Kategorier treff i 108 kategorier

Svar på språkspørsmål (666 treff)

Internet of things på nynorsk

Dette heiter «tingenes internett» på bokmål. Kva bør det heite på nynorsk? «Tingas internett» kling som direkte omsetjing frå bokmål, og «internettet av ting» som maskinomsetjing frå engelsk.

Du kan prøve med «tingnettet» («tinginternett»).

Når det kommer til

Jeg er norsklærer på en videregående skole. De fleste fleste elevene mine skriver «når det kommer til …» der jeg ville ha skrevet «med hensyn til / hva angår / når det gjelder». Det har kommet så langt at jeg har sluttet å rette. Er det riktig?

«Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette.

Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser.

Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på et eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik:

  • Da det kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne.
  • Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.

Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/området, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat.

Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med penn.

Faste eller fast ansatte

Heter det faste og midlertidige ansatte eller fast og midlertidig ansatte? Hva med faglig ansatte, selvstendig næringsdrivende og daglige ledere?

Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte (eventuelt tilsatte, som er det samme).

I et annet perspektiv kan man tenke seg at ansatte faller i to grupper: de faste og de midlertidige. Men det er nok helst ansettelsesforholdet, ikke den ansatte, som er fast eller midlertidig. Man er så å si ansatt på en fast/midlertidig måte. Det blir da en parallell til det tenkte raskt ansatte (i motsetning til raske ansatte).

Det er mindre opplagt når adjektivet er faglig, men det er nok best best å skrive de faglig ansatte.

I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e både de tradisjonelle og de mest brukte. Adjektivet står adverbielt og er egentlig en bestemmelse til noe annet enn det substantiverte adjektivet/partisippet som kommer like etterpå.

To grammatisk beslektede eksempler er psykiatrisk sakkyndige og psykisk utviklingshemmede. Her kan ikke -e brukes i adjektivene.

selvstendig(e) næringsdrivende var-e mest brukt før i tida, men er nærliggende å tenke at disse næringsdrivende driver selvstendig, så vi skriver i dag de selvstendig næringsdrivende

Når ordet som kommer etter, er et rent, bøyelig substantiv, skal adjektivet bøyes (daglige ledere), selv om det kan virke ulogisk.

 

 

Kategorier: Samsvarsbøyning

Klimautslipp?

Kan/skal man skrive klimautslipp? Jeg mener at det er helt feil. Hva er utslipp av klima? Utslipp av klimagasser er derimot logisk.  

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp og klimagassutslepp. Vi vil anbefale det, selv om ingen av variantene står i vanlige ordbøker ennå.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordet klimautslipp direkte feil, jf. dette utklippet fra Norsk referansegrammatikk:

 

Denne typen «midtklipping» av sammensetninger er altså ikke helt uvanlig. Logisk sett kan et ord som er laget på denne måten, være ganske meningsløst, men hvis det i virkeligheten ikke blir misforstått, er det mye som taler for å godta det etter hvert.

(Merk: «Klammerform» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt synonymt med sideform, som er et annet rettskrivningsfenomen, )

 

 

 

Citizen science

Begrepet citizen science begynner å bli vanlig i Norge. Det svenske språkrådet bruker medborgarvetenskap, og tyskerne bruker Bürgerwissenschaft. Vi synes det virker veldig formelt, så derfor tenkte vi å spørre dere om alternativ.

Hva med grasrotforskning, grasrotvitenskap, grasrotbidrag osv.?
 
Borgervitenskap er en ganske grei oversettelse, som man eventuelt kan utvide til medborgervitenskap for å unngå konnotasjonene til «det borgerlige» i snever forstand. Men vi kan være enig i at begge deler virker vel formelt, og det siste er ganske tungt.
 
Vi har sett flere forslag, blant annet folkeforskning, som nok kan vinne fram. Men det har før vært brukt om noe helt annet
 
Vi vil framheve grasrotforskning. Det har dessuten en utøverbetegnelse som klinger bra: grasrotforsker.

De gule vestene

Bør ikke dette navnet skrives med stor forbokstav? En bevegelse trenger vel ikke å ha en ledelse og en organisasjonsstruktur for å ha stor forbokstav? Dessuten betyr jo navnet noe annet enn «gule vester» i bokstavelig forstand.

Jo, det er nok nettopp en organisasjon som må til for at en bevegelse skal bli omtalt med stor forbokstav. Inntil videre bør vi skrive «de gule vestene» eller «gulvestene».

Organisasjoner har vedtatte navn og stor forbokstav, mens løsere bevegelser eller grupper snarere har kallenavn eller betegnelser med liten forbokstav. 

Det har ingenting å si om betegnelsen er metaforisk eller (som i dette tilfellet) metonymisk.

