Kryssing og krysning

Om avl og avlsprodukt

Om kryssende bevegelser og stedene (kryssene) der de skjer

Konklusjon

To klipp fra ordbøker

John Ansteinsson: Norsk-engelsk teknisk ordbok (1954)

 

Nei, det heter tjenesteyting.

Også tjenesteytelse (eldre: tjenesteydelse) er mulig på bokmål, men det har vært lite brukt. 

I det hele tatt er *ytning en særdeles lite brukt blandingsform; heller ikke i eldre dansk-norsk het det *ydning.

Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna. 

Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål.

I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe). 

I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring. 

Vi anbefaler skrivemåten de olympiske leker (uten noen store bokstaver) og vinter-OL.

Under olympisk i Tanums store rettskrivningsordbok står olympiske le(i)ker. Vi har skrevet dette navnet med små forbokstaver helt siden 1800-tallet.

I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler (som er godkjent av Språkrådet) står det at idrettsarrangementer som klart oppfattes som egennavn, vanligvis skal skrives med stor forbokstav. Det gjelder for eksempel Tour de France. Unntaket er noen svært hyppige betegnelser som europamesterskapet, norgesmesterskapet og nettopp de olympiske leker.

I samsvar med dette anbefaler vi vinter-OL, ski-VM og så videre.

Alternativ 2 er galt. Etter infinitivsmerket å må vi ha infinitiv av verbet (spise). Alternativ 3 er det tryggeste valget, særlig der betydningen endrer seg lite hvis vi skyter inn «med» foran «å», som i skynde seg (med) å spise. Ofte må alternativ 1 også godtas.

Alternativ 3 tåler den såkalte fortidsprøven. Hvis vi setter skynde i preteritum (hun skyndte seg å spise), blir spise stående i infinitiv:

infinitiv: å skynde seg å spise
presens: skynder seg å spise
preteritum: skyndte seg å spise
imperativ: skynd deg å spise

Vi anbefaler å + infinitiv der «med» passer i teorien. (Preposisjonen «med» bør sløyfes der den ikke trengs.) Men det er i strengeste laget å si at skynd deg og spis er galt.

Bruker vi «(med) å», fokuserer vi på hvor raskt handlingen skal utføres (ovenfor: å spise raskt). Når vi heller fokuserer på det å bli klar til eller raskt ferdig med noe, bruker vi ofte og, særlig muntlig og særlig i imperativ:

Skynd deg og bli ferdig! Skynd deg og meld deg på!

Selv om uttrykkene med og ikke tåler omskrivning til infinitiv, må vi godta dem ved siden av disse variantene med å:

Skynd deg å bli ferdig! Skynd deg å melde deg på!

I forbindelse med komme er det ekstra god grunn til å velge og: Skynd deg og kom! Men Skynd deg å komme! brukes også.

Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.

Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.

Betydning

Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).

Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)

Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.

Opphav

Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.

Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.

Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.

Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’. 

Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst. 

Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.

Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem

Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.

Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).

Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet sterkt anbefalt.

Det er valgfritt etter bli og være. Eksempel: Vi er oppmerksom(me) på dette!

Flertallsbøyning med -e er på frammarsj.

I det faste uttrykket med gjøre sløyfes flertallsbøyningen oftest: Vi gjør dere oppmerksom på det og det / De gjorde oss oppmerksom på det og det. Dette henger delvis sammen med at objektet ofte utelates: Vi gjør oppmerksom på det og det. 

Dette er en forkortet variant av «den/hans/hennes øvrige familie». Det kan diskuteres om øvrige har en egen ubestemt form øvrig (à la annen til andre). Øvrig brukes så sjelden (bortsett fra i for øvrig) at vi nesten kan sammenligne det med synonymet resterende, som alltid har -e til slutt.

Annen/øvrig familie kan virke litt løst eller snaut. Den øvrige familien har mer til felles med formuleringene resten av familen og familien for øvrig.

