Kategorier treff i 108 kategorier

Svar på språkspørsmål (661 treff)

Et prosent? Nei.

Heter det én prosent eller ett prosent?

Prosent er et hankjønnsord. Det heter én prosent – den prosenten.

Ordet står i ordbøkene. Trykk på koden m., så ser du selv.

 

 

Kategorier: Grammatisk kjønn

Pavehets?

Som katolikk burde jeg kanskje følt meg «krenka» av sammensetninger som juksepave, sutrepave, somlepave med flere. Hva er opphavet til disse ordene? Den uspiselige magen til hummer og kreps heter også pave. Rart?

Historisk ligger det nok en del direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenka man skal føle seg.  

Paven i Roma

Hvis du tar en titt på Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er nok ingen tvil om at det er den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen som uttrykk for antikatolske følelser. De kan også ha eldre røtter. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt fenomenet er, blant annet fordi vi vet for lite om den den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten på grunn av «helsefaren» eller på grunn av utseendet, kanskje helst det siste, jamfør bildet nedenfor:

(Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.)

Paven i perspektiv

Som katolikk kan man velge å se de de særnorske pave-skjellsordene under minst to synsvinkler: 1) Ordene er mange og trolig uttrykk for historisk antipapisme. 2) Forestillingen om paven er mer eller mindre fraværende i de fleste av dem, delvis nettopp fordi pave-ordet har vært så produktivt. Pavehetsen er på et vis mer til stede i din pave alene enn i din sutrepave. (Men også pave alene kan tolkes mer som kritikk av noen som vil være like viktig som paven, enn som kritikk av selve paven.)

Paven i folkemålet

Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regna de 50 % vanligste i arkivene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok.

Viktigpaver:

bygdepave, maktpave, skitpave, småpave

Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet:

eglepave, ertepave
ranglepave; vinglepave
fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave
furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave
juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave
lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave

Bloduttredelse på bokmål og nynorsk

Kva heiter bloduttredning/bloduttredelse på nynorsk, og kva tyder det, eigentleg?

Bloduttredelse er det at blod «trer» (altså går) ut i vevet og kanskje blir synleg, som blåmerke. Det «trer» altså ikkje heilt ut! Nynorsk brukar sjeldan å tre, og å trø blir ikkje nytta overført. Ein må difor vurdera samanhengen og til dømes skilja mellom dei overlappande fenomena blåmerke leggen og bløding i leggmuskelen.

Før nytta ein òg uttrykket underløpet blod i bokmål, og å vera blodunderløpet. Blåmerke kan på dansk heita blodunderløbet mærke (eller blåt mærke). Blåmerke er dekkjande for resultatet av bløding slik det ter seg frå utsida. Det kan godt brukast meir om synleg bløding der ein ikkje treng presisering (jf. engelsk bruising). Svenskane har òg blåmärke, som der er eit resultat av blodutgjutning!

Det er ikkje det at nynorsken og norske dialektar manglar meir spesifikke ord for fenomenet, men dei verkar nok for direkte og sterke på mange moderne språkbrukarar. Tradisjonelt heiter det daudblod og blodmelte (og i svullar: blodsvull, blodkul, blodkyle o.a.). Blodmelta er òg eit verb (t.d. å blodmelta seg). I nyare tid har blodmelte vore nytta dialektalt i Hordaland, og daudblod i nokre fleire fylke. Det siste er nytta m.a. i samband med fangst og fiske.

Dei som korkje vil bruka noko sterkt og særnorsk eller noko frå skriftfellesskapet med dansk (uttredning), kan finna på å skriva hematom. Men bløding under huda er meir lesarvenleg, eventuelt indre bløding, som rett nok er eit vidare omgrep.

Somme mistyder bokmålsordet, sløyfar ein -t- (*blodutredning) og omset til *blodutreiing. Det er heilt meiningslaust.

Til slutt eit sterkt døme på bruk av blodmelte, berre for hardføre lesarar: 

Frå Krig og kvardag 1940-1945: Hordalendingar fortel (1991)

Oversvømmelse på nynorsk

Eg leiter etter det rette ordet for oversvømmelse på nynorsk. Det kan då ikkje heita oversvømming eller oversymjing? Somme snakkar om rare nynorskord, men kvifor heiter det eigentleg oversvømmelse?

Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn.

Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til.

Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming.

Andre ord

Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt.

Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d).

Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar).

Überschwemmen

Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen

Spekulere i og spekulere på

Etter min barnelærdom finst det to heilt ulike former for spekulering eller spekulasjon. Å spekulere PÅ eller OVER noko er å fundere på noko. Å spekulere I noko, til dømes i aksjar eller i folks toskeskap, er å gjere noko meir eller mindre tvilsamt i von om vinning. Mange seier no at dei «spekulerer i» noko når dei funderer. Eg spekulerer på om dei gjer rett i det?

Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil nok rå ifrå å bruke «spekulere i» på denne måten

Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag.

Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten i både 2009 og 2015.

Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra.

Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. 

Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i  «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.

 

Ta selvmord?

Kan man virkelig si og skrive ta selvmord? Og hva med selvdrap – er det et ord?

De siste årene er det blitt stadig vanligere både å si og å skrive ta selvmord.

Vi vet at det er ganske mange som reagerer på denne uttrykksmåten. Ta selvmord kan opprinnelig være en sammenblanding av begå selvmord og ta livet av seg / ta sitt eget liv. Vi anbefaler at en på bokmål bruker et av disse andre uttrykkene.

Se også artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 30/2000

Andre uttrykk og selvdrap

Uttrykket gjøre selvmord har nokså gamle røtter i norsk talemål. Det ble tatt i bruk i skrift i trettiåra, særlig i arbeiderpressen. (Første eksempel finner vi allerede i Social-Demokraten fra 1897.) Varianten med ta er minst 30–40 år yngre i skrift og neppe veldig gammel i tale.

På nynorsk heter det enten gjere/gjera sjølvmord, ta livet sitt eller ganske enkelt ta livet av seg (som særlig før ble regnet som helt nøytralt). I begge målformer og i talemålet het det før ofte gjøre av med seg (selv) / gjera av med seg og gjøre/gjera ende på seg. 

Selvdrap er nylig tatt i bruk, blant annet av politiet, som en nøytral eller formildende avløser for selvmord. Ordet er faktisk ganske gammelt i norsk, særlig i nynorsk/landsmål (sjølvdrap/sjølvdråp). Det er ikke så rart, for i norsk folkemål har man alltid kunnet si rett fram at den og den drap seg. Alt etter sammenhengen kan dette bety ‘begikk selvmord’, ‘slet seg ut’, ‘omkom’. Det enkle dræbte sig / drepte seg har selvsagt også vært brukt i dansk-norsk, riksmål og bokmål.

Mitt fartøy er sundt. Hjelp!

I en lærebok for båtførere står det at signalflagget Q betyr: «Mitt fartøy er sundt og jeg anmoder om praktika.» Praktika er et karantenebevis. Men det hjelper ikke stort hvis fartøyet er sundt. Det skulle vel vært sunt?

Ja, det heter for eksempel sunt og friskt. Sundt er den danske (og gamle dansk-norske) skrivemåten.

På norsk er sundt intetkjønn av sund, som er det tradisjonelle norske ordet for ‘ødelagt’ i dialekter over det meste av landet, med uttalevarianter som /suinn/, /sónn/, /sønn/ ofl. Det er opprinnelig samme ord som sønder

En sunn sjel er altså noe helt annet enn en sund (f.eks. sønderknust) sjel!

Det du har lest, er en variant av det som på engelsk heter «the vessel is healthy». Poenget er at skipet er smittefritt, som det godt kunne ha hett.

En interessant artikkel om gamle karantenebestemmelser ligger på gastroenterologen.no.

Kategorier: Fagtermer

Canyon og canyoning

Eg har ofte sett canyon brukt i samband med Altaelva. Ein canyon er vel berre eit gjel eller eit juv på norsk? Men finst det noko norsk ord for canyoning?

Ja, det enkle svaret på dei to spørsmåla er juv og juving.

Ordet canyon (av spansk cañon ‘røyr’) blir brukt om gjel og dalar med bratte sider som er utgravne av vatn, jamfør Grand Canyon i Arizona. 

Sjølv om gjel ofte er mindre eller trongare enn canyons, er det ingenting i vegen for å bruke (elve)gjel om det relevante partiet av Altaelva (sjå Sautso i Store norske leksikon), eller å kalle det Altajuvet, slik somme før har gjort (søk i NOU 1978: 18A). 

For canyoning har juving slått gjennom, medan juvvandring delvis blir nytta om ein mindre krevjande variant.  

Vi kan elles nemne at Norsk Romsenter har spurt om ikkje byjuv er ei god nemning for fenomenet urban canyon, og Språkrådet har svara jo. Det heiter òg street canyon, så gatejuv (og gategjel) kan òg vere kandidatar.

 

Kløyvd infinitiv

Kan ein framleis nytta kløyvd infinitiv i skrift? Kvar finn eg opplysningar om kva verb som skal ha a-ending i dette systemet?

Systemet kløyvd infinitiv er ute av bokmålet, der det var sideform (altså ikkje til bruk i lærebøker eller i statstenesta) frå 1938 til 2005. I nynorsk vart kløyvd infinitiv nytta (med ein slags sideformstatus) fram til 1938, då det vart jamstilt form. I 1959 vart det sideform, og i 2012 vart det jamstilt att

Ein artikkel om kløyvd infinitiv i skriftnormalane finn du på nettsidene til Språkrådet. Ei anna utgreiing står i Ny rettskriving for 2000-talet, kapittel 3.4.1 Infinitiv.

Ei liste med dei verba som skal ha a-infinitiv, er sett inn til slutt nedanfor.

Bakgrunnen for kløyvd infinitiv

Kløyvd infinitiv er eit austnorsk målmerke med grunnlag i gamalnorsk. Jamvel folkeleg oslomål har til nyleg hatt mykje kløyvd infinitiv, og det finst framleis dei som har teke vare på han og seier vær(r)a og gjør(r)a.

I gamalnorsk hadde verb a-ending. Rotvokalen var anten stutt (som i-en i lifa ‘leva’) eller lang (som i skrífa ‘skriva’). Lengd er markert med aksent over rotvokalen.

Langstava verb er verb med lang vokal, dobbel konsonant eller begge delar. I slike verb vart endinga etter gamalnorsk tid redusert til -e i austnorsk.  I trøndersk forsvann han heilt (såkalla apokope). Stuttstava verb hadde etter måten mindre «tyngd» i rota og dermed meir jamvekt mellom stavingane. I desse stuttstava jamvektsorda heldt a-endinga frå gamalnorsk seg.

(Sidan har vi hatt ei såkalla kvantitetsomlegging, som inneber at alle verb i moderne norsk er langstava, men den omlegginga har ikkje tilbakeverkande kraft på endingane.)

Det er tre vegar til å læra kløyvd infinitiv: 1) eit austlandsmålføre (med visse justeringar), 2) kunnskap om skrivemåten i gamalnorsk, 3) ei liste med verba som skal ha a-infinitiv. 