Noen litt haltende paralleller fra fransk historie er sanskulottene, jakobinerne og kommunardene. Drar vi til Thailand, finner vi gulskjortene og rødskjortene.

Dersom bevegelsen stifter en vedtaksfør organisasjon med navnet «De gule vestene», og organisasjonen utvikler seg i en annen retning enn bevegelsen som helhet, kan vi i prinsippet få et språklig skille mellom «De gule vestene» og den større bevegelsen «de gule vestene».

Et prosent? Nei.

Heter det én prosent eller ett prosent?

Prosent er et hankjønnsord. Det heter én prosent – den prosenten.

Ordet står i ordbøkene. Trykk på koden m., så ser du selv.

«Et prosent» er blitt ganske vanlig hos barn og unge.

 

 

Kategorier: Grammatisk kjønn

Pavehets?

Som katolikk burde jeg kanskje følt meg «krenka» av sammensetninger som juksepave, sutrepave, somlepave med flere. Hva er opphavet til disse ordene? Den uspiselige magen til hummer og kreps heter også pave. Rart?

Historisk ligger det nok en del direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenka man skal føle seg.  

Paven i Roma

Hvis du tar en titt på Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er nok ingen tvil om at det er den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen som uttrykk for antikatolske følelser. De kan også ha eldre røtter. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt fenomenet er, blant annet fordi vi vet for lite om den den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten på grunn av «helsefaren» eller på grunn av utseendet, kanskje helst det siste, jamfør bildet nedenfor:

(Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.)

Paven i perspektiv

Som katolikk kan man velge å se de de særnorske pave-skjellsordene under minst to synsvinkler: 1) Ordene er mange og trolig uttrykk for historisk antipapisme. 2) Forestillingen om paven er mer eller mindre fraværende i de fleste av dem, delvis nettopp fordi pave-ordet har vært så produktivt. Pavehetsen er på et vis mer til stede i din pave alene enn i din sutrepave. (Men også pave alene kan tolkes mer som kritikk av noen som vil være like viktig som paven, enn som kritikk av selve paven.)

Paven i folkemålet

Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regna de 50 % vanligste i arkivene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok.

Viktigpaver:

bygdepave, maktpave, skitpave, småpave

Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet:

eglepave, ertepave
ranglepave; vinglepave
fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave
furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave
juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave
lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave

Bloduttredelse på bokmål og nynorsk

Kva heiter bloduttredning/bloduttredelse på nynorsk, og kva tyder det, eigentleg?

Bloduttredelse er det at blod «trer» (altså går) ut i vevet og kanskje blir synleg, som blåmerke. Det «trer» altså ikkje heilt ut!

Nynorsk brukar sjeldan å tre, og å trø blir ikkje nytta i overført tyding. Ein må difor vurdera samanhengen og til dømes skilja mellom dei overlappande fenomena blåmerke leggen og bløding i leggmuskelen. Ordet blåmerke kan godt brukast meir der ein ikkje treng presisering (jf. engelsk bruising).

Før nytta ein òg uttrykket underløpet blod i bokmål, og å vera blodunderløpet. Adjektivet blodlaupen har funnest i nynorsk, men har vore lite brukt.

Det er ikkje det at nynorsken og norske dialektar manglar ord for fenomenet, men dei verkar nok for direkte og sterke på mange moderne språkbrukarar. Tradisjonelt heiter det blodmelte og daudblod. Blodmelta er òg eit verb (t.d. å blodmelta seg). I nyare tid har blodmelte vore nytta dialektalt i Hordaland, og daudblod i nokre fleire fylke (uttalt /daublo/, /dauablo/ o.l. og fleire stader brukt om blodblemme).

Dersom ikkje noko av det nemnde høver, kan det kanskje vera freistande å skriva hematom eller noko anna lærd og flott. Men det er gresk for dei fleste. Bløding under huda er meir lesarvenleg (merk at indre bløding er eit vidare omgrep).

Somme mistyder bokmålsordet, sløyfar ein -t- (*blodutredning) og omset til *blodutreiing. Det er heilt meiningslaust.

 

Oversvømmelse på nynorsk

Eg leiter etter det rette ordet for oversvømmelse på nynorsk. Det kan då ikkje heita oversvømming eller oversymjing? Somme snakkar om rare nynorskord, men kvifor heiter det eigentleg oversvømmelse?

Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn.

Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til.

Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming.

Andre ord

Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt.

Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d).

Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar).

Überschwemmen

Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen

Spekulere i og spekulere på

Etter min barnelærdom finst det to heilt ulike former for spekulering eller spekulasjon. Å spekulere PÅ eller OVER noko er å fundere på noko. Å spekulere I noko, til dømes i aksjar eller i folks toskeskap, er å gjere noko meir eller mindre tvilsamt i von om vinning. Mange seier no at dei «spekulerer i» noko når dei funderer. Eg spekulerer på om dei gjer rett i det?

Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil nok rå ifrå å bruke «spekulere i» på denne måten

Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag.

Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten i både 2009 og 2015.

Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra.

Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. 

Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i  «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.

PS: Vi har fått kraftige reaksjonar frå lesarar som tek seg nær av definisjonen til spørjaren og meiner han er moralsk ladd. Språkrådet stiller seg ikkje automatisk bak vurderingar som spørjarar måtte ha. Vi tek generelt utgangspunkt i dei definisjonane som står i ordbøkene

Ta selvmord?

Kan man virkelig si og skrive ta selvmord? Og hva med selvdrap – er det et ord?

De siste årene er det blitt stadig vanligere både å si og å skrive ta selvmord.

Vi vet at det er ganske mange som reagerer på denne uttrykksmåten. Ta selvmord kan opprinnelig være en sammenblanding av begå selvmord og ta livet av seg / ta sitt eget liv. Vi anbefaler at en på bokmål bruker et av disse andre uttrykkene.

Se også artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 30/2000

Andre uttrykk og selvdrap

Uttrykket gjøre selvmord har nokså gamle røtter i norsk talemål. Det ble tatt i bruk i skrift i trettiåra, særlig i arbeiderpressen. (Første eksempel finner vi allerede i Social-Demokraten fra 1897.) Varianten med ta er minst 30–40 år yngre i skrift og neppe veldig gammel i tale.

På nynorsk heter det enten gjere/gjera sjølvmord, ta livet sitt eller ganske enkelt ta livet av seg (som særlig før ble regnet som helt nøytralt). I begge målformer og i talemålet het det før ofte gjøre av med seg (selv) / gjera av med seg og gjøre/gjera ende på seg. 

Selvdrap er nylig tatt i bruk, blant annet av politiet, som en nøytral eller formildende avløser for selvmord. Ordet er faktisk ganske gammelt i norsk, særlig i nynorsk/landsmål (sjølvdrap/sjølvdråp). Det er ikke så rart, for i norsk folkemål har man alltid kunnet si rett fram at den og den drap seg. Alt etter sammenhengen kan dette bety ‘begikk selvmord’, ‘slet seg ut’, ‘omkom’. Det enkle dræbte sig / drepte seg har selvsagt også vært brukt i dansk-norsk, riksmål og bokmål.

Mitt fartøy er sundt. Hjelp!

I en lærebok for båtførere står det at signalflagget Q betyr: «Mitt fartøy er sundt og jeg anmoder om praktika.» Praktika er et karantenebevis. Men det hjelper ikke stort hvis fartøyet er sundt. Det skulle vel vært sunt?

Ja, det heter for eksempel sunt og friskt. Sundt er den danske (og gamle dansk-norske) skrivemåten.

På norsk er sundt intetkjønn av sund, som er det tradisjonelle norske ordet for ‘ødelagt’ i dialekter over det meste av landet, med uttalevarianter som /suinn/, /sónn/, /sønn/ ofl. Det er opprinnelig samme ord som sønder

En sunn sjel er altså noe helt annet enn en sund (f.eks. sønderknust) sjel!

Det du har lest, er en variant av det som på engelsk heter «the vessel is healthy». Poenget er at skipet er smittefritt, som det godt kunne ha hett.

En interessant artikkel om gamle karantenebestemmelser ligger på gastroenterologen.no.

Kategorier: Fagtermer

Canyon og canyoning

Eg har ofte sett canyon brukt i samband med Altaelva. Ein canyon er vel berre eit gjel eller eit juv på norsk? Men finst det noko norsk ord for canyoning?

Ja, det enkle svaret på dei to spørsmåla er juv og juving.

Ordet canyon (av spansk cañon ‘røyr’) blir brukt om gjel og dalar med bratte sider som er utgravne av vatn, jamfør Grand Canyon i Arizona. 

Sjølv om gjel ofte er mindre eller trongare enn canyons, er det ingenting i vegen for å bruke (elve)gjel om det relevante partiet av Altaelva (sjå Sautso i Store norske leksikon), eller å kalle det Altajuvet, slik somme før har gjort (søk i NOU 1978: 18A). 

For canyoning har juving slått gjennom, medan juvvandring delvis blir nytta om ein mindre krevjande variant.  

Vi kan elles nemne at Norsk Romsenter har spurt om ikkje byjuv er ei god nemning for fenomenet urban canyon, og Språkrådet har svara jo. Det heiter òg street canyon, så gatejuv (og gategjel) kan òg vere kandidatar.