Det må være tillatt å velge både øvrig og øvrige i den formuleringen du spør om. Man kan også koste på seg et ekstra ord, som i Oles øvrige familie. Da er det ikke noe som skurrer. Det er dessuten fullt mulig å skrive for eksempel de andre i familien, som er mindre stivt. Enda en mulighet er familien ellers, men det brukes mest i omtale.

Når et ord importeres fra et språk til et annet, blir det mer eller mindre tilpasset lydsystemet og bøyingssystemet i mottakerspråket. I talemålet skjer det spontant og automatisk. Men skrivemåten henger ofte etter. Derfor trengs det et og annet vedtak om fornorsket skrivemåte.

Hvert skriftspråk har egne regler for hvordan lyder skal gjengis, og hvis man i en periode med mye innlån ikke tilpasser de nye ordene til den hjemlige rettskrivningen, kan det etter hvert bli vanskeligere å lære skriftspråket. Det er en fordel at de fleste ord kan skrives omtrent slik de uttales.

Gresk har sitt eget alfabet, så greske lånord må faktisk skrives annerledes enn i opphavsspråket. Kolera er lånt fra gresk (jf. χολέρα), og dette ordet skrives på ulike måter i språkene rundt i Europa. Sjampanje kommer fra fransk champagne. Det er ikke opplagt at ch og gn i champagne skal uttales sj og nj på norsk.

Både gresk og fransk har altså andre regler for sammenhengen mellom skrift og uttale enn norsk har.

Mange ord lånes i dag inn fra engelsk, som har ganske spesielle regler for sammenhengen mellom skrift og tale. Det er vanskelig nok for engelskmenn å få oversikt over forholdet mellom lyder og bokstaver. Engelsk rettskrivning bygger på engelsk uttale for flere hundre år siden.

Et eksempel kan vise fordelene ved å fornorske. Engelsk tough skrives på norsk tøff, som gjengir uttalen vår mye bedre. Når vi har en norsk skrivemåte, er det lettere å ta ordet inn i bøyingssystemet: tøff, tøft, tøffere osv. Vil man toughe seg litt, kan man selvsagt skrive både tough og toughere, slik noen gjorde før i tida. Ingen blir straffet for å bryte rettskrivningen.

Ja. Pågripa er oppført i dokumentasjonsordboka Norsk Ordbok. Sidan 2016 har ordet òg stått på lista over ord av dansk og tysk opphav som kan førast opp i nynorske ordbøker og ordlister til skolebruk, da med merknad om at ordboka eller ordlista bør ha tilvising til meir tradisjonell uttrykksmåte.

Ordet har no kome inn i Nynorskordboka med definisjonen ‘arrestere (på grunnlag av mistanke); gripe; hekte’. (Merk at ein ikkje kan arrestera nokon utan mistanke eller dom.) I Jon Gisles Jusleksikon står det at anholdelse, pågripelse og arrestasjon er synonym.

Bøyinga er slik:

å pågripe/pågripa – pågrip – pågreip – har pågripe (oftast uttalt /har pågrepe/)

Det stemmer at verbet pågripa kom seinare inn i nynorsk enn partisippet pågripen og verbalsubstantivet pågriping.

Før skulle ein helst bruka meir folkelege synonym, som arrestera eller hekta, sjå dette utklippet frå ordboka Med andre ord av Magne Rommetveit:

Skal ein bruka gripen eller knipen, bør ein leggja til noko, som av politiet eller for det og det. 

Ein som er pågripen, er mistenkt og kanskje sikta, men er ikkje fengsla i tydinga ‘dømd til fengselsstraff’. Innan tre dagar etter pågripinga skal ein framstillast for tingretten, som kan gje orskurd om varetektsfengsling (i opp til fire veker).

Det er tydinga som avgjer om eit verb er refleksivt, og desse to verba kan nok ikkje kallast refleksive.