Nokre knaggar

Sidan alle verb i dag har lang rotstaving, kan ikkje uttalen av rotstavinga gje oss fasiten, men saman med skrivemåten kan uttalen framleis hjelpa oss eit stykke på veg. A-ending finn vi særleg i gamle heimlege verb som i nynorsk kan skrivast med a, eller open o (med å/ø-uttale) + éin konsonant føre endinga. Vi kan leggja til i-ar av det slaget som blir til e i mange dialektar («open i»), og u-ar med utbreidd o-uttale («open u»). 

Det gjeld altså desse vokalane føre enkel konsonant:

a: laga, aka, mata, fara, hata, gala, skapa 
e: bera, drepagjeraeta, lesa, leva, sela, skjera, spelavera, veta (= vita)
o med å/ø-uttale: bora, lova, koma (og dermed komma), moka, skoda, sova, tola
open i og open u: vitaskipa; duna, muna

Fleire døme finn du i lista til slutt.

Verb med ein enkelt konsonant + j rett føre endinga får tradisjonelt helst -a:

byrja, delja, fremja, lepja, remja, selja, sitja, setja, skilja, spørja; dessutan seia og teia.

Dette gjeld ikkje alle dialektar med kløyvd infinitiv, men ein bør halda seg til lista.

To konsonantar føre j-en gir e-infinitiv:

byggje, syngje, leggje, liggje, trekkje osv.

Men liggje og leggje blir mange stader liggja og leggja, truleg etter mønster frå sitja og setja

 

Liste frå «Ny rettskriving for 2000-talet»

 

Eldre – gammel – eldst?

Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?

Eldre er et ullent begrep med flere sider.

Relativt gammel

Den Danske Ordbog hevder at eldre = ‘med en alder på mere end ca. 60 år; forholdsvis gammel’. Det Norske Akademis ordbok er like spesifikk på sin måte: ‘mellom middelaldrende og gammel’.

Paradoksalt nok er eldre mennesker yngre enn gamle! Altså: eldre – gammel – eldst. «Virkelig gamle» faller utenfor eldre-begrepet ovenfor.

Grunnen er naturligvis at eldre ofte defineres i forhold til yngre, ikke til gamle. På samme måte er yngre ofte eldre enn unge!

I stedet for gammel

Nå spørs det om ordbokdefinisjonene ovenfor helt dekker moderne norsk språkbruk. I dag er gammel og især det særnorske gammal blitt tabupregede ord. Man kan diskutere om tabuiseringen demper eller understreker skammen som noen knytter til alderdom. Uansett er ordet gammel i stor grad fortrengt av eldre, som altså er blitt en unyansert evfemisme for gammel

Komparativ uten sammenligning (med enn)

I eldre mennesker har vi en absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ), som i en bedre middag. Takket være dette grammatiske fenomenet vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda. 

Senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis). 

 

Ord som rimer på pølse

Er det noe norsk ord som rimer på pølse?

Det finnes ikke noe velkjent eller utbredt norsk ord som rimer på pølse.

Men hvis vi går litt utenom den slagne landevei, finner vi mølse, som er dialektuttale av mylse. Ordet kan bety det samme som dravle eller gomme. Skrivemåten i nynorsk er altså mylse (eller mylske), på bokmål heter det mølske.

Ellers har vi å kjølse, som er kjent blant annet i Trøndelag. Det betyr ‘å kulse’.

I en eldre dansk revyvise heter det «En pølse / skal serveres med føl'lse».

Lenger kommer vi ikke, med mindre vi går til eldre nynorsk. Der finner vi pylse. En fransk hotdog kan med enderim kalles pylse i hylse!

Kategorier: Rimord

Lengre eller lenger?

Hva er forskjellen mellom lengre og lenger?

Her er alt man i grunnen trenger å vite:

 

LENGRE er komparativ av adjektivet LANG (i intetkjønn LANGT) og står til et substantiv:
en lang gang i et langt hus — en lengre gang i et lengre hus

 

LENGER er komparativ av LANGT i adverbial funksjon, det vil si at det står til et verb:
å gå langt — å gå lenger

 

LENGER er dessuten komparativ av adverbet LENGE:
lenge å vente — lenger å vente

 

Til det siste punktet hører også tidsuttrykk som ikke nå lenger.

I hit, men ikke lenger ligger det et underforstått verb (som i lenger 1).

De fleste eksempler passer med malen ovenfor. Nedenfor er det ingen nye regler, bare presiseringer.

 

Når «verb + lenger» = «lengre + substantiv»

Merk disse verbuttrykkene med tilsvarende substantiviske uttrykk:

  • å hoppe langt — et langt hopp
  • å vente lenge — å vente i lang tid
  • å vare lenge — å ta lang tid

I komparativ krever substantivet lengre, uansett:

  • å hoppe lenger — men et lengre hopp
  • å vente lenger — men å vente i lengre tid
  • å vare lenger — men å ta lengre tid

Et godt eksempel fra en våre Facebook-følgere: Etter å ha ventet i lengre tid, måtte vi vente enda lenger.

Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden utgangspunktet er en måte å strekke seg på (verb), nemlig langt (adverbial), må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om å strekke seg slik at man selv blir både lang og lengre!)

Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er avhengig av trykkplasseringen:

  • Nå vil jeg ikke reise lenger.
  • Hun var lenger borte enn noen gang.

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Empowerment

Hva heter empowerment på norsk? Jeg tenker særlig på det å kvalifisere medarbeidere gjennom jobbtrening, kurs/opplæring m.m. slik at de blir «empowered» og kan jobbe under stadig mindre oppsyn. Istandsettelse og muliggjøring blir for generelt.

Power er som kjent styrke eller makt, og em- betyr opprinnelig ‘(inn) i’. Det handler om å styrke og å sette kraft og mot i – med selvhjelp eller hjelp til selvhjelp. Styrking kunne i prinsippet vært nok, men Språkrådet har anbefalt det mer spesifikke ordet myndiggjøring.

Det er et element av ansvarliggjøring i empowerment, og styrking er med et litt dårligere ord mektiggjøringMyndig dekker mektig + ansvarlig bra i denne sammenhengen. En som er empowered, har fått myndighet i vid forstand i sin egen tilværelse. Ordet myndiggjøring er brukt bl.a. i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle.

I medisinsk sammenheng kan empowerment snevres inn til pasientstyrking

Fra ordbøkene

The New Shorter Oxford Dictionary forklarer empower som

1 invest formally with power, authorize, license
2 endow with the ability or power required for a purpose or task, enable, permit

I Stor engelsk-norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget er det forklart slik:

1 bemyndige, gi fullmakt, berettige
2 gjøre det mulig for, sette i stand: discipline empowers an artist to create new forms

Empower i den gamle betydningen overlapper mye med det å bemyndige og å gi fullmakt. Men disse ordene har ganske faste bruksområder. Myndiggjøring er for så vidt det samme som bemyndigelse, men henger ikke fast i det administrative og kan dermed lettere tøyes over den nye betydningen, som kom på moten i åttiåra. 

I Medisinsk ordbok er det formulert slik: 

styrking av egen livssituasjon gjennom mobilisering av egne krefter og ressurser

Her ser vi forresten at det ikke nødvendigvis må være en ytre kraft involvert. Delvis med grunnlag i partisippet empowered brukes empowerment også om selvstyrking og mestring, ja, om det å være selvgående og ha handlekraft i det hele tatt (jf. vårt gamle dug og beslektede begreper som dyktiggjøring/habilitering). Myndiggjøring kan dekke både myndiggjøring av andre og «egenmyndiggjøring».

Utdyping fra Wikipedia (engelskspråklig utgave)

The term empowerment refers to measures designed to increase the degree of autonomy and self-determination in people and in communities in order to enable them to represent their interests in a responsible and self-determined way, acting on their own authority. It is the process of becoming stronger and more confident, especially in controlling one's life and claiming one's rights. Empowerment as action refers both to the process of self-empowerment and to professional support of people, which enables them to overcome their sense of powerlessness and lack of influence, and to recognise and use their resources and chances.

The term empowerment originates from American community psychology and is associated with the social scientist Julian Rappaport (1981). […] Rappaport's (1984) definition includes: «Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives.»

Sociological empowerment often addresses members of groups that social discrimination processes have excluded from decision-making processes through – for example – discrimination based on disability, race, ethnicity, religion, or gender. Empowerment as a methodology is also associated with feminism. (Nedlastet 22.1.2019)

 

Sugent

Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?

Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er så å si avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning.

To suck > å suge

For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge, som ikke gav mening i utgangspunktet.

Mye tyder på at opprinnelsen til den nye betydningen av suck/suge ligger i oralsex, men dette er neppe noe de fleste tenker på, så man bør ikke ta det for ille opp. 

Sugen i stedet for sugende

Noe(n) som suger, er per definisjon sugende (presens partisipp). Sugen med -en betyr derimot  ‘som opplever sug’. Det kunne i prinsippet også vært perfektum partisipp og betydd  ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør). 

Det finnes riktignok eksempler på at -en fungerer på samme vis som presens partisipp -ende, f.eks. tilbakeholden og måteholden (‘som holder måten’). Men dette er ikke et vanlig mønster.

Man kan altså godt mene at suge «stinker» og at sugent får det til å surkle i grammatikken. Men begge betydningene har sikkert sugd seg godt fast i språket. 

Glad laks

Kvifor kallar vi ein lystig kar for ein glad laks?

Dette uttrykket kjem frå svensk, sjå utklipp nedanfor. Utgangspunktet må vera at laksen er ein sprek og livleg fisk.

I norsk litteratur kom det truleg fyrst inn via Jonas Lies «Sang ved Bollen», skrive til eit tjuefemårsjubileum for artiumskameratar i 1876.

I Svenska Akademiens ordbok står dette:

LAX [...]1) fisken Salmo salar Lin., blanklax, äv. kallad egentlig l. vanlig lax; […] a) (vard.) i bildl. anv., om person, i sht i sådana uttr. som en glad l. livad l. (mera tillf.) lycklig lax. Hon .. gjorde inte annat än grälade med Ström, som ännu alltid är lika kär, den laxen! […] (1858). Du är ändå en lycklig lax, min kära Willi Janson […] (1887)
Kategorier: Betydning og opphav

Bærekraftsmål og andre sammensetninger med bærekraft

Skal ord som bærekraftmål, bærekraftrapport og bærekraftindikator skrives med eller uten -s-?

Det er valgfritt.

Beslektede ord som kjernekraft-, varmekraft- og tyngdekraft- har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft- vel har mest -s-

Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning. 

I det siste har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. 

Det er likevel rimelig å la s-en være valgfri en god stund ennå. 

Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål.

Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).

Hverken bror eller søster, eller begge deler

I vår organisasjon har vi hatt en debatt om rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Vi vedtok å bruke ordet hen for å vise til personer som hverken definerer seg som kvinne eller mann. Men dette har gjort oss oppmerksomme på andre mangler i språket. En «hen» kan vel ikke være enten bror eller søster? Enn si sønn eller datter eller mor eller far? Hva kan vi bruke i stedet? 

Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet.

Fordelen med det er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer.

Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt.

Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger.

Forkorting av organisasjonsnummer, fødselsnummer og personnummer

Korleis skal eg forkorte orda organisasjonsnummer, personnummer og fødselsnummer?

Skriv 

  • org.nr.
  • p.nr.
  • f.nr.

Merk at dei to siste er mindre kjende (eller kjennelege) og berre bør brukast der tydinga går klart fram av samanhengen! 

Stor forbokstav skal berre brukast der det ville vore rett med stor forbokstav i det fullt utskrivne ordet.

 

Kategorier: Forkortinger

Daddelvotum = kritikkvedtak

Hvorfor snakker man om daddelvotum når statsråder får kritikk?

Daddelvotum eller daddelvedtak er det samme som kritikkvedtak. Første ledd er det samme som daddel nummer to i Bokmålsordboka. Vi har ordet fra tysk via dansk:

Kritikkvedtak

Et daddelvotum er med andre ord et kritikkvedtak. På lovdata.no finner du nærmere omtale av denne vedtakstypen:

Et kritikkvedtak er altså den sterkeste form for kritikk Stortinget kan rette mot en statsråd uten å erklære mistillit. Vi finner stadig oftere hybriden daddelvedtak, som her i NRKs gjennomgang av kritikkvedtak i etterkrigstida.

Frykt og daddel kontra frukten daddel

Som du ser, står det daddelsvotum med s ovenfor. Søker du på på nb.no, får du treff på både daddelvotumdaddelsvotum, dadelvotum og dadelsvotum. Danskene skiller mellom kritikkformen dadel og frukten daddel. Fruktbetegnelsen har en helt annen etymologi, jf. Bokmålsordboka:

Daddelfrukten er etymologisk knyttet til det greske ordet for finger, vel på grunn av fasongen. Det er bare et pussig sammentreff at stortingsrepresentantene vifter med pekefingeren når de truer med «daddel».

Daddelverdig ord?

I konstitusjonskomiteens første utkast til grunnlov i 1814 (se side 102) stod det at kongen var «ophøjet over dadel og anklage». Det ble heldigvis, får man si, endret til «kan ikke lastes eller anklages» før det var for sent. Hvis noen prøver å innføre ordet daddelvotum igjen, er det ikke akkurat opphøyet over noen daddel, men snarere under all kritikk, for daddel er nok ikke et ord de fleste forstår fullt ut, selv om daddelverdig er ganske kjent.

Er blitt eller har blitt, er kommet eller har kommet?

Er eller har jeg blitt far? Og er eller har mor og barn kommet hjem fra sykehuset?

Det er valgfritt. Tradisjonelt har det vært ansett som mest korrekt å bruke være – er – var som hjelpeverb både ved bevegelsesverb (kommet, gått, reist) og ved overgangsverb som blitt, begynt, stilnet, bleknet og lignende. Men også ha – har – hadde har lenge vært godtatt.

Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skriftlig bokmål og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål.

I noen talemål og i skriftmålet kan det også være en nyanse mellom uttrykksmåtene. Med «har blitt» legger en da mer vekt på handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet av handlingen, f.eks.:

Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far.
Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).)

Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. I begge tilfeller er hendelsen mer i forgrunnen enn i uttrykket «Han er far».

Merk at har er noe mer sannsynlig (men langt fra obligatorisk) når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen»:

Hun er/har blitt syk.
Men: Hun har (sjelden «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin.

Ved andre verb er forholdet tydeligere, slik at er forekommer meget sjelden i formuleringer av typen 2 nedenfor, med et verb som betegner aktiv handling med et målsledd etter seg.

Bokmål:
1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått.
2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt.

Nynorsk:
1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått.
2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt.
(Eller valgfritt komen og kome.)

Ved en del overgangsverb er det mer kompliserte forhold. I mange tilfeller er ha mer brukt enn skissert ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket»; her kan jo «er» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den»). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer i større eller mindre grad ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår». 

Dessuten bruker vi helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv:

Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne.
Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé. 

 

Kategorier: Bøying av verb

Siktet for grov kroppsskade

Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?

 

 

 

Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, har nok opphav i den nye straffeloven. Man har funnet et kortere og greiere ord for legemsbeskadigelse, men har kanskje ikke tenkt på at skade normalt er resultatet av en skadelig handling eller et uhell. Før var legemsskade gjerne ordet for følgen av legemsbeskadigelse (skading). 
 
Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har. Man kan saktens påføre noen en kneskade, men det klinger rart med «siktet for kneskade», for å bruke en litt urettferdig parallell. Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Ellers får vi den merkelige situasjonen at man både kan få erstatning for og siktes for «kroppsskade». 
 
Ordet skading er riktignok ikke så mye brukt i sammensetninger, men vi har jo selvskading.
 
Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 nedenfor er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare. Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene:
 
§ 271 Kroppskrenkelse
[...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.
 
§ 272 Grov kroppskrenkelse
Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...]
 
Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.
 
§ 274 Grov kroppsskade
Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...]
 

Månte for måned?

I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?

 

 

Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.

Trolig har månte oppstått på denne måten:

en måned – flere måneder > flere månder > flere månter.

«Flere månter» (men ikke «en månte») har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):

Idet «månter» var en realitet, var entallsformen «månte» nesten nødt til å utvikle seg. Den er nok gammel i talemålet, og det er over hundre år siden den stod på trykk første gang (vel i gjengivelse av tale).