 

Kløyvd infinitiv

Kva er kløyvd infinitiv, eigentleg? Kan ein framleis nytta det i skrift? Kvar finn eg opplysningar om kva verb som skal ha a-ending i dette systemet?

Det finst tre måtar å handtera infinitivsendingar på i nynorsk: 1) a-infinitiv, 2) e-infinitiv og 3) kløyvd infinitiv. Dei tre kan ikkje kombinerast. Kløyvd infinitiv er ei blanding av a- og e-former på strenge vilkår som er nærare omtalte nedanfor.

Bokmål har no berre e-infinitiv. Kløyvd inifinitiv var sideform (altså ikkje til bruk i lærebøker eller i statstenesta) i bokmål frå 1938 til 2005. I nynorsk vart kløyvd infinitiv nytta (med ein slags sideformstatus) fram til 1938, då det vart jamstilt form. I 1959 vart det sideform, og i 2012 vart det jamstilt att

Ein artikkel om kløyvd infinitiv i skriftnormalane finn du på nettsidene til Språkrådet. Ei anna utgreiing står i Ny rettskriving for 2000-talet, kapittel 3.4.1 Infinitiv.

Ei liste med dei verba som skal ha a-infinitiv, er sett inn heilt til slutt nedanfor.

Bakgrunnen for kløyvd infinitiv

Geografisk bakgrunn

Kløyvd infinitiv er eit austnorsk målmerke med grunnlag i gamalnorsk. Det aller meste av Austlandet, jamvel Oslo, har til nyleg hatt mykje kløyvd infinitiv, og restar av systemet finst framleis i folkeleg oslomål (jf. vær(r)a og gjør(r)a).

Historisk bakgrunn (OBS: krev konsentrasjon!)

I gamalnorsk hadde verb a-infinitiv. Rotvokalen (vokalen inni ordet) var anten stutt (som i-en i lifa ‘leva’) eller lang (som i skrífa ‘skriva’). Lengd er markert med aksent over rotvokalen.

Langstava verb er verb med lang vokal, dobbel konsonant eller begge delar. I slike verb vart endinga etter gamalnorsk tid redusert til -e i austnorsk.  I trøndersk forsvann han heilt (såkalla apokope). Stuttstava verb hadde etter måten mindre «tyngd» i rota og dermed meir jamvekt mellom stavingane. I desse stuttstava jamvektsorda heldt a-endinga frå gamalnorsk seg.

Sidan har vi hatt ei såkalla kvantitetsomlegging, som inneber at alle verb i moderne norsk er langstava (har lang rotstaving), men den omlegginga har ikkje tilbakeverkande kraft på endingane. Kvantitetsomlegginga gjer at uttalen av rota (altså lengda) ikkje lenger kan fortelja oss om eit verb skal ha a- eller e-infinitiv.

Nokre knaggar

Det er tre vegar til å læra kløyvd infinitiv skikkeleg: 1) kjennskap til eit austlandsmålføre (med visse justeringar), 2) kunnskap om skrivemåten i gamalnorsk, 3) ei liste med verba som skal ha a-infinitiv.

Ein kan diverre berre koma eit lite stykke med å sjå på vokalane og konsonantane føre endinga, men her er nokre hint:

A-ending finn vi særleg i gamle heimlege verb som i nynorsk kan skrivast med a, eller open o (med å/ø-uttale) + éin konsonant føre endinga. Vi kan leggja til i-ar av det slaget som blir til e i mange dialektar («open i»), og u-ar med utbreidd o-uttale («open u»). 

Det gjeld altså desse vokalane føre enkel konsonant:

a: laga, aka, mata, fara, hata, gala, skapa 
e: bera, drepagjeraeta, lesa, leva, sela, skjera, spelavera, veta (= vita)
o med å/ø-uttale: bora, lova, koma (og dermed komma), moka, skoda, sova, tola
open i og open u: vitaskipa; duna, muna

Fleire døme finn du i lista til slutt.

Verb med ein enkelt konsonant + j rett føre endinga får tradisjonelt helst -a:

byrja, delja, fremja, lepja, remja, selja, sitja, setja, skilja, spørja; dessutan seia og teia.

Dette gjeld ikkje alle dialektar med kløyvd infinitiv, men ein bør halda seg til lista.

To konsonantar føre j-en gir e-infinitiv:

byggje, syngje, leggje, liggje, trekkje osv.

Men liggje og leggje blir mange stader liggja og leggja, truleg etter mønster frå sitja og setja

 

Liste frå «Ny rettskriving for 2000-talet»

 

Eldre – gammel – eldst?

Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?

Eldre er et ullent begrep med flere sider.

Relativt gammel

Den Danske Ordbog hevder at eldre = ‘med en alder på mere end ca. 60 år; forholdsvis gammel’. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) er like spesifikk på sin måte: ‘mellom middelaldrende og gammel’.

Paradoksalt nok er eldre mennesker yngre enn gamle! Altså: eldre – gammel – eldst. «Virkelig gamle» faller utenfor eldre-begrepet i NAOB ovanfor.

Grunnen er naturligvis at eldre ofte defineres i forhold til yngre, ikke til gamle. På samme måte er yngre ofte eldre enn unge!

I stedet for gammel

Nå spørs det om ordbokdefinisjonene ovenfor helt dekker moderne norsk språkbruk. I dag er gammel og især det særnorske gammal blitt tabupregede ord. Man kan diskutere om tabuiseringen demper eller understreker skammen som noen knytter til alderdom. Uansett er ordet gammel i stor grad fortrengt av eldre, som altså er blitt en unyansert evfemisme for gammel

Komparativ uten sammenligning (med enn)

I eldre mennesker har vi en absolutt komparativ (en ikke-sammenlignende komparativ), som i en bedre middag. Takket være dette grammatiske fenomenet vet ingen riktig hva som er best av «en bedre middag med eldre mennesker» og «en god middag med gamle mennesker», noe som kan bli et stadig mer påtrengende spørsmål for yngre mennesker nå som den såkalte eldrebølgen er i kjømda. 

Senior

En annen evfemisme for både gammel og eldre, særlig i sammensetninger, er senior, som opprinnelig er komparativ av latin senex ‘gammel’ (med synonymet senilis). 

 

Ord som rimer på pølse

Er det noe norsk ord som rimer på pølse?

Nei. Det finnes ikke noe velkjent eller utbredt norsk ord som rimer på pølse.

[Vi ber om at lesere som ikke takler dette svaret, slutter å klage til Språkrådet.]

Men hvis vi går litt utenom den slagne landevei, finner vi mølse, som er dialektuttale av mylse. Ordet kan bety det samme som dravle eller gomme. Skrivemåten i nynorsk er altså mylse (eller mylske), på bokmål heter det mølske.

Ellers har vi å kjølse, som er kjent blant annet i Trøndelag. Det betyr ‘å kulse’.

I en eldre dansk revyvise heter det «En pølse / skal serveres med føl'lse».

Lenger kommer vi ikke, med mindre vi går til eldre nynorsk. Der finner vi pylse. En fransk hotdog kan med enderim kalles pylse i hylse!

Kategorier: Rimord

Lengre eller lenger?

Hva er forskjellen mellom lengre og lenger?

Her er alt man i grunnen trenger å vite:

 

LENGRE er komparativ av adjektivet LANG (i intetkjønn LANGT) og står til et substantiv:
en lang gang i et langt hus — en lengre gang i et lengre hus

 

LENGER er komparativ av LANGT i adverbial funksjon, det vil si at det står til et verb:
å gå langt — å gå lenger

 

LENGER er dessuten komparativ av adverbet LENGE:
lenge å vente — lenger å vente

 

Til det siste punktet hører også tidsuttrykk som ikke nå lenger.

I hit, men ikke lenger ligger det et underforstått verb (som i lenger 1).

De fleste eksempler passer med malen ovenfor. Nedenfor er det ingen nye regler, bare presiseringer.

 

Når «verb + lenger» = «lengre + substantiv»

Merk disse verbuttrykkene med tilsvarende substantiviske uttrykk:

  • å hoppe langt — et langt hopp
  • å vente lenge — å vente i lang tid
  • å vare lenge — å ta lang tid

I komparativ krever substantivet lengre, uansett:

  • å hoppe lenger — men et lengre hopp
  • å vente lenger — men å vente i lengre tid
  • å vare lenger — men å ta lengre tid

Et godt eksempel fra en våre Facebook-følgere: Etter å ha ventet i lengre tid, måtte vi vente enda lenger.

Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden utgangspunktet er en måte å strekke seg på (verb), nemlig langt (adverbial), må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om å strekke seg slik at man selv blir både lang og lengre!)

Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er avhengig av trykkplasseringen:

  • Nå vil jeg ikke reise lenger.
  • Hun var lenger borte enn noen gang.

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».

Empowerment

Hva heter empowerment på norsk? Jeg tenker særlig på det å kvalifisere medarbeidere gjennom jobbtrening, kurs/opplæring m.m. slik at de blir «empowered» og kan jobbe under stadig mindre oppsyn. Istandsettelse og muliggjøring blir for generelt.

Power er som kjent styrke eller makt, og em- betyr opprinnelig ‘(inn) i’. Det handler om å styrke og å sette kraft og mot i – med selvhjelp eller hjelp til selvhjelp. Styrking kunne i prinsippet vært nok, men Språkrådet har anbefalt det mer spesifikke ordet myndiggjøring.

Det er et element av ansvarliggjøring i empowerment, og styrking er med et litt dårligere ord mektiggjøringMyndig dekker mektig + ansvarlig bra i denne sammenhengen. En som er empowered, har fått myndighet i vid forstand i sin egen tilværelse. Ordet myndiggjøring er brukt bl.a. i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle.

I medisinsk sammenheng kan empowerment snevres inn til pasientstyrking

Fra ordbøkene

The New Shorter Oxford Dictionary forklarer empower som

1 invest formally with power, authorize, license
2 endow with the ability or power required for a purpose or task, enable, permit

I Stor engelsk-norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget er det forklart slik:

1 bemyndige, gi fullmakt, berettige
2 gjøre det mulig for, sette i stand: discipline empowers an artist to create new forms

Empower i den gamle betydningen overlapper mye med det å bemyndige og å gi fullmakt. Men disse ordene har ganske faste bruksområder. Myndiggjøring er for så vidt det samme som bemyndigelse, men henger ikke fast i det administrative og kan dermed lettere tøyes over den nye betydningen, som kom på moten i åttiåra. 

I Medisinsk ordbok er det formulert slik: 

styrking av egen livssituasjon gjennom mobilisering av egne krefter og ressurser

Her ser vi forresten at det ikke nødvendigvis må være en ytre kraft involvert. Delvis med grunnlag i partisippet empowered brukes empowerment også om selvstyrking og mestring, ja, om det å være selvgående og ha handlekraft i det hele tatt (jf. vårt gamle dug og beslektede begreper som dyktiggjøring/habilitering). Myndiggjøring kan dekke både myndiggjøring av andre og «egenmyndiggjøring».

 

Utdyping fra Wikipedia (engelskspråklig utgave)

The term empowerment refers to measures designed to increase the degree of autonomy and self-determination in people and in communities in order to enable them to represent their interests in a responsible and self-determined way, acting on their own authority. It is the process of becoming stronger and more confident, especially in controlling one's life and claiming one's rights. Empowerment as action refers both to the process of self-empowerment and to professional support of people, which enables them to overcome their sense of powerlessness and lack of influence, and to recognise and use their resources and chances.

The term empowerment originates from American community psychology and is associated with the social scientist Julian Rappaport (1981). […] Rappaport's (1984) definition includes: «Empowerment is viewed as a process: the mechanism by which people, organizations, and communities gain mastery over their lives.»

Sociological empowerment often addresses members of groups that social discrimination processes have excluded from decision-making processes through – for example – discrimination based on disability, race, ethnicity, religion, or gender. Empowerment as a methodology is also associated with feminism. (Nedlastet 22.1.2019)

 

Sugent

Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?

Vi har fått et nytt suge-verb i norsk, og det adjektivet du viser til, er så å si avledet av verbet gjennom en logisk kortslutning.

To suck > å suge

For noen år siden tok ungdom og unge voksne opp en slangbetydning av engelsk to suck: ‘å være dårlig’, og de oversatte det direkte til å suge, som ikke gav mening i utgangspunktet.

Mye tyder på at opprinnelsen til den nye betydningen av suck/suge ligger i oralsex, men dette er neppe noe de fleste tenker på, så man bør ikke ta det for ille opp. 

Sugen i stedet for sugende

Noe(n) som suger, er per definisjon sugende (presens partisipp). Sugen med -en betyr derimot  ‘som opplever sug’. Det kunne i prinsippet også vært perfektum partisipp og betydd  ‘sugd’ (slik nynorsk sogen gjør). 

Det finnes riktignok eksempler på at -en fungerer på samme vis som presens partisipp -ende, f.eks. tilbakeholden og måteholden (‘som holder måten’). Men dette er ikke et vanlig mønster.

Man kan altså godt mene at suge «stinker» og at sugent får det til å surkle i grammatikken. Men begge betydningene har sikkert sugd seg godt fast i språket. 

Glad laks

Kvifor kallar vi ein lystig kar for ein glad laks?

Dette uttrykket kjem frå svensk, sjå utklipp nedanfor. Utgangspunktet må vera at laksen er ein sprek og livleg fisk.

I norsk litteratur kom det truleg fyrst inn via Jonas Lies «Sang ved Bollen», skrive til eit tjuefemårsjubileum for artiumskameratar i 1876.

I Svenska Akademiens ordbok står dette:

LAX [...]1) fisken Salmo salar Lin., blanklax, äv. kallad egentlig l. vanlig lax; […] a) (vard.) i bildl. anv., om person, i sht i sådana uttr. som en glad l. livad l. (mera tillf.) lycklig lax. Hon .. gjorde inte annat än grälade med Ström, som ännu alltid är lika kär, den laxen! […] (1858). Du är ändå en lycklig lax, min kära Willi Janson […] (1887)
Kategorier: Betydning og opphav

Bærekraftsmål og andre sammensetninger med bærekraft

Skal ord som bærekraftmål, bærekraftrapport og bærekraftindikator skrives med eller uten -s-?

Det er valgfritt.

Beslektede ord som kjernekraft-, varmekraft- og tyngdekraft- har helst ikke -s- i sammensetninger, mens kjøpekraft- vel har mest -s-

Da begrepet bærekraft var ungt, dominerte f.eks. bærekraftbegrepet uten -s-, se nb.no. Men det er en litt utypisk sammensetning. 

I det siste har sammensetning med -s- spredt seg voldsomt, og bærekraftsmål med -s- har til og med kommet inn i enkelte ordbøker. 

Det er likevel rimelig å la s-en være valgfri en god stund ennå. 

Pass på å behandle bærekraft(s)indikator og andre sammensetninger med bærekraft på samme måte som du behandler bærekraft(s)mål.

Når du skriver nynorsk, må du forresten huske at det heter berekraft (med valgfri e-/æ-uttale).

Hverken bror eller søster, eller begge deler

I vår organisasjon har vi hatt en debatt om rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Vi vedtok å bruke ordet hen for å vise til personer som hverken definerer seg som kvinne eller mann. Men dette har gjort oss oppmerksomme på andre mangler i språket. En «hen» kan vel ikke være enten bror eller søster? Enn si sønn eller datter eller mor eller far? Hva kan vi bruke i stedet? 

Vi har dessverre ikke registrert noe forslag om det du spør om, men en mulig løsning er rett og slett å bruke søskenet, forelderen og barnet.

Fordelen med det er at man slipper å arbeide inn noe helt nytt. I flertall fungerer disse ordene riktignok ikke spesifiserende, men problemet i utgangspunktet er jo at vi har for kjønnsspesifikke ord for familiemedlemmer.

Det er selvsagt ikke forbudt å prøve å lage nye ord. Vi ser at noen bruker brister på engelsk, men vet ikke om det er seriøst. Et tilsvarende norsk brøster har kanskje litt uheldige konnotasjoner, men ikke mer enn at noen bruker lillebrøster om barn i magen. Enn broster? I svensk er lillebroster noe brukt.

Ellers er det nok ikke så mye å hente blant tradisjonelle ord for slektninger.

Forkorting av organisasjonsnummer, fødselsnummer og personnummer

Korleis skal eg forkorte orda organisasjonsnummer, personnummer og fødselsnummer?

Skriv 

  • org.nr.
  • p.nr.
  • f.nr.

Merk at dei to siste er mindre kjende (eller kjennelege) og berre bør brukast der tydinga går klart fram av samanhengen! 

Stor forbokstav skal berre brukast der det ville vore rett med stor forbokstav i det fullt utskrivne ordet.

 

Kategorier: Forkortinger

Daddelvotum = kritikkvedtak

Hvorfor snakker man om daddelvotum når statsråder får kritikk?

Daddelvotum eller daddelvedtak er det samme som kritikkvedtak. Første ledd er det samme som daddel nummer to i Bokmålsordboka. Vi har ordet fra tysk via dansk:

Kritikkvedtak

Et daddelvotum er med andre ord et kritikkvedtak. På lovdata.no finner du nærmere omtale av denne vedtakstypen:

Et kritikkvedtak er altså den sterkeste form for kritikk Stortinget kan rette mot en statsråd uten å erklære mistillit. Vi finner stadig oftere hybriden daddelvedtak, som her i NRKs gjennomgang av kritikkvedtak i etterkrigstida.

Frykt og daddel kontra frukten daddel

Som du ser, står det daddelsvotum med s ovenfor. Søker du på på nb.no, får du treff på både daddelvotumdaddelsvotum, dadelvotum og dadelsvotum. Danskene skiller mellom kritikkformen dadel og frukten daddel. Fruktbetegnelsen har en helt annen etymologi, jf. Bokmålsordboka:

Daddelfrukten er etymologisk knyttet til det greske ordet for finger, vel på grunn av fasongen. Det er bare et pussig sammentreff at stortingsrepresentantene vifter med pekefingeren når de truer med «daddel».

Daddelverdig ord?

I konstitusjonskomiteens første utkast til grunnlov i 1814 (se side 102) stod det at kongen var «ophøjet over dadel og anklage». Det ble heldigvis, får man si, endret til «kan ikke lastes eller anklages» før det var for sent. Hvis noen prøver å innføre ordet daddelvotum igjen, er det ikke akkurat opphøyet over noen daddel, men snarere under all kritikk, for daddel er nok ikke et ord de fleste forstår fullt ut, selv om daddelverdig er ganske kjent.

ER blitt eller HAR blitt? ER kommet eller HAR kommet?

ER eller HAR jeg blitt far? Og ER eller HAR mor og barn kommet hjem fra sykehuset? Og hvorfor?

Det er valgfritt, det vil si at begge deler er riktig innenfor rettskrivningen. Tradisjonelt har det vært ansett som mest korrekt å bruke være – er – var som hjelpeverb både ved bevegelsesverb (kommet, gått, reist) og ved overgangsverb som blitt, begynt, stilnet, bleknet og lignende. Men også ha – har – hadde har lenge vært godtatt.

Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skriftlig bokmål og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål.

Utdyping for spesielt interesserte følger.

Nyanser?

I noen talemål og i skriftmålet kan det også være en nyanse mellom uttrykksmåtene. Med «har blitt» legger en da mer vekt på handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet av handlingen, f.eks.:

Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far.
Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).)

Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. Uansett hva vi velger, har vi jo det mer tilstandsorienterte alternativet  «Han er far» uten «blitt».

Understreking av hendelse fremmer «ha»

Merk at har er noe mer sannsynlig (men langt fra obligatorisk) når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet (f.eks. med hvordan eller hvor ofte noe har hendt). Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen»:

Hun er/har blitt syk.
Men: Hun har (sjelden: «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin.

Når et verb viser til en aktiv handling og har et målsledd etter seg, kan er være svært uvanlig, som i type 2 nedenfor:

Bokmål:
1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått.
2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt.

Nynorsk:
1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått.
2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt.
(Eller valgfritt komen og kome.)

Ved en del overgangsverb er det mer kompliserte. I mange tilfeller er ha mer brukt enn i eksempelet med komme ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket»; her kan jo «er økt/minket» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den»). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår». 

Spesielle tilfeller

Vi bruker helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv:

Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne.
Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé. 

 

Kategorier: Bøying av verb

Siktet for grov kroppsskade

Mediene har begynt å bruke ordet kroppsskade for det eldre legemsbeskadigelse. Jeg mener det må være kroppsskading man kan siktes for. Har jeg rett?

 

 

 

Du har et godt poeng. Ordbruken du viser til, har nok opphav i den nye straffeloven. Man har funnet et kortere og greiere ord for legemsbeskadigelse, men har kanskje ikke tenkt på at skade normalt er resultatet av en skadelig handling eller et uhell. Før var legemsskade gjerne ordet for følgen av legemsbeskadigelse (skading). 
 
Vi er vant til at en skade på kroppen er noe man har. Man kan saktens påføre noen en kneskade, men det klinger rart med «siktet for kneskade», for å bruke en litt urettferdig parallell. Det ville ha vært en fordel å kunne skille mellom kroppsskade (resultatet) på den ene siden og kroppsskading (handlingen) på den andre. Ellers får vi den merkelige situasjonen at man både kan få erstatning for og siktes for «kroppsskade». 
 
Ordet skading er riktignok ikke så mye brukt i sammensetninger, men vi har jo selvskading.
 
Noen ganger kan resultatet godt representere handlingen uten at det gjør noe («erstatning for kroppsskade»), og formuleringene i § 271 nedenfor er kanskje et eksempel på det. Men formuleringen i § 274 er vanskelig å forsvare. Disse paragrafene viser hva straffeloven legger i ordene:
 
§ 271 Kroppskrenkelse
[...] En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom
a) den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller
b) den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring.
 
§ 272 Grov kroppskrenkelse
Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om kroppskrenkelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge sterk smerte, skade eller død, og [...]
 
Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.
 
§ 274 Grov kroppsskade
Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om kroppsskaden er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død, og [...]
 

Månte for måned?

I reklamen hører man stadig om all den dataen man kan overføre til «neste månte», og i bankreklamene får man vite at man sparer mer penger i «månten» enn man gjør i andre banker. Hvordan kom dette inn i språket, og er det virkelig godkjent bokmål?

 

 

Det er ikke korrekt etter rettskrivningen, og /månte/ kan vanskelig kalles en uttaleform av måned. Men vi må nok godta at det er blitt hetende månte i mange dialekter.

Trolig har månte oppstått på denne måten:

en måned – flere måneder > flere månder > flere månter.

«Flere månter» (men ikke «en månte») har vært akseptert som halvoffisiell bokmålsuttale, se Bjarne Berulfsens Uttaleordbok (1969):