Noko refleksivt er noko som blir bøygt tilbake mot utgangspunktet. Eit refleksivt verb eller pronomen viser tilbake til den som handlar. Døme:

Eg slo ballen (ikkje refleksivt)
Eg slo meg (refleksivt)
Eg skamma meg (refleksivt)
Eg skjemdest (refleksivt)

Meg er den same som eg. Meg viser altså tilbake til subjektet eg. Endinga -st i skjemdest har same funksjon. Denne endinga skriv seg frå det refleksive sik = ‘seg’ i gammalnorsk. Fleire døme:

å undra seg = å undrast
å samla seg = å samlast

Her har vi refleksiv tyding i alle dei fire døma.

Eit refleksivt verb er i Nynorskordboka forklart som eit verb «med eit refleksivt pronomen el. eit personleg pronomen med refleksiv funksjon som objektsform, til dømes i uttrykka ‘ho gifte seg’, ‘dei skunda seg’, ‘vi samlar oss’, ‘du undrar deg’». 

Ellers er termen refleksivt verb ikkje så mykje nytta. Verb på -st kallar vi gjerne st-verb (bokmål: s-verb). Undrast og samlast kan òg kallast refleksiv form av undra og samla.

Ikkje alle verb på -st har refleksiv tyding, trass opphavet i gammalnorsk sik. Til dømes har det svært vanlege verbet møtast resiprok tyding (det tyder ‘møta kvarandre’). Nokre slike verb har til og med passiv tyding (seiast ‘bli sagd’ og kjennast ‘bli kjend’). 

Når vi ikkje straks ser noko refleksivt, resiprokt eller passivt ved eit st-verb i notidsspråket, kan vi kalle det eit aktivt st-verb. Finnast og synast er døme på slike verb, sjølv om ein kanskje kan ana noko refleksivt i dei (jf. nærskylde uttrykk som befinne seg og det synest for meg).

Det finnes ikke noe forbud mot å skrive slik, og privat gjør man som man vil. Men denne ordbruken er så ukjent i norsk at den nærmest må kalles ugrammatisk. Den har foreløpig ingen plass i ordbøkene og kan ikke anbefales. «Den» om personer virker kort og godt fremmedgjørende og tingliggjørende.

I tradisjonelt norsk talemål går man den stikk motsatte veien: Man bruker han og ho/hu om både personer og ting ut fra det grammatiske kjønnet til ordet. Eksempel: månen = han og sola = ho. Dette er fremdeles regelen i nynorsk.

Det vanligste og mest naturlige i norsk vil være å si han eller hun. I litt formelt språk er vedkommende vanlig. Et tredje alternativ, som riktignok ikke er innarbeidet i språket til folk flest, er hen. 

De viktigste grunnene til at vi har stumme bokstaver i skriftspråket, er at bokstavene ble uttalt annerledes i tidligere tider, eller at folk skrev enkelte lyder annerledes enn vi gjør i dag. 

Markering av lang vokal

Skrivemåtene du viser til, er en arv fra den tida da man markerte lang uttale av en vokal med utbrodering av selve vokalen. I dag trenger ikke ord med lang rotvokal noen ekstra kruseduller for å bli lest riktig. Ord har jo oftest lang rotvokal (som i dal) så sant det ikke kommer dobbelt konsonant etter (som i dall).

E-en i ord som lie og moe skulle i sin tid altså markere at rotvokalen var lang. Den samme funksjonen har h-en i navnet «Dahl» hatt.

Den ekstra e-en i «Lie» og «Moe» har aldri blitt uttalt i vanlig tale. En annen ting er at noen kan ha begynt å uttale navnet sitt med to stavelser etter skriftbildet. 

Nærmere om de enkelte navnene

Bare en liten prosent skriver etternavnet sitt rett fram som Dal; de fleste skriver «Dahl».

Svært få har «Jul» til etternavn; de fleste skriver «Juell», «Juul», Gjul», «Hjul» eller «Iuell».

Det er en del som skriver etternavnet sitt «Mo», mens det er nesten ti ganger så mange som skriver «Moe».

Veldig mange nordmenn har et etternavn som uttales /li:/. Få av dem skriver «Li» (hvis de ikke har kinesisk opphav). Mange flere skriver «Lie», og noen skriver «Lid». Opphavet til det norske etternavnet er selvsagt ordet li. På norrønt ble dette ordet skrevet med stungen d til slutt, så skrivemåten «Lid» har sin berettigelse. Den er på linje med tid, som uttales /ti:/ de fleste steder.

Hovedregelen er at det skal være liten forbokstav i betegnelser for matsorter: gudbrandsdalsost, brie, gravenstein. Den samme regelen gjelder for drikkevarer: cappucino, konjakk, beaujolais.

I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler er bloodymary nevnt som eksempel på drink. 

Betegnelser på vinsorter og andre alkoholholdige drikker regnes altså ikke som egennavn. Det heter for eksempel:

armagnac, chablis, riesling, ripasso, sjampanje (el. champagne), tokaier; gin, konjakk, vodka; bayer, bokk, pils(ener)

Unntak er produktnavn eller varemerker, som bør skrives slik de er registrert: 

Veuve Clicquot, Kestener Paulinshofberger Riesling 

Man skiller med andre ord mellom en fin beaujolais og en flaske Beaujolais Royal (eksempel fra Skriveregler).

Geografiske distrikter skrives naturligvis med stor forbokstav: 

Champagne, Bordeaux, Mendoza, Rioja, Tokaj

Altså heter det en champagne/sjampanje produsert i Champagne.

Nei, den såkalte læreboknormalen for bokmål forsvant med en reform i 2005. Da ble systemet med hovedformer og sideformer (klammeformer) avskaffet. Det som fram til da hadde vært sideformer, ble enten fjernet fra rettskrivinga eller fikk status som fullt jamstilt med de gamle hovedformene.

Læreboknormalen for nynorsk forsvant med rettskrivingsreformen i 2012.

Vi anbefaler én om gangen.

Av gangen, oftest uttalt /a gangen/, er en omtolkning av ad gangen, som til dels har blitt uttalt på samme vis. Ad gangen, som skriver seg fra dansk, virker ganske stivt og formelt i dag. 

Nei. Foranstilte leddsetninger skal riktignok avsluttes med komma, men dette er ingen leddsetning. 

Det viktigste kjennetegnet på en setning er at den inneholder et verb som er bøyd i presens eller preteritum. Formuleringen

Etter enda en vaskesyklus …

inneholder ikke noe verb i det hele tatt.

«Etter enda en vaskesyklus» er bare et preposisjonsuttrykk, bestående av preposisjonen «etter» og utfyllingen «enda en vaskesyklus».

Leddsetninger innledes gjerne med underordnende konjunksjoner (før kalt subjunksjoner) som hvis, når og at. Vi kan lage en leddsetning av eksempelet, slik:

Etter at en vaskesyklus er ferdig, tilsettes …

Her er det riktig med komma. Legg merke til at vi har fått et verb i presens, nemlig er.

Når et adjektivisk ord er førsteledd i en sammensetning, er det vanligvis hankjønnsformen som fungerer som sammensetningsform, også når etterleddet er et intetkjønnsord, jamfør ord som enkjønnet, enegget, høyfjell, grovbrød.

Men intetkjønnsformene kommer inn her og der. Vi finner både enspråklig og ettspråklig i Bokmålsordboka.

Nei. Rørte partar er tullenynorsk. Ein bør heller skrive berørte om ikkje noko anna høver. Men ofte finst det gode alternativ.

Å berøre er ikkje eit av dei orda som kan takast inn i nynorske ordlister, men det er eit ord ein ofte kan ha bruk for. I overførd tyding bør berørt absolutt ikkje omsetjast med rørt. Det kunne i teorien heitt vedrørte, men det er ikkje innarbeidd.

Det finst ikkje ein einskild ekvivalent. 

I mange tilfelle kan det høve med råka (jf. ramma), men ofte blir det for sterkt og direkte. Å vere berørt av ei sak kan tyde at saka vedkjem/gjeld ein eller får følgjer/verknad for ein.

Diverre finst det ikkje ein passivvariant av dei nemnde uttrykka (som vedkomen). Vi må ty til andre uttrykk. Av og til høver involvert i, andre gonger påverka av eller utsett for. Somme tider kan ordet strykast, som i berørte partar i saka.

Vi anbefaler skrivemåten Aleksander for pavenavn òg.

Du kan velge det du synes klinger best i sammenhengen. Det er ingen tydelig betydningsforskjell mellom variantene; det er snarere en dialekt- eller sosiolektforskjell.

Med har blitt vanligere med tida, uten at det på noen måte er nytt. Ved er det vanlige på dansk, men det er også brukbar norsk.

Sammenhengen kan bety noe. I et handlingsrettet utsagn som «Fordelen med/ved å gjøre det på denne måten er at …» vil nok mange nå velge med. Men hvis den som har en fordel/ulempe, er vanskeligere å få øye på, kan ved være mer nærliggende, som i «Det er en klar fordel ved situasjonen i Norge at …».

Bord- i bording uttales akkurat som bord i å gå om bord, altså slik du uttaler det. D-en er stum.

Uttalen /bårding/ vekker mistanke om påvirkning fra engelsk boarding, mens /båring/ er vanlig uttale av boring (altså det å bruke redskapet bor) i nynorsk og mange dialekter.

Nei, «moglegeins» eller «mogelegeins» er eit tulleord som ein har brukt for å parodiere dårleg omsetjing frå bokmål.

På nynorsk heiter det beint fram kanskje eller kan hende (med a-infinitiv: kanskje eller kan henda).

Denne uttrykksmåten ser ut til å være en sammenblanding av «prioritert høyt» og «vektlagt sterkt» eller noe tilsvarende. Den er ikke å anbefale.

Ifølge Tanums store rettskrivningsordbok, som er den ordboka som inneholder flest sammensatte ord, skal det være binde-s (fuge-s) i alle sammensetninger med barnevern som førsteledd. Barnevernstjenester er altså riktig.  Likevel kan barneverntjenester neppe kalles feil.

I 1968 anbefalte Språkrådet benevnelsen barnevernspedagog etter en henvendelse fra Norges kommunal- og sosialskole. Malen var blant annet barnevernslinje og barnevernskurs, som man mente var vanligere enn variantene uten s. Barnevernsnemnda ble skrevet med -s-.

Barneverntjenester uten s har likevel vært dominerende i skrift til nylig, og den relevante loven har hett barnevernloven. (Det er ganske vanlig å lage lovnavn uten fuge-s. Fuge-s står generelt sterkest i innarbeidede sammensetninger, svakest i ord som så å si lages på samlebånd.) Den nye loven om barnevern fra 2021 har likevel fått kortnavnet barnevernsloven.

Det som står i Tanums ordbok, kan regnes som korrekt rettskrivning så sant det ikke motsies av andre normkilder. Når det gjelder fuge-s i treleddinger, må det tas et lite forbehold: Statusen til Tanums ordbok på dette området er til dels avhengig av at ordboka har fanget opp det som har vært gjengs bruk (usus). I dag har vi gjennom nb.no bedre oversikt over norsk språkbrukshistorie – vel å merke den skriftlige – enn noen ordbokredaksjon tidligere har hatt.

Andre ord med -vern- + s

Ser vi etter i litteraturen på nb.no, finner vi oftest -s- i sammensetninger med:

• ETTERVERN- (ettervernsarbeid, ettervernssenter, ettervernstilbud)
• HEIMEVERN- (heimevernsdistrikt, heimevernsøvelse)
• LANDVERN- (landvernssoldat)
• RETTSVERN- (rettsvernskrav, rettsvernsregel)

De understrekede variantene står med s også i Tanums. Men Tanums har rettsvernregel uten s.

Andre ord med -vern- mest uten s

Det er ikke galt, men Språkrådet har pleid å anbefale andre formuleringer, som nok har bedre grunnlag i tradisjonell muntlig språkbruk.

Det enkleste er ofte det beste, altså i eller på:

på dette området (om konkrete områder: i),  på dette feltet, i denne bransjen, i denne gruppa, i denne sjangeren, i dette systemet

Av og til kan det være nødvendig å presisere ved hjelp av innenfor.

Ordet er (en) rant, men du finner det bare i de største norske ordbøkene og i engelsk-norske ordbøker. Det er et nyere lån fra engelsk a rant.

Det Norske Akademis ordbok oversetter det slik:

lang, energisk (og høyttravende) ytring; tirade

Merk tirade. Et annet ord for det samme er harang. Harang og tirade er også lånord (av eldre dato), men de har den fordelen framfor rant at de uttales slik de skrives.

Noen beslektede begreper: Når du legger ut om noe (særlig i det vide og breie), lirer av deg noe eller drar den faste remsa eller ramsa di, kan det oppfattes som «ranting». Hvis du ikke er prest, men likevel har holdt ei preike, har du ganske sikkert «ranta». Det gjelder også om du har lest noen teksten, holdt en skjennepreken eller lirt av deg ei lekse. Trolig kan de fleste former for ordflom kalles rant. Men man kan altså gjerne kalle det noe annet.

Ein kan sjå det slik at

de og dykk og dykkar

er fleirtal av

du og deg og din (+ di, ditt, dine)

Du skal altså bruka de, dykk og dykkar nett slik du brukar du og deg og din.

Med andre ord: Du og de er subjektsform, deg og dykk er objektsform (og den forma som blir brukt etter preposisjon), medan dykkar er eigeform: 

Gav du boka til meg?
Gav de boka til meg?

Gav eg deg boka?
Gav eg dykk boka?

Gav eg boka til deg?
Gav eg boka til dykk?

Boka er di.
Boka er dykkar.

Ordet de har valfri uttale: /de/ eller /di/.

Med stor forbokstav skifter de, dykk og dykkar tyding og blir høfleg form av du, deg og din.

I nynorskområde er det svært vanleg å seia dokk (dåkk), doke (dåke) eller dokker (dåkker) for dykk. I tradisjonelle variantar av dialekten skil ein gjerne mellom dokk osb. som objektsform og /de/ eller /di/ som subjektsform. I 2012 vart det tillate å bruka å-varianten dokker i nynorsk, men utan skilje mellom subjektsform og objektsform. Det heiter altså dokker – dokker – dokkar, på line med bokmål dere – dere – deres. 

Hespet er nok i hovedsak et nyere tradisjonsbrudd. Det heter tradisjonelt ei hespe – den hespa i de dialektene der det ikke heter ein hespel – den hespelen.

Hvis ordet tradisjonelt hadde vært et intetkjønnsord i særlig mange dialekter, ville det ha blitt fanget opp av Norsk Ordbok, der slikt pleier å være registrert. Se klipp nedenfor.

Spekulasjon: Hvis man har lært ordet et hespetre før man har hørt om ei hespe, kan man fort komme til å si og skrive et hespe når man tar dette ordet i bruk. Problem: De unge kjenner kanskje ikke hespetre så godt lenger heller. Ellers kan det hende at intetkjønnsordet garn har påvirket hespe, jf. garnhespe.

Vi kan heller ikke utelukke «kjevlefaktoren». Kjevle er tradisjonelt et intetkjønnsord de fleste steder, men stadig flere sier nå ei kjevle, og det er til og med tatt inn i rettskrivningen. Vi kan regne med at mange som sier ei kjevle, fremdeles retter til et kjevle. Det er ikke rart om de da «retter» hespe på samme måte. (Dette er såkalt hyperkorreksjon, eller «retting til feil»).