Måna(d) og måne i dialektene

På bygdene har måned mange steder hett bare

ein måne – fleire måna(r),

akkurat som himmellegemet. Andre steder er avledningen månad (fra gammelnorsk mánaðr) blitt bevart, med stum d, som  

ein måna(d) – fleire måna(de)r.

Den stungne d-en (ð, som i engelsk thefalt bort i norske bygdemål for mange hundre år siden, men i dansk-norsk ble den herdet til d og senere t. Da var veien til /månte/ åpnetVarianten månte sprer seg i talemålet – på bekostning av både måne, måna(d) og måned.

Talkshow?

Eg lurer på om ein skriv ordet talk show i to ord som på engelsk, eller om det er såpass fornorska at ein skriv det i eitt? Finst det forresten eit norsk ord for fenomenet?

Talkshow er teke inn i fleire norske ordbøker i denne forma, altså skrive i eitt. Eit alternativ er prateprogram.

Språknytt 2/1995 står det om ein som datagenererte 250 framlegg til avløysarord for talk show. På Språkrådet si liste «På godt norsk» står det berre eitt ord: prateprogram. Det er dessverre dobbelt så langt som det engelske, men til gjengjeld nokså lett å uttale, presist og med bokstavrim. Det har slått bra gjennom.

Eit anna ord for denne typen tv-drøs er chat show (britisk-engelsk).

Ein vidare kategori er samtaleprogram (frå kring 1950). 

 

Al og avl

Kan ordene al(e) og avl(e) brukes om hverandre?

Avl er først og fremst (re)produksjon av nye individer (forplantning), mens al kan brukes om oppdrett i vid forstand (inkludert avl i den snevre betydningen).

Men bildet er mer sammensatt.

Avle

Verbet avle betyr 1 ‘dyrke’: avle poteter, heimavla tobakk, 2 ‘få avkom, gi liv’: avle barn og overført ‘skape, være opphav til’: vold avler vold.

I særnorsk tradisjon er avl (opprinnelig = ‘styrke, makt’) knyttet til a) forplantning og reproduksjon, snarere hos mennesker enn hos (andre) dyr,  og til b) markens grøde (derav avling, før gjerne også avle).

Ale

Verbet ale brukes mest med betydningen ‘fø opp, oppdrette, oppfostre’: ale opp kalver. I særnorsk tradisjon har det i tillegg dekket reproduksjon, altså produksjon av nye individer: hesteal osv.

Al er i utgangspunktet både produksjon og oppfostring av dyr. Det kan også bety ‘avkom’ (al etter et dyr). Men bruksområdet er blitt innsnevret. I dansk finnes ikke al, så avl og oppdrett dekker der det hele. I Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1903) står det:

Betydningen «opdrætning af husdyr» har avl fået derved at det har erstattet det gamle al, som endnu bruges i Norge, f. e. dansk hesteavl – norsk hesteal [...]. Det samme har fundet sted i Sverige [...]

Forskjell mellom språkene/målformene

Det gamle systemet for dyr kan framstilles slik:

Dansk: avl (men opdræt fyller ut på oppfostringssiden; al finnes ikke)
Særnorsk: al (men noe avl på reproduksjonssiden, og dessuten avl i flere andre betydninger)

Bokmål og nynorsk i dag står i en uklar mellomstilling når det gjelder fordelingen av ordene. Substantivene avl og avle har tapt terreng i planteriket (fruktavl og kornavl heter helst fruktdyrking og korndyrking, og resultatet er avling). Sammenhengen mellom avl og planlagt reproduksjon av dyr er blitt mer entydig, jamfør innavl, utavl og avlsarbeid. Systemet kan framstilles noenlunde slik:

Bokmål: avl om reproduksjon, avl/oppdrett om hele produksjonen, sjelden al, og da helst bare om oppfostringen
Nynorsk: avl om reproduksjon, al om oppfostringen eller hele produksjonen, nå oftere avl/oppdrett (som i bokmål)

I mange sammensetninger brukes avl ofte uten nyanse: feavl, husdyravl, svineavlslag, som i dansk. Særlig i tradisjonell nynorsk kommer i stedet al inn bildet. Al brukes ikke (lenger) spesifikt om reproduksjon, men f.eks. husdyral kan fremdeles dekke både produksjon og reproduksjon. Før hadde vi f.eks. Norsk sau- og geitalslag. Oppdrettslaks kunne i prinsippet like godt hett alelaks

Man kan i prinsippet skille mellom alsdyr/aledyr på den ene siden og avlsdyr på den andre slik at det første er ‘livdyr’ i motsetning til slaktedyr, mens avlsdyr er dyr som skal ha avkom.

Bøyning

Å avle bøyes slik:

avler avlet/avla har avlet/avla (bokmål)
avlar avla har avla (nynorsk)

Å ale bøyes

aler alte – har alt (bokmål og nynorsk)
aleralet – har alet (konservativt bokmål)
elol – har ale (konservativ nynorsk)

Nynorskvarianten el − ol − ale er nesten lik gammelnorsk, mens alet – alet (bokmål) følger et tradisjonelt dansk-norsk mønster. Begge disse variantene er lite brukt nå.

 

Å lene seg – på norsk?

Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.» Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper.» Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til» eller «mot» at Liverpool vinner. Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?

Det har vært brukt sporadisk lenge, men den økende utbredelsen de siste tiårene skyldes nok engelsk lean on (lean on others, lean on advice osv.) og lean to eller towards.

På norsk heter det tradisjonelt å støtte seg til eller på nynorsk å stø seg til/på (konkret også mot), som du sier. Man kan støtte seg til fagfolk og støtte seg til eller bygge på kunnskap.  

Vi har alltid lent oss på norsk også, men ikke for å få støtte til arbeid, angrep eller noe annet aktivt.

Å lene seg kan også hete å helle seg (eller halle seg i dialekter og nynorsk). Det som heller, er skrått eller bøyd. Det er derfor vi sier å helle mot den og den oppfatningen eller helle til den og den siden.

Begrep, uttrykk

Betyr begrep og uttrykk det samme?

Nei. Begrep betyr ‘(avgrenset) forestilling eller idé (om noe)’, som regel formidlet og avgrenset av et ord. Den språklige formen dette har, kalles uttrykk. Et ord har altså en innholdsside (begrepet) og en uttrykksside (i form av lyder eller bokstaver). I tillegg brukes uttrykk gjerne om flerordsuttrykk i motsetning til enkeltord, men det er en annen sak.

Synonymer (forskjellige ord med lik eller lignende betydning) er altså ulike uttrykk for mer eller mindre av det samme begrepet. Slik er det også med ord for det samme (ekvivalenter) i ulike språk.

Mange bruker begrep som et finere ord for ord. Det er sjelden nødvendig, og i språkvitenskapelig sammenheng er det ofte uheldig. Det kan likevel være greit når man snakker om ord med tanke på innholdssiden.

Det er også vanlig å skille mellom (enkelt)ord på den ene siden og uttrykk på den andre (jf. ord og uttrykk). Uttrykk blir da det samme som et flerordsuttrykk (flerordsenhet, ordforbindelse, frase).

På nynorsk heter begrep tradisjonelt omgrep. I denne betydningen ble ordet trolig lansert av «bokmålets bestefar», Knud Knudsen, som i Norsk Blandkorn (1881) skrev: «begrep (bedre: omgrep, da vi siger at ‘gripe om’ noget, men ikke at ‘gripe be’ noget». Ivar Aasen fulgte opp. Før dette betydde ordet i dialektene ‘grep’ eller ‘omfang’.

 

 

 

 

Kategorier: Fagtermer

Gutta boys − jenta girls?

Det har lenge hett gutta boys, men i det siste har jeg stadig oftere hørt om jenta girls. Kan man si det?

Man kan ikke hindre noen i å si det, men uttrykket er et klart brudd med all tradisjonell grammatikk.

I østlandsmål (blant annet tradisjonelt oslomål) er dette det vanlige bøyningsmønsteret for hankjønnsord og hunkjønnsord:

Hankjønn:
en hest − hesten − flere hester − alle hesta
en gutt − gutten − flere gutter − alle gutta

Hunkjønn:
e(i) stjerne − stjerna − flere stjerner − alle stjernene
e(i) jente − jenta − flere jenter − alle jentene

Det heter gutta på skauen og (av og til) jentene på skauen, begge deler i flertall. Jenta på skauen er derimot entall!

Jenta girls (ment som flertall) er stikk i strid med den grammatikken som gutta boys bunner i, ja, det er i strid med all norsk grammatikk. Likevel var det nesten ikke til å unngå at akkurat denne feminine parallellen til gutta boys oppstod. Det mer korrekte jentene girls klinger jo dårlig.

Som en språkvits fungerer jenta girls på to plan, men hvis folk glemmer at det er ugrammatisk, forsvinner halve poenget. Når barnehagebarn i Oslo i dag setter jenta inn i regla «lang, lang rekke, * er så frekke», er det mye som tyder på at selve følelsen for grammatisk hunkjønn i dialekten er kraftig svekket.

Mykje vêr / mye vær

Eg høyrer no støtt at det er mykje vêr (eller på bokmål: mye vær) der eller der. Er dette rett ordbruk?

Med visse atterhald: ja.

Vêr kan tyda både vêr generelt og (vind og) uvêr særskilt, sjå tyding 3 i Norsk Ordbok og tyding 2 i Det Norske Akademis ordbok

På reint formelt grunnlag må ein difor seia at ordbruken er korrekt, med teoretisk grunnlag i tradisjonell norsk. Men når ein ser etter i avisbasar og andre tekstkorpus, kan ein få mistanke om at det verkelege grunnlaget ikkje er tradisjonen. Uttrykket mykje vêr spreier seg på kostnad av mykje uvêr og skiftande vêr frå midt i 1980-åra. Dei eldste belegga er frå ei norskamerikansk avis (under krigen).

Det er uråd å rå ifrå all bruk av uttrykket. Den nyare varianten høver godt som statistisk omgrep om eit vêrlag med mykje vind og væte og dessutan mange eller bråe skifte, gjerne over eit stort område. Men om ein ikkje viser til noko så samansett, kan ein like gjerne seia uvêr eller skiftande vêr. Fleire som skriv til oss, er irriterte over at det har gått inflasjon i den sjargongprega omtalen av uspesifisert vêr, og meiner at ein bør vera meir presis. Det kan vera noko i det.

Tilhørighet på nynorsk

Bør det heite tilhøyrigheit, tilhøyrsle eller tilhøyring?

Alle er moglege, i tillegg til tilhøyr.

Danskane nøyer seg jo gjerne med tilhør, så vi treng i alle fall ikkje halde på det lange suffikset av omsyn til hopehavet med dansk. Hadde tilhøyr vore innarbeidd, ville nok berre dét vore tilrådd, for det er gammal politikk å favorisere kortformer i nynorsken, jamfør tolmod for tolmodigheit. Men tilhøyr har ikkje vore allment utbreitt i skrift eller tale. 

Tilhøyrsle tyder tradisjonelt noko anna, nemleg ‘det som høyrer til noko’, men det er ikkje noko overtramp å utvide det med ei tilleggstyding. Det fylgjer eit kjent mønster. Døme: Å gjere seg til er allereie = tilgjersle. Å kjenne at ein høyrer til, er kjensle + tilhøyrsle

I Nynorskordboka er tilhøyrsle alt teke inn, slik: 
 
tilhøyr n1 (av høyre til) tilhøyrsle
tilhøyrsle/tilhøyrsel det å høyre til el. saman med noko(n) politisk tilhøyrsel / òg: det som høyrer til
 

Endeleg har vi tilhøyring, som ikkje kan vere gale, men kan minne litt om høyring og sjåing for høyrsel og syn.

I samband med religion er det (religiøs) tilhøyrsle som har vore mest brukt i bøker og aviser, frå 1971 av. Gruppetilhøyrsle  har òg vore nytta i mange bøker (sjå nb.no). Tilhøyrsle kan verke uvant, men ordet er heilt patent. 

Starte opp og stoppe opp

Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?

Oftast er det nok med å starte og å stoppe. Starte opp kan ein langt på veg greie seg utan, medan oppstart ikkje berre kan skiftast ut med start. Og stoppe opp inneheld ein nyanse som ofte er verd å få fram.

Starte

Noko kan starte av seg sjølv (x startar), og nokon kan starte noko (NN startar x). Det fyrste er såkalla intransitiv bruk, det andre er transitiv bruk, det vil seie at verbet tek objekt. Opp er vanlegare i transitiv tyding enn i intransitiv: Setninga (han eller ho) starta opp motoren er relativt vanlegare enn motoren starta opp. Men obligatorisk er ikkje opp i noko tilfelle.

Ein semantisk grunn til å velje opp kan vere at det gjev ei kjensle av ekstra sats. Rytmen i setninga kan òg kalle på ei ekstra staving somme tider. Elles vil nok generell engelskpåverknad fremje varianten med opp.

Auken i bruken av starte opp heng òg saman med at substantivet oppstart er på frammarsj (sjå grafar til slutt nedanfor). I ein del tilfelle verkar start av eller noko ikkje heilt dekkjande for oppstart. Oppstart har langt på veg trengt ut det tradisjonelle igangsetjing i mange uttrykk, til dømes i kombinasjon med prosjekt og reguleringsarbeid

Mange spør om det er god språkbruk å seie «verksemda startar opp igjen til hausten», og då svarar vi gjerne at det er nok med startar, og at det framleis er råd å bruke meir tradisjonelle uttrykk, som byrjar/begynner, tar til og blir sett i gang. Uttrykk som «med oppstart i haust» kan vere vanskelege å tolke: Er det noko nytt som blir sett i gang, eller noko gammalt som tek til att? Men uttrykket er opplagt kome for å bli.

Stoppe

Verbet stoppe kan òg vere både intransitivt og transitivt, men her ser vi nesten det motsette av tilfellet ovanfor, altså at opp blir brukt mest intransitivt (altså utan objekt): «Ho stoppa opp og såg seg ikring.» (Transitivt derimot: «Ho stoppa maskinen.») I moderne norsk blir uttrykket stoppe opp dessutan helst brukt om opphald, små pausar, ikkje om endeleg stans. Det viser dessutan til noko spontant – jamfør at ein ikkje godt kan seie «stopp opp» til nokon som arbeider, eller «Eg har tenkt å stoppe opp om ein time». (Særleg blant born blir «stopp opp» brukt i staden for «hald opp», men det er ei anna sak.) 

Det kan altså vere litt meir «sakleg» grunnlag for «å stoppe opp» enn for «å starte opp». Men òg i dette tilfellet kan det vere lydlege eller rytmiske grunnar til å velje varianten med opp

Når starta det?

Å stoppe opp er så gammalt i litteraturen at det ikkje er verdt å leite etter opphavet.

Starte i tydinga ‘byrje’ (begynne) er eit lån frå engelsk start. Ordet er rett nok i slekt med eit eldre norsk verb starte, som heng saman med sterte, sturte og styrte. Dei sistnemnde orda viser til noko brått, og det heng att noko av det i importordet starte, som er nesten einerådande om igangsetjing av idrettstevlingar. Men det bråe er stort sett borte no – det heiter til og med treg start! Start blir brukt på stendig fleire område, og for mange er det nok vorte heilt dekkjande for bokmål begynnelse og nynorsk byrjing, utan omsyn til måten.

Uttrykket starte opp er snautt 110 år gammalt i skrift. Til å byrje med (i starten!) handla det mest om oppstart av anlegg, motorar og andre nye tekniske vedunder. Elektrisk straum var ofte inne i biletet. Verbet starte utan opp er ikkje veldig mykje eldre, og det vart i byrjinga mest brukt om å setje i gang verksemder og forretningar eller å leggje ut på ekspedisjonar og reiser, ikkje minst med nye framkomstmiddel som flygemaskinar. Substantivet start vart mykje brukt for avreise, og ikkje minst vart det sentralt i sportsspråket, jf. startskot.

Eit søk i digitaliserte tekstar hos Nasjonalbiblioteket viser dette om den relative utbreiinga av transitivt starte (opp) og to synonym i norske avisspalter:

 

Det er ikkje så lett å sjå, men varianten med opp har hatt ei tidobling sidan 1960, medan varianten utan har hatt ei tredobling. Her er eit døme på utviklinga av den intransitive bruken (utan opp):

 

 

Til slutt to utklipp som syner tevlinga mellom oppstart og synonyme substantiv: