Hovudregelen er at namnet til ein avliden utanlandsk monark (regent) blir omsett til ein ekvivalent med heimleg norsk skrivemåte. Såleis heiter King Henry VIII kong Henrik VIII (eller 8.) på norsk, og dotter hans, Queen Elizabeth I, heiter dronning Elisabet I (eller 1.).

Regelen gjeld framleis, men ikkje for kongar og dronningar som var i live 1.1.2021. Dermed kjem dronning Elizabeth II (eller 2.) aldri til å heite noko anna på norsk, og sonen Charles kjem aldri til å bli Karl. Sjå òg artikkelen «Kong Charles og dronning Camilla».

Du finn fleire monarknamn på norsk i lista Historiske navn på nettsidene våre. Denne lista byggjer på ei liste frå 1963 som var laga med tanke på språket i skulebøkene, som den gongen skulle godkjennast av styresmaktene. Det var viktig at alle skuleelevar i landet fekk møte dei same namna, anten dei nytta det eine eller det andre læreverket. Lista heitte «Historiske navn i lærebøker» og innheldt berre eldre namn (sjå årsmeldinga til Norsk språknemnd for 1963).

Tradisjonen med nasjonalisering av monarknamn har djupe røter. I gamle dagar brukte ein gjerne heimlege namn medan monarkane var i live òg, både i skrift og tale. Det gjer dei framleis på Island, der kong Charles er Karl 3. Bretakonungur. Kong Charles er altså namnebror til den tysk-romerske keisaren Karl den store (alias Carolus Magnus, Charlemagne og Karl der Große), som både islendingane og vi ein gong i tida kalla Karlamagnús.

Særleg etter den andre verdskrigen har det vore mykje vingling med namn frå nyare tid. Difor vart regelen endra i september 2022, men berre med omsyn til monarkar som enno levde (eller var ufødde) den 1. januar 2021. 

For norske kongar og dronningar gjeld særskilde reglar som du kan lese om her.

Uttrykkene betyr oftest det samme, men det er tryggest å bruke per i dag eller skrive helt om.

Preposisjonen per brukes i en del tidsuttrykk, for eksempel «per 8. februar er saka uavklart». Denne bruken er omtalt i Bokmålsordboka. Uttrykket per i dag er uproblematisk. Vi har også uttrykkene per dags dato og det gamle per omgående med betydningen ‘straks’. Per nå er laget over samme lest, men har ikke tradisjonen bak seg på samme måte som de andre uttrykkene.

Betydning

Per i dag kan være rundt (som når i dag betyr ‘for tida’), men kan også ha eksakt referanse til dagen i dag.

Per nå kan vise til tidspunktet ‘akkurat nå’, men hvis vi søker på nb.no etter eksempler fra avisene, ser vi at det sjelden er brukt så presist. 

Vurdering

I likhet med per i dag brukes per nå ofte uten god grunn. Se den kritiske omtalen av per nå og det mer påfallende uttrykket per tidspunkt i Aftenpostens språkspalte i 2017. 

Ofte er hele tidfestingen unødvendig. Da tjener uttrykket bare til å drøye talen, noe som for så vidt kan komme vel med når man trenger tid til å områ seg. (Her kan per nå likevel ikke konkurrere med det omstendelige uttrykket på det nåværende tidspunkt.)

Selv om per nå er brukt en del i skrift, er det ikke beskrevet i noen av ordbøkene våre. Språk endrer seg, og språkbruk er avhengig av sjanger og stilnivå, men vi vil nok (per i dag) anbefale å bruke mer etablerte uttrykksmåter. 

Ja, det finnes visse tendenser til det. 

Noen av de uttrykkene vi har samlet i artikkelen Oversettelseslan (betydningslån og fraselån) fra engelsk, skiller seg også grammatisk fra de lignende norske uttrykkene. Det kan være snakk om nye bortfall eller tillegg av preposisjoner, ny bruk av funksjonsord eller endring av valensen til verb (hva verbet kan knytte til seg av andre ord). Vi kan kalle import av nye mønster for ordkombinasjon grammatisk lån. 

Et ganske klart eksempel på grammatisk lån hos noen brukere av norsk er tillegg av ubestemt artikkel (en, ei, et) i omtale av yrke eller funksjon:

hun er en lærer/lege osv. (she is a …)
norsk: hun er lærer/lege

Over denne lesten sys mange formuleringer. På norsk bruker vi tradisjonelt artikkel bare når substantivet har et attributt foran seg, som i «hun er en god lærer».

Et annet eksempel på mer eller mindre grammatisk endring er utskifting av heller med også i nektelser (etter subjektet og verbalet):

også ikke (also not), f.eks. det er også ikke slik at …, det er også ikke uvanlig at …
norsk: heller ikke

Merk at innlån av fraser og mønster gjerne støttes av indre krefter i språket, slik at det kan være vanskelig slå fast hva som er hoveddrivkraften. Behovet for å kunne bruke de vanligste og mest standardiserte byggesteinene når vi snakker og skriver, er en indre drivkraft. Ordet også er det vi oftest bruker om tillegg, så det vil gjerne tvinge seg fram (det tærer også på ordet dessuten, som heller ikke har en vanlig engelsk ekvivalent). 

En annen indre drivkraft er behovet for å kunne innlede en setning med et hvilket som helst tema-ord (som frykt og håp). De følgende overgangene kan altså ha flere årsaker:

frykten er at eller vår største frykt er at (the fear is that; our greatest fear is that) 
før helst: vi/man/en er (mest) redde for at, vi/man/en frykter (mest av alt) at

håpet er at (the hope is that)
før helst: vi/man/en håper at; det er håp om at

Begge uttrykksmåtene er gamle i norsk, særlig den sistnevnte, men de har blitt mye vanligere de siste åra, så vi har i det minste å gjøre med såkalte frekvenslån.

Nedenfor lister vi opp en flere eksempler på grammatisk påvirkning som for så vidt godt kunne stått i artikkelen Oversettelseslån.

Seg og selv

Bortfall av refleksivpronomenet

Eksempel: 

konsentrere (concentrate) for konsentrere seg

Understreking av refleksivpronomenet ved hjelp av trykksvakt selv

Eksempler:

uttrykke seg selv for uttrykke seg
vaske seg selv for vaske seg

Der norsk bruker det refleksive pronomenet meg/deg/seg etter en del verb, har engelsk enten ingenting eller myself. Eksempel:

Jeg vasker meg = 1) I wash 2) I wash myself

Meg selv er mye sterkere på norsk enn på engelsk. Vaske seg selv brukes bare i sjeldne sammenhenger der det er litt uventet at man selv gjør jobben; trykket ligger da på selv (som i å lure seg selv eller ikke kunne tilgi seg selv). Vi skiller mellom å skade seg (av vanvare, som er det vanlige) og å skade seg selv (med vilje og i motsetning til å skade andre), vi skiller mellom å klare seg og å klare seg selv (eller på egen hånd).

Men vi bruker ikke selv i utrengsmål. Det heter ikke f.eks. å ta seg selv en pause eller få seg selv en hund, men å ta (seg) en pause og å få (seg) hund. (Unntak: Hvis det like før har vært snakk om at en annen har tatt en pause eller fått hund; da kan selv også stå til slutt i setningen.)

Legg også merke til utvidet bruk av som meg selv i spesielle forbindelser som sånne/folk som meg selv (i stedet for bare sånne/folk som meg).

Tillegg av eiendomsord

I slekt med understreking av refleksivpronomenet er understreking av eierforhold, som i «Jeg har brukket beinet mitt» (jf. my leg) kontra vanlig norsk «Jeg har brukket beinet». Men her er det ikke bare engelsk som ligger under, jamfør slike utsagn, til barn: Har du vondt i magen din, du da?

Oppsummering: Det trengs ikke understreking i form av selv eller sitt i omtale av noe man vanligvis gjør nettopp med seg selv eller med noe som alle vet at man har som «fast tilbehør».

Preposisjonsbruk

Bortfall, tillegg og utskifting av preposisjoner er nokså ulike fenomen, men vi har samlet eksempler under én overskrift her.

Økt bruk av preposisjon (kan også sees som betydningslån/brukslån/frekvenslån):

for som diffus tekstbinder à la i forhold til (i betydningen ‘når det gjelder, med hensyn til’). Eksempel: Også for disse tallene er det liten forskjell fra i fjor

over se eksemplene på lista «Enkeltord» ovenfor

Tillegg av preposisjon

kommentere på (comment on)
kommentere

innrømme til (admit to)
innrømme

Bortfall av preposisjon

skuffet at (disappointed that)
skuffet over at

insistere at (insist that)
insistere på at

usikker om (not sure whether/if/that)
usikker på om

ha en tendens å (tend to, have a tendency to)
ha en tendens til å

trykk knappen (push the button) 
trykk på/inn knappen

Utskifting av preposisjon

i min mening (in my opinion) 
etter min mening, etter mitt syn, jeg mener …

fra avstand (from a distance) 
på avstand 

tanken av å (the thought of) 
tanken på å

lojal til (loyal to) 
lojal mot (jf. tro mot)

laget/produsert fra (made from) *
laget av (eller på) 

Bruk av «av» som genitivsomskrivning

På norsk kan vi bruke av for å knytte et verbalsubstantiv til et logisk objekt (oppfinnelsen av Internett heller enn Internetts oppfinnelse) eller et subjekt (oppfinneren av Internett). På engelsk brukes den tilsvarende preposisjonen of mye friere, jamfør for eksempel the pioneers of the Internet. Pionerene av Internett er ikke god norsk. Vi bruker heller genitiv, sammensetning eller en annen preposisjon, i dette tilfellet kanskje helst sammensetning: Internett-pionerene. Et annet eksempel er innbyggerne av Norge for innbyggerne i Norge.

Spørreord (hv-) på nye steder, særlig foran infinitivsmerket å

hva å gjøre (what to do)
hva jeg/man skal/bør gjøre o.a.

hvordan å … (how to …)
slik (blir, gjør osv.), hvordan man (blir, gjør osv.)

hvem å … (who to, f.eks. who to contact)
hvem kan/skal en/du …

dette er hvordan, f.eks. dette er hvordan man gjør det: 
slik gjør man (du) det, det er slik man gjør det og slik skal det gjøres

En formulering som her er hva jeg tenker finnes i norsk fra før, men den hadde nok ikke blitt så vanlig som den er, uten engelsk innflytelse.

Flere eksempler 

To go + adjektiv (solo, viral, native)

Dette er et utbredt mønster i engelsk. I norsk er blant annet gå viralt og gå solo kommet inn ved siden av det eldre gå bananas ‘gå amok; fly i flint’. (Her har vi også eldre forbilder i norsk, som gå berserk.) Å gå viralt er å spre seg raskt og kraftig (som et virus), f.eks. på Internett, mens uttrykket gå solo ofte viser til å slutte i en gruppe og fortsette alene, altså å starte en solokarriere. 

Det var aldri for det har aldri vært

«Det var aldri vanlig å bruke preteritum på den måten» kan vi si på norsk hvis vi legger til en innsnevring «(der og der) i den og den perioden», men hvis vi viser til all fortid, heter det tradisjonelt «Det har aldri vært vanlig å bruke preteritum på den måten».

Apposisjoner med partisipp i stedet for relativsetninger med verbal

Eksempel:

Blant vaksinene som nå skal testes i Frankrike, er en helt fersk RNA-vaksine, aldri før gitt til fugler (jf. som aldri før er gitt til fugler).

(I eldre tekster kan formuleringer som «det gjort gikk jeg videre» være påvirkning fra latin.)

Det heter at huset brant. Men hvis brannen var påsatt, kan vi i tillegg si at noen brente huset.

Det sterke verbet brenne – brant og det svake verbet brenne – brente er det vi kaller parverb. Det sterke verbet har én staving i preteritum (brant), det svake har to (brente).

Det sterke verbet er intransitivt, det vil si at det ikke tar objekt. Det betyr ‘stå i brann’, ‘være i flammer’:

veden brant godt
det brant i ovnen
stearinlyset brant fort ned
huset brant

Det svake verbet er transitivt og tar objekt. Dette verbet bruker vi om å tilintetgjøre eller ødelegge noe med ild:

vi brente alle papirene 
vi brente bråte hele kvelden
sigaretten brente hull i duken 

Her er det altså noen som brenner noe, og dette noe kaller vi objekt. Papirene, kvelden og hull er objekt.

Et eksempel kan tydeliggjøre forskjellen:

Da brannvesenet brente det gamle skuret, stod mange og så på at skuret brant.

Andre parverb

Andre parverb som krever at vi tenker oss om, er henge, knekke, skvette, smelle og slenge. Kanskje noen huskesetninger hjelper:

Jeg hengte opp medaljen så den hang på veggen.
Vi satt på ei grein og knekte nøtter. Da knakk greina.
Da bonden skvettet vann på gåsa, skvatt vi unna.
Mannen smelte handa i bordet så det smalt.
Hun slengte sekken på ryggen, og der hang den og slang.

Nynorsk

Nynorsk skiller tydeligere mellom svake og sterke verb enn bokmål. Vi ser forskjell også i presens og perfektum:

brenne – brenn – brann – brunne (papiret brann) 
brenne – brenner – brende – brent (eg brende papiret)

I tradisjonell nynorsk har vi dessuten i noen ord en ekstra forskjell i presens og en forskjell i infinitiv (se j-en):

henge – heng – hang – hange (jakka hang på knaggen)
hengje – hengjer – hengde – hengt (eg hengde henne der)

knekke – knekk – knakk – knokke (greina knakk)
knekkje – knekkjer – knekte – knekt (eg knekte henne)

Ja, nedenfor finner du noen lister som vi kommer til å utvide. Send oss gjerne flere eksempler. 

Når vi snakker om lånord, tenker vi gjerne på hele gloser fra andre språk, som truck og fan. Her er både form (uttale, skriftbilde) og innhold importert i nyere tid. Oversettelseslån, også kalt kalkering, er noe annet: Her har vi selve ordet (det vil si uttrykkssida av det) i språket fra før, men importerer en ny betydning eller bruksmåte. Eksempel: alarm om vekkerklokke. Oversettelseslån er omtrent det samme som falske venner som er på vei inn i språket.

Beskrivelsen ovenfor passer best på enkeltord, men vi har også fraselån (jf. Statsspråk 4/2019). Nedenfor tar vi opp begge disse typene i tillegg til frekvenslån. En gruppe oversettelseslån kan også kalles grammatiske lån; vi har en egen artikkel i basen om slike.

I listene nedenfor har vi bare tatt med et utvalg av de mulige skrivemåtene på norsk, nærmere bestemt på bokmål.

Enkeltord: betydningslån

Betydningslån er det når ord som finnes i norsk fra før, får en ny betydning hentet fra tilsvarende eller lignende ord i et annet språk. På lista nedenfor står kjente norske ord oppført med en nyere betydning/bruksmåte hentet fra engelsk. Under hvert ord står mer tradisjonelle norske uttrykk for det samme. 

adressere (to address) 
ta opp, ta tak i, gripe fatt i, gjøre noe med

advokere for (advocate for)
ta til orde for, tale/pledere/prosedere for, være talsmann for, arbeide for

argumentere (to argue)
krangle, trette, diskutere

aspirasjon (aspiration) 
mål, ambisjon, higen, streben, hugmål // hva er din aspirasjon? hva ønsker du å oppnå?

bar (bar) om sjokolade, såpe o.a.:
bit, stang, kubbe, stykke, plate

blek (bleak)
trist, dyster

dedikert (dedicated)
ihuga, engasjert, tro

etablissementet (the establishment)
det etablerte (samfunnet), den bestående orden

fasilitere (facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

forme (form), som i forme en regjering
danne, opprette, skipe 

formulering (formula) (også formel, jf. frekvenslån)
sammensetning, oppskrift (om ingredienser)

gap (gap) om avstand (selve ordet gap er eldgammelt i norsk)
(stor) avstand, (stor) forskjell, kløft (se også tette gapet nedenfor)

gjenåpne (re-open) om sak:
gjenoppta, ta opp igjen

karakter (character) i f.eks. film:
(rolle)figur o.a.

korrupt (corrupt) om ting, i utgangspunktet om datafil:
skadd, ødelagt

lene (seg til, mot) (lean on, towards)
støtte seg til, helle mot

opsjon (option)
alternativ, mulighet

originalt 
opprinnelig, opphavlig

over (over) foran tidsangivelse, f.eks. over de neste/kommende årene, over mange år:
i løpet av, gjennom; eller uten preposisjon: f.eks. de neste åra

over (over) i f.eks. jeg er ikke over ham: 
jeg er ikke ferdig med ham, jeg har ikke kommet over ham

over (over) i konfliktsammenheng:
om (krangel om, konflikt om)

over (over) om preferanse, som i foretrekke/velge A framfor B:
framfor, i stedet for, heller enn

overse (to oversee) 
se til, overvåke, føre tilsyn med, ha oppsyn med, passe på, våke over

resept (recipe eller svensk recept) om mat:

oppskrift

skam! (shame!)
synd!, det er en skam

spotte (to spot)
se, få øye på, oppdage, dra kjensel på

seriøst! (seriously!)
alvorlig/ærlig/oppriktig talt; virkelig? tuller du? er det sant?; det er sant!

suge (suck), som i it sucks:
det er dårlig o.l., det er noe dritt; det er ræva, pyton osv.; det stinker (= eldre betydningslån), det er kjipt (= eldre importord), det duger ikke / holder ikke mål

tvist (twist)
vri, variasjon, tolkning; uventet vending (f.eks. i en historie); (om (smaks)tilsetning:) f.eks. en dråpe sitronsaft

Her har vi altså bare nevnt betydninger som tradisjonelt ikke brukes på norsk.

I noen tilfeller ser oversettelsen ut som et norsk ord – men et ord som ved nærmere undersøkelse viser seg ikke å finnes fra før; jamfør for eksempel fordelene utveier ulempene (for oppveier eller overstiger).

Fraselån

Fraselån er flerordsuttrykk som er importert fra et annet språk. Når engelske flerordsuttrykk oversettes ord for ord med norske ekvivalenter, kaller vi det indirekte fraselån. Prank /prænk/ er et vanlig (fonetisk) lån, altså et rent importord, mens praktisk spøk (practical joke) er et eldre fraselån med omtrent samme betydning. 

Flere eksempler på fraselån inkludert sammensatte ord som er oversatt ledd for ledd.

bare så mye (only so much) i vendinger som det er bare så mye man kan gjøre:
det er ikke mer som kan gjøres; det er grenser for hva man kan gjøre

beste støttende skuespiller (best supporting actor)
beste birolle

bevise noen feil; bli bevist feil (prove someone wrong; be proven wrong, f.eks. vi beviste ham feil
vise/bevise at noen tar feil

bry, som i jeg (det) bryr meg ikke / jeg (det) kunne ikke bry meg mindre (I don’t care / I couldn’t care less)
(det er det) samme for meg, jeg gir blaffen i det o.a. (ikke helt det samme: jeg bryr meg ikke (det minste) om det)

det er ditt tap (your loss)
synd for deg, det er ditt problem

det sagt (that said), det gjort (that done) osv. 
når det er sagt, gjort osv. 

dette er hvordan (this is how),
slik, sånn
f.eks. dette er hvordan man gjør det: slik gjør man det, slik skal det gjøres

dobbelt standard (double standard) 
dobbeltmoral

falle ut med (fall out with)
komme på kant med, ryke uklar med, bli uvenner med

feile i å (fail to) ikke klare å, ikke lykkes med å

for en grunn (for a reason), også: av en grunn
f.eks. jeg gjorde det for en grunn: jeg hadde en grunn til å gjøre det; det var en grunn til at jeg gjorde det

fryse over (freeze over) fryse (til), oftest om vann

gjøre alt i ens kraft (do everything in one’s power)
gjøre alt som står i ens makt, gjøre alt en kan

gjøre en forskjell (make a difference)
utrette noe, bety noe, spille en rolle, gjøre monn, monne, gjøre noe med det
f.eks. du kan gjøre en forskjell: din innsats teller

gro noe (to grow something)
(f.eks. grønnsaker:) dyrke, få til å gro/vokse, (om skjegg også:) anlegge, få seg
(merk: norsk gro er tradisjonelt ikke transitivt: noe gror, men man gror ikke noe)

ha noe gående for seg (have something going for oneself) (f.eks. han hadde lite/mye gående for seg, hun hadde ingenting gående for seg)
ha mye å fare med / by på, være noe tess, være oppegående

ha suksess (have success)
lykkes, ha framgang, gjøre lykke

hate på (hate on)
rakke ned på, oppføre seg hatefullt mot; også: mislike, ytre seg kritisk om (jf. a hater: «en hater» /en heiter/: en som misliker, hater, rakker ned på noe/noen)

hoppe til konklusjoner (jump to conclusions)
trekke forhastede slutninger, være for snar til å dømme

hva skjer med at (what’s up with …)
hvorfor

hvem er (den og den) til å …? (who am I to, who are you to …?)
med hvilken rett (gjør den og den det og det), hvordan kan (den og den …)

i person (in person)
selv, sjøl, personlig, i egen person; (om oppmøte:) fysisk

i prosess av, i prosess med (in process of), f.eks. være i prosess av:
(være) i ferd med, holde på (med)

i sin egen rett (in his/her/its own right)
i seg selv, på sine egne vilkår eller premisser, som et selvstendig (f.eks.) verk; på egne bein (som noe)

komfortabel med (comfortable with)
særlig ikke være komfortabel med: ikke like (helt), ikke godta, ikke kunne leve med, ikke trives med, ikke synes det er greit, bli urolig av; (se også OK med)

komme opp med (come up with) om forslag, løsninger, ideer
komme med, finne på, komme på, klekke ut, pønske ut, presentere, lansere

komme til en ende (come to an end)
ta slutt, (noen ganger:) få en brå ende/slutt

komme til live (come to life) om drømmer o.l.
bli virkelig, bli (til) virkelighet, bli oppfylt

kommittere seg (commit oneself)
påta seg, forplikte seg, binde seg, gi tilsagn

lite visste jeg at … (little did I know that …)
ikke visste jeg at, jeg ante ikke at, jeg hadde ingen anelse om at 

mistenke at … (suspect that …)
tro, ha en mistanke om

miste det (lose it)
miste fatningen/besinnelsen, gå fra vettet; fly i flint o.a.

møte et behov (meet a need)
dekke et behov 

møte med (meet with) som i hun møtte med ham i går
møte, ha møte med

når det kommer til (when it comes to)
når det gjelder

nå snakker vi! (now we’re talking!)
(se) dét var noe annet!, se der, ja!, det var andre boller!, det var saker!; nå begynner det å ligne noe!, det er gutten sin! / jenta si! 

OK med (OK with) f.eks. jeg er OK med det
det er greit for meg

over tid (over time)
med tida, etter som tida går, etter hvert; etter en (god) stund; (så og så) lenge

peke fingre mot, peke fingeren mot (point fingers at, point the finger at)
beskylde, legge skylda på, anklage 

plukke opp (pick up)
(overført:) tilegne seg, begynne å bruke, lære seg å bruke (om f.eks. språk; men merk at å plukke opp gloser o.l. finnes fra før); 
(ofte med at): legge merke til, fange opp (f.eks. signaler), bli var, få med seg, feste seg ved;
også plukke opp varene eller plukke opp noen for hente (jf. pick-up-point ‘utleveringssted’)

plukke opp telefonen (pick up the phone)
ta telefonen, ta opp/fram telefonen

plukke opp på  (pick up on)
legge merke til

prøve sitt beste (try one’s best)
gjøre sitt beste, prøve så godt man kan

på daglig basis (on a daily basis) 
jevnlig, daglig, hver dag, stadig, støtt, hele tida

realisere at … (to realise that …)
innse at, forstå, jf. også at noe går opp for en

reise glasset (raise one’s glass)
skåle (for), heve glasset

sentimental verdi (sentimental value) 
affeksjonsverdi

snakke, som i vi snakker det og det (we’re talking …), altså uten om 
det handler om, det gjelder, det er tale om, vi snakker om

stoppe noen fra (stop somebody from) 
hindre noen i å (f.eks. si sannheten)

stoppe seg (selv) fra (stop oneself from) 
dy seg for å (f.eks. si sannheten), hindre seg (selv) i å

stoppe å (stop -ing, f.eks. stop working) 
slutte å 

strippet for (stripped of) 
helt uten, fratatt all, ribba for; (strippe er selv et lån av nyere dato)

stå ut (stand out) 
skille seg ut, stikke seg ut

suksessfull (successfull)
vellykket

ta plass (take place) 

finne sted, foregå, skje 

ta stolthet i (take pride in) 
være stolt av; sette sin ære i

ta til gatene (take to the streets) 
strømme ut i gatene, protestere (i gatene), demonstrere

ta vare! (take care!) 
ha det bra!, far vel!; vær forsiktig!

tenke at (think that), som i jeg tenker at 
jeg tror, jeg mener, jeg synes

tette gapet (fill/bridge the gap) 
jevne ut ulikhetene, minske avstanden, minske kløften; ta igjen (noen)

tilbake i (back in)
i
f.eks. tilbake i 1968: i 1968

trenge å (need to) 
må, er nødt til
f.eks. jeg trenger å gjøre det: jeg er nødt til å gjøre det

trenger/trengte ikke dette (does/did not need this), som i dette trenger jeg ikke:
dette liker/orker/fortjener jeg ikke; kutt ut!

(så) verdt det å … (it’s (so) worth it to …) 
det er absolutt/virkelig verdt å; du vil ikke angre på å; det lønner seg å
f.eks. det er så verdt det å reise dit / kjøpe det: det er absolutt verdt turen/pengene 

vinne noen over (win somebody over) 
overbevise, overtale, vinne for en sak, få over på sin side eller sitt lag

virke å være, som i det virker å være slik og slik (mest fra svensk det verkar vara, men jf. seems to be) 
det virker som om, det virker slik eller slik, det ser ut til, det er visst

vokse på noen / gro på noen, som i det vokser/gror på meg (it grows on me):
jeg begynne å like / venne meg til det, jeg det liker bedre og bedre, jeg har (etter hvert / smått om senn) fått (litt) sansen for det

være rundt noen (be around)
være sammen med

åpne opp om (open up about)
snakke ut om, fortelle åpent om, være ærlig om, åpne seg om

Frekvenslån

Et beslektet og overlappende fenomen er frekvenslån – det at ord og betydninger vi har fra før, blir vanligere på grunn av innflytelse fra andre språk, og ofte på bekostning av eksisterende synonymer.

Frekvenslån er særlig vanlig i nyere fagspråk (eksempler: lingvistisk for språklig, sosial for samfunnsmessig). Mange ord har så å si est ut fra spesielle fagområder med støtte i engelsk. Andre eksempler på spredning til offentlig språk og allmennspråk er:

effekt (effect)
virkning

fasilitere (to facilitate)
fremme, lette, legge til rette for

influere (på) (to influence)
påvirke (i flere sammenhenger enn før, jf. det ganske nye substantivet influenser ‘påvirker’)

Det er umulig å trekke en klar grense mellom frekvenslån og regulære betydingslån. Det samme gjelder grensa mot gjenoppliving av eldre hjemlige betydninger. For eksempel kan vi finne overse i betydningen ‘overvåke’ i eldre norsk og dansk, så det er ikke bare snakk om påvirkning fra oversee. Andre eksempler:

alarm (alarm) spesifikt om vekkerklokke eller vekkerklokkefunksjonen

kutte (cut) 
skjære, hogge o.a  (kutte ned trær hogge trær)

majoriteten av (the majority of)
flertallet av, de fleste av, storparten av

misledende (misleading)
villedende, misvisende

overkomme (overcome)
komme (seg) over; overvinne, beseire og motstå; få bukt med, rå med

pleie å (use to) 
i fortid pleide om vedvarende tilstander og egenskaper (og ikke som før: helst om vaner og hendelser), f.eks.: jeg pleide å være glad i det og boka pleide å stå i denne hylla (jamfør: før var jeg glad i det; før stod boka i denne hylla; boka har alltid stått i denne hylla)

putte (to put) 
legge, sette, stille, plassere, stikke, stappe, smette osv.

simpel(t) (simple)
mot normalt enkel(t) (simpel betyr vanligvis ‘dårlig, tarvelig’ på norsk, men vi har hele tida hatt rester av et eldre simpel ‘enkel’ i simpelt flertall og simpelthen)

stå opp for (stand up for)
ta i forsvar, forsvare, kjempe for, stri for, støtte, arbeide for, fremme, slå et slag for

stå opp mot (stand up against)
kjempe for, stri mot, motarbeide, arbeide mot, ta til motmæle mot, konfrontere

Det er først og fremst den økte bruksfrekvensen i nyere tid som røper engelskpåvirkning her. Et mulig eksempel på indirekte påvirkning er talentfull ‘dyktig, begavet, evnerik’ (jf. engelsk talented). På attenhundretallet var det mange talentfulde, men så minket det i noen tiår, da de evnerike fikk utfolde seg sammen med de begavede. De talentfulle tok full revansj over de evnerike rundt 1970, og nå er til og med de begavede truet av de talentfulle. Samtidig er de vellykkede truet av de suksessfulle.

Merk at frekvenslån også florerer i oversettelse fra våre nærmeste nabospråk. For eksempel er ordene tett (jf. nær(t)), fullstendig (jf. helt) og stadig (jf. ennå, fremdeles) overrepresentert i oversettelser fra dansk.

Siden det er såpass vanskelig å identifisere frekvenslån, har vi ikke laget noen lengre liste over slike.

Kan ikke betydningslån og fraselån være bra?

Jo visst! Språkrådets vurdering er avhengig av om vi fra før har dekkende ord og uttrykk som er verdt å ta vare på. For eksempel er hverken det direkte lånet «So what?» eller oversettelseslånet «Så hva?» nyttige tillegg til «Hva så?».

Når vi ikke har dekkende ord og uttrykk fra før, er fraselån ofte av det gode. Vi har en lang rekke gamle og uerstattelige oversettelseslån i språket, særlig ord for tekniske nyvinninger og nye kulturelle fenomener. Til og med ordet oversette kan være et gammelt oversettelseslån. Nyere eksempler på nyttige lån (fra engelsk) er kringkasting og kroppsbygging for broadcasting og body building. Når vi lager nye norske ord for engelske, tyr vi gjerne nettopp til oversettelseslån – så sant de ikke bryter med etablerte mønster i norsk. 

Det kan også være både nyttig og morsomt å utvide norsk språk med nye slående bilder. En metafor som å sitte på gjerdet er både vanskelig og unødvendig å erstatte, og å gå slik og slik (f.eks. solo eller viralt) er en effektiv uttrykksmåte. Andre eksempler, som kanskje er mer morsomme enn nyttige, kan være hårete mål, våte drømmer og «Det finnes ingen gratis lunsj».

Nei, grammatisk sett er det helt riktig. 

Uttrykk som «30 mann» har det vi kaller kollektiv bruk av entall, det vil si at vi bruker ubøyd form om en samling av ensartede ting eller individ.

Slike uttrykk er vanlige i språket, jamfør «20 fot», «mye stor fisk». Men det er snakk om en gruppe mer eller mindre stivnede uttrykk. En kan ikke bruke hvilke substantiv som helst på denne måten. 

Et annet spørsmål er om 30 mann er for kjønnsspesifikt i dag. Her er språkfølelsen i endring. 

Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk.

Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før.

Tradisjonelt heter det for eksempel:

Han velger heller vin enn øl
Han velger vin i stedet for øl
Han foretrekker vin framfor øl

Nei, det heiter eg lever, du lever, dei lever og så vidare.

Særskilt interesserte kan lese meir om bakgrunnen nedanfor.

Sterke og svake verb

Lever er presensforma til eit svakt verb. Svake verb har to stavingar i både presens og preteritum:

å leve – ²lever – levde 

Dette stemmer med dei fleste dialektane rundt i landet. Merk at lever i nynorsk tradisjonelt blir uttalt med tostavingstonelag (tonem 2), altså som ²bønner, ikkje som ¹bønder. (Tonema er markerte med heva tal.) Tonelaget i lever er altså det same som i infinitiv å ²leve.

Sterke verb har på nynorsk éi staving både i presens og preteritum:

å lese – les – las
å ete – et – åt 

Bokmål har ingen skilnad i presens i skrift. Presens har to stavingar anten verbet er svakt eller sterkt:

å lever – ¹lever – levde
å lese – ¹leser – leste
å lete – ¹eter – åt

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen har kome inn i norsk dei siste åra og blir brukt i to litt ulike tydingar. I juni 2022 kom ordet òg inn i rettskrivingsnormene for nynorsk og bokmål. Hen har kome inn i norsk frå svensk, der det blei lansert i 1966 og teke inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015. Inspirasjonen for ordet kjem frå det finske pronomenet hän.

Hen, vedkomande, han eller ho

Når vi treffer på pronomenet hen i tekstar, er det ofte i samanhengar der ein ikkje treng å spesifisere kjønn, som her:

Blir studenten teken i fusk, kan hen bli utestengd frå studiestaden i fem år.

Her viser vi til eit menneske eller ei gruppe menneske utan omsyn til kjønn.

Tradisjonelt har ein gjerne brukt han eller vedkomande i slike tilfelle, men det er ikkje like vanleg i dag. Språkrådet har tilrådd ho eller han. Både vedkomande og ho eller han er framleis klart vanlegare enn hen. Ein del språkbrukarar synest likevel at det kjønnsnøytrale hen er praktisk å bruke i slike tilfelle. Det er ingenting i vegen for å bruke hen på denne måten, heller ikkje i tekstar frå det offentlege, men er ein i tvil om kva for eit kjønnsnøytralt uttrykk som høver best i ein viss samanheng, tilrår Språkrådet ho eller han (eller han eller ho). Ein kan dessutan ofte skrive om til fleirtal: «Studentar som blir tekne i fusk, kan bli …».

Hen brukt spesifikt om ein person

Pronomenet hen kan òg brukast om spesifikke einskildpersonar, som her:

Hen er fødd i 1991 og definerer seg som ikkje-binær.

Ordet kan altså brukast om einskildpersonar som ikkje kjenner seg heime i det tradisjonelle tokjønnssystemet. Men merk at ikkje alle i denne gruppa ønskjer å bli omtalte som hen, så ein er nøydd til å sondere terrenget. Generelt er det viktig å understreke at det ikkje er eit ein-til-ein-tilhøve mellom personleg pronomen og kjønnsidentitet.

Objektsform og eigeform

Hen har same form uansett om det står som subjekt eller objekt, så det blir altså slik:

Hen var her i går.

Eg har ikkje sett hen her på lenge.

Eigeforma av hen dannar vi ved å leggje til -s:

Eg har gløymt namnet hens.

Eit anna hen

Konteksten vil i dei aller fleste tilfelle gjere det klart om vi har å gjere med pronomenet hen eller adverbet hen, som i «Kvar skal du hen?». At to eller fleire ulike ord har same skrivemåte og same uttale, såkalla homonymi, er svært vanleg i språket. Av og til kan homonymi føre til misforståing, men det skal godt gjerast å forveksle pronomenet og adverbet hen.

Skuleregelen stemmer, men mange ord kan framleis ha «uregelrett» bøying. Det finst ikkje nokon regel som forklarer unntaka; ein er nøydd til å gjere seg kjend med dei orda det gjeld.

Difor har vil laga nokre lister der nesten alle orda av av denne typen er nemnde. Du kan hoppe til listene eller lese litt om bakgrunnen fyrst. For dei ekstra utolmodige har vi sett opp to kortlister rett nedanfor. 

Hokjønn -ar/-ane: alle ord på -ing (obligatorisk) pluss mellom anna desse einstavingsorda:

• elv, hei, myr, vik, øy, øyr
• helg, år, øks

Hankjønn -er/-ene: valfritt alle ord på -a og -nad pluss mellom anna desse einstavingsorda:

• stad
• gjest, kvist
• gris, sau
• rett (som i matretter, ikkje menneskerettar!)
• gong, streng, veng
• dregg, legg, rygg
• benk
• bekk, drikk/drykk, flekk, sekk
• ven, (føre)mon
• (med)lem(m)

Legg merke til at vi her berre snakkar om sterke hankjønns- og hokjønnsord, slike som har éi staving i ubunden form eintal (stad, øy). (Samansetningar med desse orda blir sjølvsagt bøygde på same vis som orda åleine: halvøyar, ryggsekker.) 

Historisk bakgrunn

Den bøyingsendinga som vitnar klårast om kva grammatisk kjønn (genus) eit ord har i norsk, er eintalsendinga (sola, hunden, landet). Fleirtalsendinga i hankjønn og hokjønn (-ar, -er) er ikkje heilt avhengig av genus. Samanhengen (i fleirtal) var endå mindre fast i gammalnorsk. Langt attende i språkhistora hadde vi noko dei kallar stammebøying eller stomnbøying. Til dømes var mange ord såkalla i-stomnar; og dei vart bøygde med -ir, som seinare vart til -er, same kva kjønn orda hadde. Ei stor undergruppe av hokjønnsorda var dei såkalla ō-stomnane; dei fekk ar-bøying. 

Då Ivar Aasen samla inn dialektprøver på 1800-talet, fann han dei gamle bøyingsmønstra i store delar av landet. I mange ord har bøyinga halde seg til no. 

Fram til 2012 var dei «uregelrette» formene hovudformer i nynorsken, det vil seia at dei var obligatoriske i læreboknormalen, men dei vart flittig nytta elles òg, for dei hadde godt grunnlag i bygdemåla. Det var dei vanlege formene i det vi kan kalla hovudstraumsnynorsken. Men i 2012 vart dei regelerette formene jamstilte, og i dag er brukssituasjonen noko uklår. Merk at den gamle bøyinga aldri har stått like sterkt i alle orda.

Hokjønnsord med -ar/-ane

Det finst eit obligatorisk unntak frå -er/-ene i fleirtal av hokjønnsord, nemleg alle ord på -ing. Dei skal bøyast som dronning i fleirtal: dronningar – dronningane. 

Dei orda som (valfritt) kan bøyast med -ar/-ane i fleirtal, mot hovudmønsteret, er ikkje mange. Vi grupperer dei fyrst etter forbokstaven:

brik (brikar)
elv (elvar)  erm (ermar)
gyger (gygrar)
hei (heiar)  helg (helgar)  herd (herdar)
kleiv (kleivar)  kvern (kvernar)
lever (levrar)
merr (merrar)  mjødm (mjødmar)  myr (myrar)  møy (møyar)
never (nevrar)
onder (ondrar)
reim (reimar)  rim (rimar)  rip (ripar)  røy (røyar)  røyr (røyrar)  røys (røysar)
seter (setrar)  sild (sildar)  spik (spikar)   
vik (vikar)
øks (øksar)  ørn (ørnar)  øy (øyar)   øyr (øyrar)
år (årar)

Om det blir lettare å hugse på den måten, kan ein dele gruppa inn etter tydingsområde. 

• noko i landskapet: elv  hei  kleiv  myr  røys  vik  øy  øyr
  
• dyr: gimmer  merr  røy  sild  ørn
  
• menneske eller menneskeliknande skapningar: gyger  møy
  
• noko i, på eller nær kroppen: erm  herd  lever  mjødm  røyr  år
  
• ting knytte til tradisjonelt liv på garden eller i naturen: brik  kvern  never  onder  reim  rim  rip  seter  spik  spil   øks  år
  
• anna: helg

Landskapsorda er kanskje dei viktigaste, for desse orda er like aktuelle no som før, og ein finn dei att i mange stadnamn.

Fleire ord før

Fram til 2012 hadde vi òg ein del ord med ein gammal j i fleirtal: fit (fitjar, no fet – feter), hes (hesjar, no berre heser), il (iljar, no berre iler), vid (vidjar, sjeldan; no berre svakt substantiv vidje – vidjer). Før 1938 var det endå fleire ord i denne gruppa, mellom anna kløv (kløvjar) og skjel (skjeljar; no berre skjeler eller i inkjekjønn: skjel).

Bli ikkje overraska om du finn børar/byrdar, flisar, geilar, grindar, hindar, hitar, leinar, senar, sneisar, strindar eller svillar i eldre tekstar. Dette var rekna som korrekt før i tida.

Hankjønnsorda med -er/-ene

Vi ser her bort frå ord med omlyd i rota, som nagl – negler, fot – føter. Desse har obligatorisk -er/-ene.

Lånord på -a, som villa – villaer, sofa – sofaer treng vi heller ikkje ramse opp. Alle har valfritt -er/-ene. 

Det same gjeld ord på -nad: søknader – søknadene, lagnader, lovnader, månader osv. (Merk: tradisjonelt helst uttalt /søkna’/ – /søkna’ne/ osb., altså med stum d.)

Vi listar berre opp einstavingsorda. Dei vanlegaste er gonger og stader. Vi grupperer dei ut frå kva som kjem etter rotvokalen:

• led (= ledd n.)   sed (seder og skikkar)  stad 
• lem (på kroppen)  medlem
• føremon  mon  ven
• gris  
• brest  gjest  kvist  lest (holmål)
• let (farge)  lut (del)  rett (matrett)
• vev
• sau

(Vener, lemer, leter og (føre)moner kan òg skrivast venner, lemmer, letter og (føre)monner. Luter kan òg heita lotter.)

Om lag helvta har stomnutlyd på g eller k.

• dregg  hegg  klegg  legg  nekk (reinskalv)  rygg  stegg  vegg
• dreng  gong  sleng  sting  streng  veng
• bekk  drikk/drykk  flekk  rykk  sekk
• benk  skjenk
• belg  svelg (slurk)
• stilk
• serk
• veik (i lampe)  øyk 

(Drikker og venger kan vere vanskeleg å skilje frå fleirtal av hokjønnsorda drikke og vengje.)

Konsonantane g og k vart før i tida gjerne palataliserte til j og kj framfor ein fremre vokal som e; difor høyrer ein former som /bekkjer/ og /sekkjer/ i dialektane (oftast saman med /bekkjen/ og /sekkjen/ i eintal). Palatalisert uttale heng nøye saman med formene på -er/ene. 

Til slutt har vi nokre ibuar- og folkenamn: -bygger (t.d. selbygger), daner, egder, håløyger, kvener, ryger, sygner, teler, -værer (t.d. lomværer). Her kan òg dei mytologiske skapningane vaner nemnast. I eldre nynorsk høyrde òg døler til denne gruppa. (Eit par av namna, tele og dane, har tostavingsform i eintal.)

Fleire ord før

I eldre nynorsk kunne òg bjørn, høl (fl. høljar), kost (i tydingane ‘mat’, ‘val’), rev, lekk, løk (‘djup/stille bekk’) og veg bøyast med -er.

Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler.

Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt til venstre.

Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti.

Om 3: På grunn av munnhellet «man skal høre mye før ørene faller av» finnes det riktignok en motsetning mellom det som står foran kommaet, og det at ørene ikke har falt av. Men denne motsetningen er ikke formulert i setningen. Skal siste del stemme, må første del handle om noe som står i motsetning enten til ører eller til det å falle av.

Problemet er altså at det som kommer etter derimot, mangler en direkte motsats til venstre for derimot. Derimot er riktig bare hvis motsatsen er på samme nivå og eksplisitt formulert. Det er ikke nok at man kan tenke seg en motsats.

Motsetningskoplinger

Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid. 

Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid.

Flere eksempler

I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Her er noen eksempler med innledende nektelse:

• Jeg er ikke sur. Jeg er derimot sint! / Derimot er jeg sint!
• Jeg er ikke sur, men jeg er sint!
• Jeg er ikke sur, imidlertid er jeg (ganske) sint! 

• Jeg har ikke hørt mye om Ole. Kari, derimot, har jeg hørt mye om. / Derimot har jeg hørt mye om Kari. / Kari har jeg derimot hørt mye om.
• Jeg har ikke hørt mye om Ole, men jeg har (derimot) hørt mye om Kari.
• Jeg har ikke hørt mye om Ole. Jeg har imidlertid hørt mye (rart) om Kari.

Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her.

Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre:

• Jeg har ikke sett mye til Kari i det siste. Derimot har jeg hørt mye om hva hun har drevet med. 

Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen:

1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis.
2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis.
3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.

Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende, men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.

Nokre ord for slike brikker er bordskånar, gryteunderlag, varmebrikke. Meir spesielle innretningar er rist og brannfot. 

Eit nykonstruert ord for det same er hambus. Det vart lansert i radioprogrammet Mamarazzi i 1999. 

I Nomenklatur for drikkestell (1983) finn vi dette:

Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger.

Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk).

Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende. 

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger. 

Det kan skrivast 200° eller 200 °C.

Dersom C-en er med, skal det altså vere eit mellomrom etter talet. Bruk såkalla hardt mellomrom, så skil ikkje talet og teiknet lag ved lineskift. 

Regelen er altså den same som for prosent: 100 %.

Språkrådet har vedteke krøllalfa som namn på teiknet @.

Ordet krøllalfa har vi i fyrste rekkje bruk for når det skal gjevast munnleg melding om e-postadresser. Då er det viktig at spesielle teikn blir omtalte på ein eintydig måte. Eksempel:

ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno

Dette gjev

ole.olsen@ruskogrask.no

Om ein skifter ut krøllalfa med ved eller noko anna tvitydig, risikerer ein at det blir teke bokstavleg. Ved kan lett bli oppfatta som bokstavrekkjefølgja <ved>.

Ja, det er gale. Det rette er fleire hjelpemiddel og fleire lækjemiddel. 

Inkjekjønnsordet middel heiter middel i fleirtal: eit middel – fleire middel, nett som eit hus – fleire hus. Vi får:

eit hjelpemiddel – hjelpemiddelet – fleire hjelpemiddel – alle hjelpemidla
eit lækjemiddel – lækjemiddelet – fleire lækjemiddel – alle lækjemidla

Ord som (eit) middel ikkje må forvekslast med 

Det finst to hankjønnsord som minner om inkjekjønnsordet middel. 

Det eine er (ein) midel ‘kapital, formue’. I fleirtal tyder det ‘pengar’. Rett nok kan midlar (pengar) vere nyttige middel, men ein må ikkje blande saman orda.

Det andre er middel ‘gjennomsnitt; middeltal’, som sjeldan blir bøygt med artiklar. Det er det ordet vi har i den gamle genitiven middels. Før heitte det helst medel og medels i nynorsk.

Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige både i vanlig talemål og i uttale av bokmål og nynorsk

Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i talemålet. Tydeligvis må mange ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale. 

I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler: 

• ås (gud) heter i flertall æser
• væte og væske har sammenheng med adjektivet våt
• væpne kommer av våpen
• sæd har sammenheng med verbet (å) så

Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. 

Det er oftest ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter etter dialekten (altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig), men dialektgrunnlaget for /sæd/ og /væpne/ er tynt. Et enkelt råd er å bruke uttalen av væte og væske som mønster for uttalen av sæd og væpne. 

Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av sæd. Inseminasjon er jo ikke noe vanlig samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Skriftuttalen med d røper at dette ikke er noe gammelt folkemålsord, men snarere en fagterm. Den stammer fra skriftfellesskapet med dansk. I særnorsk tradisjon har vi det beslektede intetkjønnsordet sæde med stum d, men det er reservert for planteriket. For dyresæd brukte man før helt andre ord.

En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske. 

Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav. 

Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter.

Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de Bosc, Santa Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special.

Et par eksempler kan illustrere dette:

Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream.

Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.

Tradisjonelt sett er trausthet nærmest det motsatte av tristhet og trøstesløshet. Traust er i slekt med tro/tru og det engelske trust (jf. trofast og trustworthy). Trauste ting er sterke, solide og slitesterke. Trauste folk er støe og pålitelige. Men vi har registrert den samme tendensen til betydningsendring som du har. 

«En traust sliter» er altså opprinnelig en hedersbetegnelse. Den nye og negative betydningen hadde neppe oppstått hvis trausthet stod like høyt i kurs hos alle. 

Den negative betydningen av traust var svært uvanlig før år 2000. Det er fremdeles bare de positive betydningene som er ført opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka (per juni 2022).

En avledning av traust er å trøste, som opprinnelig betyr å sette mot i og gjøre sterkere/traustere. Å trøste seg til noe = å driste seg til.

Det rette er 97. Ein skal ikkje bruke apostrof i slike tilfelle.

Nei, bruk s på vanlig måte.

Det heter for eksempel «Microsofts kontorer i Oslo» og «Wodehouses romaner».

Hvis det engelske ordet står i flertall, altså med s-endelse, blir det apostrof etter: «Aker Solutions' treningssenter» (eller bedre: «treningssenteret til Aker Solutions»), «New York Times' kritikerfavoritt».

Perimeteren er riktig, selv om intetkjønnsformen er etablert i Forsvaret.

I Bokmålsordboka finner vi

I perimeter m3 (fra gr. av peri- og meter) omkretsen av en mangekantet figur

II perimeter n. (se II -meter) apparat til å måle øyets synsfelt med

Ordet for apparatet har altså intetkjønn. Det blir en parallell til termometeret (intetkjønn) og diameteren (hankjønn).

I Forsvaret brukes ordet i forbindelse med kringvern (perimeter defence), og da er det opplagt betydning I ovenfor, altså hankjønnsordet, vi har med å gjøre. Jamfør også svensk perimetern og dansk perimeteren.

Men de militære har nok ikke vært så opptatt av det opphavet perimeter har som hankjønnsord i plangeometrien. De har skiftet kjønn på det. Det samme ser vi hos oversettere av spenningslitteratur fra engelsk. Enkelte ordbøker har bidratt til forvirringen. 

Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen.

Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller dramatisk presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv.

Eksempel:

Preteritum: I går skulle jeg sluke fire episoder av The Walking Dead. Jeg provianterte med brus og fleskesvor og satte kursen mot godstolen.
Presens: Idet jeg setter meg til rette, hører jeg en rallende lyd fra badet.

Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. Eksempel: «Han kommer godt i gang, men mister piffen etter en halv runde.» Og så videre. 

For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa.

Det er om å gjøre å finne en passende dose presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig. 

Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.

Det finnes en norsk standard (NS 4129:1995) «Kontordokumenter og blanketter. Utforming» der dette mønsteret er tilrådd:

æ > a   (Næs > Nas)
ø > o    (Løland > Loland)
å > a    (Aas > As)

I 2003 tilrådde Uninett det samme for e-postadresser. Språkrådet og mange andre institusjoner praktiserer dette. 

Ellers er det sterk tradisjon for rekka ae, oe og aa. Ulemper med den er at oe kan forveksles med oe i navn som Hoel, mens aa i utlandet kan oppfattes som lang a i stedet for å. En annen løsning er ae, o og a. Det finnes ingen lytefri løsning.

Domenenavn med særnorske tegn

I dag er det mulig å ha domenenavn med særnorske tegn. Se nettsidene til Norid. Men dersom de skal erstattes med standardtegn, er tilrådingen den samme som nevnt over. 

Språkrådet opererer med både sprakradet.no og språkrådet.no som domenenavn.

Andre sammenhenger: Bruk æ, ø og å!

Hvis vi ser bort fra etablerte geografiske og historiske navn (som Gothenburg og Haakon the Good), bør norske og nordiske personer og bedrifter beholde skrivemåten i en engelsk tekst. Man kan i dag lett bytte tastatur i skriveprogrammet eller få fram de tre vokalene på annen måte.

I nynorsk er alle helst velkomne, med fleirtalsbøying. I bokmål er det valfritt, men den ubøygde forma velkommen er den vanlege i mange uttrykk, same kor mange som er velkomne. Sjå døma i Nynorskordboka og Bokmålsordboka.

Velkommen eller velkomen er eit adjektiv som er laga av perfektum partisipp kommen/komen (valfrie former). Slike samansetningar blir stundom kalla «uekte partisipp».

Nynorsk

I nynorsk skal tradisjonelt både perfektum partisipp (ekte og uekte) og adjektiv helst bøyast i kjønn og tal etter det ordet dei står til:

• Han vart ønskt velkom(m)en.
• Alle vart ønskte velkomne.

Slik var det i den såkalla læreboknormalen før. Utanfor den kunne ein sløyfe samsvarsbøying i partisipp av svake verb som ønskje. I dag er det valfritt med samsvarsbøying av svake partisipp (som ønskt(e)), medan samsvarsbøying av adjektiv og partisipp med «sterke» endingar (som kome, komen, komne) er obligatorisk. 

Det er altså dette som gjeld no:

• Alle er velkomne.
• Alle vart ønskt(e) velkomne.

Når ein helsar fleire, kan ein i tråd med dette seie:

• Velkomne!

Underforstått:

• Velkomne skal de vere!

Det er forresten mykje vanlegare å ha trykk på fyrste stavinga i nynorsk enn i bokmål.

Bokmål

Bokmål har ikke samsvarsbøyning av partisipp, bare av adjektiv. Uekte partisipp bøyes som adjektiv, så det taler for alle er velkomne (jf. «alle er velstelte»). Men så kommer en annen faktor inn: Å være velkommen og å bli ønsket velkommen er så faste fraser at partisippet ofte ikke bøyes. Vi kan sette det opp slik:

• Alle er velkomne/velkommen.
• Alle ble ønsket velkommen. Hun ønsket/hilset dem alle velkommen.
• Velkommen alle sammen!
• Dere er velkommen (velkomne).

Nei, det er ikke amerikansk uttale som dikterer norsk rettskrivning. Fasiten finnes heller ikke nødvendigvis på et kart. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den. 

Ordet golf vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Skillet mellom golf og gulf er altså ikke som det mellom golv og gulv, der u-en er den gamle «fine» varianten som samsvarer med dansk. Golf skrives golf også i dansk, svensk og tysk (Golf i tysk). I fransk skrives det golfe, i italiensk og spansk golfo. Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’.

Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg, i den grad at mange nordmenn til og med uttaler ordet med ren (uengelsk) u. Du kan for eksempel se etter på ordnet.dk og søke på nb.no for å studere utviklingen. (Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende «gulf» og «gulfen».) Det er ikke så rart at den engelske varianten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende.

Den østlige bukta som er mest aktuell, er den som på norsk heter og bør hete Persiabukta (eller Den persiske bukt). Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf war og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene. Det har dessuten den fordelen at Golfen blir entydig for Mexicogolfen.

Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:

Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep).

Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker).

Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’.

Nordisk ellers

På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde-ord som vi ikke har her hos oss.

Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning.

På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).

Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid.

Hva er dette nye?

Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»).

Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning.

Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk:

– Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem?
– «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina.

Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel:

Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an!
Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)?
Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart?

Praktisk syntaktisk grunn

En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk).

Andre grunner

Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all  verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer».

Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling.

Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.

I rettskrivningen fra 2005, som er den gjeldende, kan verb som slutter på rotvokalen, bare få -s, ikke -es. Altså:

gis, fås, tas, nås osv.  

Unntak:

sies
sees/ses

Merk at presensformen alltid er lik infinitivsformen:

å sees – vi sees
å ses – vi ses
å tas – det tas

Passiv infinitiv brukes ikke så mye med infinitivsmerket å foran, men desto mer etter hjelpeverb: skal tas, må se(e)s.

Du finner de samme opplysningene ved å slå opp i Bokmålsordboka og trykke på «Vis bøyning».

Det kan man kanskje si, men det nytter ikke å endre på skrivemåten nå. Betre/bedre er her en rest av ønskeform (konjunktiv) i norsk, som i leve kongen og fanden spare. Opprinnelig het det:

trøyste og betre (nynorsk)
trøyste og bere/bære o.l. (dialekt)
trøste og bedre (riksmål/bokmål)

Det er altså snakk om verbet bedre/betre ‘forbedre’ og trøste i betydningen ‘hjelpe; styrke; oppmuntre’ (jf. adjektivet traust). 

Bære er bygdemålsuttale av betre. Denne varianten er tatt lydrett inn i skriftmålet uten hensyn til sammenhenger i språket. Det har imidlertid ikke skjedd i det beslektede uttrykket Gud bedre, som betyr omtrent det samme som Gud hjelpe (oss). 

Nå er det kommet så langt at vi nesten må si at trøyste og betre er noe litt annet enn trøste og bære. Bære tolkes nok bokstavelig av de fleste. 

Hvis man leser det nye uttrykket bokstavelig, er det et sterkere uttrykk for hjelpeløshet enn det gamle.

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse). 

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår ...».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås. 

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ 

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver.

I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka.

Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut.

Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.

Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.

Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. 

Hvorfor og?

I formuleringer som jeg skal ut har vi underforstått et bevegelsesverb i infinitiv, f.eks. dra ut eller gå ut To verb i infinitiv samordner vi med og, slik:

Jeg skal (gå) ut og spise. 

Og er riktig nok sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Vi kjenner gå ut og som en fast forbindelse som viser til en handling som innleder en annen. I mange dialekter har den smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. 

Andre formålsformuleringer

Før i tida brukte man gjerne bare å i stedet for for å, såkalt hensiktsinfinitiv (jf. engelsk to, ikke for to). Man kunne da til og med skrive slik:

Jeg gikk ut å spise (eller ud at spise).

Ikke mange ville skrevet det i dag. Det vanlige er «gikk ut for å spise» eller «gikk ut og spiste». «Jeg skal (gå) ut å spise» er altså en kamuflert parallell til «Jeg går ut å spise». 

I stedet for den gamle hensiktsinfinitiven eller samordning med konjunksjonen og kan vi saktens bruke for å:

Jeg skal gå ut for å spise.

Men det passer bare hvis vi vil framheve at gåingen har et formål.

Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.

En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.

Flere eksempler

Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:

Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.

Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:

Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.

Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).

Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.

Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:

Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)

Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:

Hjelp oss i arbeidet med det og det.

Dette ordet er lånt inn i flere omganger, og ch-lydene fra fransk og engelsk er blitt tilpasset norsk på ulike måter. I rettskrivningen holder vi oss til enten sjanse eller kjangs.

Vi finner riktignok vel så mye tjangs som kjangs i eldre norske tekster, men tjangs er ikke en offisiell form. Et resultat av tidligere innlån er forresten kans.

Sjanse med to stavelser (normalt uttalt sjangse) brukes mest i vid betydning, mens kjangs (på) helst viser til sjanse til å få noe (f.eks. napp hos noen av det annet kjønn, også kjangs hos), eventuelt sjanse til å klare seg. 

Kj/tj-uttalen var lenge den vanligste i enstavelsesordet, som har grunnlag blant annet i norsk sjømannsspråk, men sj- har lenge vært i framgang. Enstavelsesordet har liten plass i sakprosa, så det spiller ikke så stor rolle om man følger rettskrivningen eller ikke når man bruker det i skrift. 

Dette skrev språkforskeren Ragnvald Iversen i 1939:

(Lånord og lønnord hos folk og fant)

Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet.

Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.)

Barnespråk?

Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958).

Bør det brukes?

Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover.

I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte)

Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld. 

I Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det:

Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens.

I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken:

– Je hadde noe å gjøra i går.
– Men førdagen da? Det var fint vær da og.

I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen.

Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):

I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.

I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.

I litteraturen: fra politikk og presse

Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere: