uttrykkene ikke brukes.

Vi kjenner altså ikke hovedårsaken til endringene. Det er velkjent at synonymer ikke holder seg helt synonyme lenge, men det er langt fra noen fullgod forklaring.

«Barke i hop» eller «barke sammen» er helt riktig. Det kan også «barke helt galt av sted».

Det ser du om du slår opp i f.eks. Bokmålsordboka under barke. Ordet er lite brukt ellers, og det kan forklare at mange bytter det ut med et mer kjent ord. Vi vil tilrå barke, men vi kan ikke avvise brakinga helt, siden den gir god mening i og for seg.

Det heter fartshump. 

Humper går oppover, mens dumper går nedover. Fartsdempere er normalt forhøyninger.

Fartshump står i Tanums store rettskrivningsordbok og ikke minst i skiltforskriften, slik:

Både demper og engelsk bump (som minner mer om dump enn om hump) kan ha fremmet fartsdump. (På engelsk skilles det mellom kortere bumps og lengre humps.)

Nei, det skal ikke være mellomrom foran disse tegnene.

Ofte kan disse to typene substantiver brukes om hverandre. Ordene på -ering viser alltid til prosessen eller handlingen generelt, ‘det å -ere’. Ordene på -sjon kan gjøre det samme, men står ofte for spesialbetydninger i retning produkt, resultat eller noe annet tellelig. Ing-ordet står på en måte nærmere verbet.

Reservering, installering og definering viser altså spesifikt til handlinger, mens reservasjon, installasjon og definisjon også kan være noe annet. Eksempel: «Definering av termer kan være tidkrevende arbeid. Det er ikke lett å komme fram til fullgode definisjoner!»

Nedenfor følger en ganske detaljert artikkel om emnet for spesielt interesserte. Artikkelen tjener også som ordliste. Bruk «Ctrl + F» for å søke etter bestemte ord.

For enkelhets skyld kaller vi suffiksene -sjon og -ing.

Det produktive -ing

Det norske suffikset -ing er i motsetning til -sjon (som har opphav i latin) et produktivt ordlagingselement i språket vårt. Det vil si at det stadig lages nye ord med -ing. Mange vanlige ing-ord er med vilje utelatt fra ordboka, fordi de er så selvsagte. Til alle verb finnes det i prinsippet en avledning på -ing som betyr det samme som verbet (gåing = ‘det å gå’). Men det betyr ikke at det alltid er det ordet vi bruker (f.eks. dekker gang og gange flere nyanser av ‘det å gå’).

Møtet mellom -sjon og -ing

I eldre skriftspråk var det mer bruk av substantiver på -sjon, som kunne være importert sammen med verb på -ere. Når ord på -(er)ing senere har presset seg fram, har det ofte skjedd på bekostning av et eksisterende sjon-substantiv. Noen sjon-ord har fått støtte fra engelsk i nyere tid.

Ofte virker det som om to synonymer er kastet inn i språket fra hver sin kant og fremdeles søker balanse seg imellom. Det er slett ikke alltid logiske krav eller praktiske behov som styrer. Men fordelingen er sjelden helt kaotisk. Hovedtendensen er som beskrevet i ingressen ovenfor: Ing-ord viser i større grad til noe som foregår eller gjøres. Særlig foretrekkes -ing hvis verbet som substantivet er avledet av, har transitiv betydning, det vil si at det tar et objekt (-ing av noe).

Vil man ha greie på de finere nyansene, må man ty til ordboka. Men fullgod opplysning om brukstendensene kan man ikke regne med å få der heller.

Nokså klart skille mellom betydninger eller fagområder

Eksempler på tydelig skille mellom prosess- og resultatbetydning finner vi her:

dekorering – dekorasjon
organisering – organisasjon
publisering – publikasjon
redigering – redaksjon

En organisasjon er et mer eller mindre konkret resultat av organisering, omtrent som en bygning (konkret) eller en oppbygning/bygnad (litt mindre konkret) er resultat av bygging. Det er ikke lenger mange som sier at det trengs bedre organisasjon av noe. 

Noen ganger er den ene varianten reservert for spesielle fagområder. Renovasjon er det vanligste i forbindelse med renhold, mens renovering brukes i forbindelse med rehabilitering og oppussing. Et annet eksempel på at ordene har klare spesialbetydninger, finner vi i paret ekspedisjon/ekspedering. 

I matematikken omtales emnene derivasjon og integrasjon helst nettopp slik (-ing brukes mindre og kanskje helst om framgangsmåten), og i politikken snakkes det om europeisk integrasjon (både prosess og tilstand), men i innvandringssammenheng kalles ‘det å integrere’ nå oftest integrering.

Stadig mer -ing i generell betydning, bare -sjon i spesialbetydninger (delsynonymi)

Overskriften viser til et svært vanlig mønster.

Bare administrasjon kan vise til en institusjon, men både administrasjon og administrering kan vise til handlingen. Delegasjon er et slags produkt av handlingen delegering, men også handlingen kalles delegasjon. Språkrådet anbefaler delegering i handlingsbetydningen. 

Installasjon har en konkret betydning og kompresjon en tilstandsbetydning og en medisinsk spesialbetydning, men begge brukes en del for installering og komprimering generelt. 

Flere eksempler er satt opp nedenfor. Ing-ordene er de mest nærliggende når vi skal omtale en prosess eller handling allment; de betyr ‘det å …’, og de følges ofte av preposisjonen av. Sjon-ordene kan ha samme betydning, men de står først og fremst for tellelige fenomener – alt fra konkrete og abstrakte produkt til enkelthandlinger. I disse særbetydningene (indikert i parentes med betydning eller fagområde) er det ofte ikke noe alternativ til sjon-ordene.  

illustrering –  illustrasjon (om produkt)
isolering – isolasjon (om materiale)
kalkuering – kalkulasjon (jf. også kalkyle)
kassering – kassasjon (juridisk)
kvalifisering – kvalifikasjon (om egenskap)
komponering – komposisjon (om produkt)
konfigurering – konfigurasjon (om mønster, system)
kreering – kreasjon (om produkt)
legitimering – legitimasjon (om dokument)
likvidering – likvidasjon (økonomisk)
permittering – permisjon (om resultat)
realisering – realisasjon (økonomisk, men stadig mer -ing)
rekvirering – rekvisisjon (om dokument)
reservering – reservasjon (om forbehold eller om noe tellelig)
refundering – refusjon (om selve pengene)
refusering – refusjon (om enkeltavslag)
reklamering – reklamasjon (enkeltklage)
revidering – revisjon (økonomisk; oftest ellers også)
visitering – visitasjon (i mange betydninger, jf. også visitas)

Det er dessuten en tendens til å beholde -sjon i sammensetninger uavhengig av betydning, som i isolasjonsmateriale, vaksinasjonsprogram (ev. vaksineprogram) og delegasjonsreglement. Men det heter alltid selvrealisering, helst permitteringsvarsel og stadig oftere kroppsvisitering.

Om det er verdt å bruke ulike varianter for å skille mellom betydningsnyanser på et visst fagområde, er noe fagfolk bør kunne avgjøre. 

Bare unødvendig, lite praktisert eller utydelig skille

Når sjon-ordene på lista ovenfor brukes i generell betydning, er det vanskelig å se noen betydningsforskjell mellom dem og ing-ordene. Ofte mangler det også klare spesialbetydninger.

I noen tilfeller er det i virkeligheten ingen betydningsforskjell mellom -sjon og -ing-. Det gjelder for eksempel kroppsvisitasjon og permisjonsvarsel, som vi like gjerne kan klare oss uten. Andre eksempler:

Les mer

Boka Ordlaging og ordelement i norsk har mer om emnet. Her står det også om motsetningen mellom substantiver på -ering og -asje.

Begge deler er i bruk, men vi anbefaler faktisk å hake av. 

Huke av må også godtas, siden er det så mye brukt. Huk er et ganske gammelt ord i norsk, men ikke i en helt relevant betydning. A check mark er en hake, ikke en huk.

Hukke er lånt inn fra engelsk i flere omganger. Det kan brukes muntlig i flere betydninger, men vi anbefaler ikke å bruke det skriftlig om å hake av.

Snitt i uttrykket se sitt snitt kommer via lavtysk fra tysk schneiden, som betyr å skjære. Det handler altså om å se en mulighet til å bruke et skjæreredskap. 

Du kan lese mer om ordet i Ordbog over det danske Sprog (se under 6.2).

Ifølge Nynorsk etymologisk ordbok kan det være tale om lån fra et tysk uttrykk der Schnitt har betydd ‘vinning, fordel’ (jf. at ‘innhøsting, skurd, kornskjæring’ er en av betydningene av Schnitt). Utgangspunktet blir uansett det samme.

Schneiden har sitt motstykke i norsk snide. Det hjemlige motstykket til snitt er sned (med stum d). En nær slektning er snei ‘avskåret stykke’.

Det er ikke galt å si eller skrive på grunn av at, men det finnes mer elegante løsninger. Vi kan nesten alltid skrive fordi, for eller siden i stedet.

Dette er godt språk:

«Fordi ingen kom på skolen i går, ble det ingen undervisning.» 

Dette virker derimot oppstykket og litt pludrete (småpratete).

«På grunn av at ingen kom på skolen i går ...» 

Foran et substantiv er på grunn av likevel den eneste løsningen:

«På grunn av fraværet ble det ingen undervisning.» 

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong. 

Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.

Tradisjonell kortvariant 

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.

Det kan ikke kalles direkte galt, men det er et nyere oversettelseslån, en såkalt anglisisme. Du bør i det minste kommentere det i tilbakemeldinger på skriftlig arbeid.

Eksempler:

NN lost her life to cancer. (NN døde av kreft.)
NN lost his wife to cancer. (Kona hans døde av kreft.)

«Å dø» er nøytralt nok

På norsk heter det tradisjonelt å dø av en sykdom eller lignende:

NN døde av covid-19 (mindre presist: av korona) / i koronapandemien.
NN døde av blodforgiftning.
NN døde av skadene.
NN døde på grunn av feilbehandling.

«Å miste» har et (litt annet) bruksområde

Hvis noen i familien dør, sier det seg i utgangspunktet selv at det var et tap; vi er ikke nødt til å understreke at noen mistet et familiemedlem. Men også på norsk bruker vi mistet når det passer. Ordvalget kan være avhengig av hva som er sagt tidligere i teksten, og av hva/hvem som er i fokus i setningen. Eksempel:

Da hun mistet faren sin i 2020, var kreftvaksinen ennå ikke oppfunnet.

Tradisjonelt kan man også snakke om å miste noen i en hendelse eller ytre omstendighet (f.eks. en epidemi):

NN mistet kona i barselseng / i spanskesyken.

Før brukte man bare varianten vaksinasjon i skriftspråket uavhengig av betydningsnyanse. Men vaksinering er blitt svært vanlig de siste tiårene, og det er ikke rart, for -ing er et produktivt ordlagingselement i norsk.

Hvis man vil bruke vaksinering, bør man først og fremst bruke det om handlingen å vaksinere (som i vaksinering av). Vaksinasjon kan man da reservere for fenomenet vaksinebruk generelt, eller metoden, og kanskje for enkelttilfeller av vaksinering. Det er i alle fall i slike betydninger vaksinasjon holder seg best.

Det er vanskelig å skille nyansene fra hverandre. Her er et forsøk: «De fleste i bygda er tilhengere av vaksinasjon (eller vaksinasjonsprogrammet), og i morgen begynner vi med vaksineringa av de eldste.» Skillet kan absolutt diskuteres – det er for eksempel ikke noe galt med å skrive tilhengere av vaksinering.

Vaksinasjon er under dobbel ild fra vaksinering og vaksine, men har forskanset seg godt i sammensatte ord som vaksinasjonsprogram og vaksinasjonsattest. Dessuten har varianten støtte i engelsk.

Ja, den norske uttalen av henholdsvis art deco og art nouveau er

ar-dekå
ar-novå

Understreking er brukt for å markere hovedtrykk.

Med IPA-skrift får vi:

[ˌɑːdeˈko]
[ˌɑːnuˈvo]

Opprinnelsen er fransk, så det er ingen grunn til å gå veien om engelsk.

Vi ser at det er en uheldig ubalanse her, men den kan ha gode grunner. Det spørs om det finnes noen patentløsning. Det er lite Språkrådet kan gjøre i første omgang.

Vi kan gjerne anbefale kombinasjonene 

sykkel + bil
syklist/syklende + bilist/bilfører

der det passer. 

Vi kan likevel ikke si at syklist + bil er helt uforsvarlig. Generelt er det nok vanligere å nevne kjøretøyet i stedet for føreren når kjøretøyet er stort og føreren sitter skjult. Når en fører har større masse enn kjøretøyet sitt, driver det fram sjøl og troner på toppen av det, er det ikke så rart at føreren kommer i fokus i når en kollisjon skal omtales. 

Det som støter sammen når en bil og en sykkel kolliderer, er i første rekke selve bilen, sykkelen og syklisten. Rent fysisk er bilisten faktisk i bakgrunnen. Det at helsa til syklisten står på spill, gjør det også naturlig å fokusere på den mjuke trafikanten og det harde kjøretøyet.

Den uheldige kombinasjonen er altså godt motivert. Men journalister kan gjerne prøve å jevne ut språkbruken slik at ingen av «aktørene» blir kamuflert, eventuelt slik at de blir like godt kamuflert. Hvis bare én person nevnes, er det jo bare én mulig ansvarlig som er omtalt eksplisitt.

Det finnes også alternativer til syklist. Hvis en «tretti år gammel kvinne på sykkel er påkjørt på Drammensveien», kan man jo skrive nettopp det.

Enten du skriver selv eller sjøl, må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga. 

På bokmål er bare formen et selv – selvet normert i denne betydningen. På nynorsk er det eit sjølv – sjølvet som er korrekt.

Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.

Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord

Det er et generelt mønster både i norsk tale og i bokmål at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv på dialekt.

Ord som har kommet inn dialektene nyere tid, har ofte har festet seg i en boklig form. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset.

Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: mer sjuk enn sjukehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent.

I sammensetninger med selv-/sjøl- er det i utgangspunktet grei valgfrihet (som i selvsagt/sjølsagt), men det er noen unntak:

selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr

Det er gode historiske og grammatiske grunner for disse unntakene.

Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.

Spørre spørsmål er nokså vanlig i talemålet, men vi tilrår å spørre om noe og å stille spørsmål.

Formuleringen spørre spørsmål er et eksempel på såkalt indre objekt eller etymologisk objekt, det vil si at objektet er av samme rot som verbet. Eksempler: synge en sang, gå sin gang, grave en grav, dø en stille død.

Vanligvis har verb og substantiv ulik rot, jamfør gi et svar, avgi et løfte (ikke svare et svar eller love et løfte).

Formuleringen spørre (et) spørsmål er ikke er noe helt nytt i talemålet. Tilsvarende formuleringer finnes dessuten i islandsk og svensk. I svensk er det fråga en fråga som står i motsetning til ställa en fråga. I dansk og dansk-norsk var gjøre spørgsmaal mye brukt før (og gjera eit spursmaal i landsmål). I gammelnorsk brukte de helt andre formuleringer.

Det er urimelig å kalle spørre spørsmål grammatikalsk galt. Uttrykket står likevel ikke i rettskrivningsordbøkene ennå. Hovedgrunnen er at stille spørsmål har vært det vanlige i skrift i over hundre år (til å begynne med riktignok sjelden i entall). De som bruker stille spørsmål, reagerer gjerne negativt på spørre spørsmål. Det er imidlertid få som reagerer på stille spørsmål, så det er det tryggeste valget der spørre om ikke dekker.

Det er et vedvarende dilemma om man skal godta eller tilrå nye tendenser i skriftspråket, og Språkrådet har en relativt konservativ eller avventende innstilling. Den dagen flertallet eller et stort mindretall måtte skrive spørre spørsmål, vil det ikke være rimelig å avvise det lenger.

At engelsk har formuleringen ask questions, er ikke egnet til å dempe «spørre»-lysten i framtida.

Ja, å skrive kopperepidemi kan sammenlignes med å skrive meslingerepidemi.

Sykdommen kopper har trolig navn etter sykdomsutslettets likhet med koppsatt hud (se koppsetting). Kopper er da flertall av kopp, som i sammensetning heter kopp- eller koppe-.

Kjente sammensetninger er adjektivet kopparret og substantivene koppesmitte og koppevaksine. (Koppervaksine vil vi ikke anbefale, se siste avsnitt nedenfor!)

Boler og pokker

I eldre norsk folkemål het sykdommen bole(sott), kveise(sott) eller (små)poke (jf. lavtysk pocke ‘blemme’ og engelsk smallpox). Kopper og pokker ble tidligere brukt om hverandre i både dansk og norsk, og det kan være en viss sammenheng mellom ordene. Men det taler uansett ikke for å skrive noe annet enn koppe- i sammensetning.

Kopper- er noe annet

Sammensetninger med kopper- betyr det samme som sammensetninger med kobber-, for kopper er en særnorsk betegnelse for metallet med symbolet Cu. De fleste har hørt om gullfeber, men kopperepidemi er ikke noe innarbeidet begrep!

Du har ikke gjort noe direkte galt, men du kunne gjerne valgt noe annet, nærmere bestemt villedende eller misvisende.

Å mislede har vært i bruk i både norsk og dansk og svensk, men ble regnet som ganske litterært og foreldet i norsk for over hundre år siden. Når ordet nå sprer seg, er det i hovedsak som et nyere oversettelseslån fra engelsk (to mislead). Rent formelt glir ordet greit inn i det norske ordforrådet (igjen).

Men spørsmålet er om ordet trengs. Det gjør det strengt tatt ikke i de fleste tilfeller.

Det tradisjonelt mest brukte i norsk er villedende og misvisende. Vi oppfordrer deg til å holde disse gode ordene i hevd der de er dekkende. Det kan tenkes at mislede dekker noen nyanser som de to synonymene ikke dekker (f.eks. når det gjelder å føre noen på moralske avveier, å «mislede» dem til noe). Men om man ikke vil risikere at det klinger av oversettelseslån, bør man oftest velge noe annet. 

Det stammer fra vinter-OL i 1928 og er opprinnelig positivt. Det viste til en samling av laget etter en lang og bratt utforkjøring med sikte på å ta igjen et forsprang i innspurten.

Det tok lang tid før uttrykket ble vanlig i skrift (brukt fritt og metaforisk), og betydningen ble vridd litt på veien. Mange bruker det nå om å reise seg etter et nederlag (jf. å reise kjerringa), legge hodene i bløt når stillingen er dårlig, eller i verste fall bare samles om et lavmål – men dette er langt fra det uttrykket handlet om opprinnelig!

Ole Reistads kommando

I Store idrettsøyeblikk. Norsk idrett gjennom 50 år kan man lese blant annet dette: