Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte, eventuelt tilsatte, som er det samme.

I et annet perspektiv kan man tenke seg at ansatte faller i to grupper: de faste og de midlertidige. Men det rimeligste er å se det slik at det er ansettelsesforholdet, ikke den ansatte, som er fast eller midlertidig. Man er så å si ansatt på en fast/midlertidig måte. Det blir da en parallelll til det tenkte rask ansatte (i motsetning til raske ansatte).

Det er mindre opplagt når adjektivet er faglig, men det er nok best best å skrive de faglig ansatte.

I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e er både de tradisjonelle og det mest brukte. Adjektivet står adverbielt og er egentlig en bestemmelse til noe annet enn det substantiverte adjektivet/partisippet som kommer like etterpå.

To rent grammatisk lignende eksempler er psykiatrisk sakkyndige og psykisk utviklingshemmede. Her kan ikke -e brukes.

I selvstendig(e) næringsdrivende har -e vært brukt, men det mest nærliggende er å tenke at man driver selvstendig, så vi skriver i dag om de selvstendig næringsdrivende. 

Når ordet som kommer etterpå, er et rent substantiv, skal adjektivet bøyes (daglige ledere), selv om det strengt tatt kan være ulogisk.

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp og klimagassutslepp. Vi vil anbefale det, selv om ingen av variantene står i vanlige ordbøker ennå.

Det ble fort vanlig å skrive klimautslipp. Se utviklingen i aviskilder nedenfor (fra basen Retriever). Gult står for klimagass- og blått for bare klima-.

Det er vanskelig å kalle klimautslipp direkte feil, jf. utklipp fra Norsk referansegrammatikk (fra nb.no):

Denne typen «midtklipping» av sammensetninger er altså ikke helt uvanlig. Logisk sett kan slike ord være meningsløse, men hvis de i realiteten ikke misforstås, er det mye som taler for å godta dem etter hvert. Det er ikke overraskende at climate emissions uten gas er det vanligste i engelsk.

(Merk: «Klammerformer» er et forvirrende navn på fenomenet, for det har vært brukt om et annet rettskrivningsfenomen.)

Jo, det er nok nettopp en organisasjon som må til for at en bevegelse skal bli omtalt med stor forbokstav. Inntil videre bør vi skrive «de gule vestene» eller «gulvestene».

Organisasjoner har vedtatte navn og stor forbokstav, mens løsere bevegelser eller grupper snarere har kallenavn eller betegnelser med liten forbokstav. 

Det har ingenting å si om betegnelsen er metaforisk eller (som i dette tilfellet) metonymisk.

Noen litt haltende paralleller fra fransk historie er sanskulottene, jakobinerne og kommunardene. Drar vi til Thailand, finner vi gulskjortene og rødskjortene.

Dersom bevegelsen stifter en vedtaksfør organisasjon med navnet «De gule vestene», og organisasjonen utvikler seg i en annen retning enn bevegelsen som helhet, kan vi i prinsippet få et språklig skille mellom «De gule vestene» og den større bevegelsen «de gule vestene».

Prosent er et hankjønnsord. Det heter én prosent – den prosenten.

Ordet står i ordbøkene. Trykk på koden m., så ser du selv.

«Et prosent» er blitt ganske vanlig hos barn og unge.

Historisk ligger det nok en del direkte og indirekte pavehets under denne ordbruken, men som du er inne på, kan man til en viss grad selv bestemme hvor krenka man skal føle seg.  

Paven i Roma

Hvis du tar en titt på Ordbog over det danske Sprog, ser du at pave, alene eller sammensatt, blir brukt i dansk om ymse figurer som gjerne vil ha høyere status enn det er grunnlag for. Fellesnevneren er nærmest viktigpave. Slike selvrådige og selvgode «paver» har vi også i norsk. Det er nok ingen tvil om at det er den religiøse maktpersonen som har gitt opphav til skjellsordet.

Det kan godt hende at slike ord går helt tilbake til reformasjonen som uttrykk for antikatolske følelser. De kan også ha eldre røtter. Allerede før reformasjonen visste folk i Norden om þrætupáfar (motpaver) og villupáfar (falske paver). Det er nok umulig å si hvor gammelt fenomenet er, blant annet fordi vi vet for lite om den den muntlige kulturen i eldre tid.

Paven i bakgrunnen

I norsk, men i mindre grad i dansk og svensk, er pave blitt et nesten helt generelt skjellsord som andreledd i sammensetninger. I somlepave osv. er tilknytningen til paven som stormann («viktigpave») mer eller mindre borte. Den er nærmest bare en humoristisk konnotasjon, en kopling mellom det høye og det lave. Men man trenger ikke engang tenke på paven for å bruke somlepave og sutrepave korrekt. Det er synonymt med somlekopp og sutrekopp. Merk at slike personkarakteristikker ofte har et synonym for beholder som andre ledd (-kopp, -pose, -sekk).

Paven i krepsen

Paven i en del krepsdyr er forresten også en beholder, en sekk, men det kan være tilfeldig. Det finnes ingen sikker forklaring på hvorfor tyggemagen heter pave, men den enkleste hypotesen er at det er det samme ordet, slik at sekken så å si er oppkalt etter paven i Roma, enten på grunn av «helsefaren» eller på grunn av utseendet, kanskje helst det siste, jamfør bildet nedenfor:

(Denne kroppsdelen kalles «the lady» i varianter av engelsk. Det engelske pave-uttrykket «the pope's nose» viser i stedet til gumpen på fjærkre.)

Paven i perspektiv

Som katolikk kan man velge å se de de særnorske pave-skjellsordene under minst to synsvinkler: 1) Ordene er mange og trolig uttrykk for historisk antipapisme. 2) Forestillingen om paven er mer eller mindre fraværende i de fleste av dem, delvis nettopp fordi pave-ordet har vært så produktivt. Pavehetsen er på et vis mer til stede i din pave alene enn i din sutrepave. (Men også pave alene kan tolkes mer som kritikk av noen som vil være like viktig som paven, enn som kritikk av selve paven.)

Paven i folkemålet

Til slutt en liten parade med paver fra folkemålet, grovt regna de 50 % vanligste i arkivene og litteraturen. De fleste står i Norsk Ordbok.

Viktigpaver:

bygdepave, maktpave, skitpave, småpave

Andre slags paver, noenlunde tematisk ordnet:

eglepave, ertepave
ranglepave; vinglepave
fomlepave, rolsepave, rotepave, somlepave, tatlepave, tutlepave
furtepave, kranglepave, surpave, sutrepave
juksepave, snytepave; skrytepave, skrønepave
lortpave, siklepave, snottapave, snørrpave

Bloduttredelse er det at blod «trer» (altså går) ut i vevet og kanskje blir synleg, som blåmerke. Det «trer» altså ikkje heilt ut!

Nynorsk brukar sjeldan å tre, og å trø blir ikkje nytta i overført tyding. Ein må difor vurdera samanhengen og til dømes skilja mellom dei overlappande fenomena blåmerke på leggen og bløding i leggmuskelen. Ordet blåmerke kan godt brukast meir der ein ikkje treng presisering (jf. engelsk bruising).

Før nytta ein òg uttrykket underløpet blod i bokmål, og å vera blodunderløpet. Adjektivet blodlaupen har funnest i nynorsk, men har vore lite brukt.

Det er ikkje det at nynorsken og norske dialektar manglar ord for fenomenet, men dei verkar nok for direkte og sterke på mange moderne språkbrukarar. Tradisjonelt heiter det blodmelte og daudblod. Blodmelta er òg eit verb (t.d. å blodmelta seg). I nyare tid har blodmelte vore nytta dialektalt i Hordaland, og daudblod i nokre fleire fylke (uttalt /daublo/, /dauablo/ o.l. og fleire stader brukt om blodblemme).

Dersom ikkje noko av det nemnde høver, kan det kanskje vera freistande å skriva hematom eller noko anna lærd og flott. Men det er gresk for dei fleste. Bløding under huda er meir lesarvenleg (merk at indre bløding er eit vidare omgrep).

Somme mistyder bokmålsordet, sløyfar ein -t- (*blodutredning) og omset til *blodutreiing. Det er heilt meiningslaust.

Der ordet flaum ikkje dekkjer, heiter det overfløyming, ev. at noko står under vatn.

Flaum dekkjer flom, det at vatnet i elvar og sjøar stig og fløymer utover, men flaum har eit vidare bruksområde enn flom i bokmål. Det dekkjer i grunnen langt på veg oversvømmelse, men ein kan bruka overfløyming der ein meiner flaum ikkje strekk til.

Dersom du av ein eller annan grunn ikkje vil nytta dei nemnde orda, er det betre at du skriv oversvømmelse enn *oversvømming.

Andre ord

Det at uttrykket å stå under vatn manglar eit tilhøyrande substantiv, har medverka til å fremja ordet oversvømmelse i norsk. Det har i neste omgang fått står under vatn – som har vore vanleg alle stader – til å vika for partisippet oversvømt.

Før i tida heitte det i nynorsk og mange dialektar gjerne at det flødde utover. Oversvømt kunne då heita overflødd, i alle fall utandørs. (Elles vart desse orda helst brukte når det handla om skjer, berg og anna i og langs sjøen.) Oversvømmelse kunne vera både flaum og fløde (med stum d).

Andre ord på området er dei enkle samansetningane overvatn (ikkje berre på is) og ovvatn (òg om stor vassføring og vatn som går over demningar).

Überschwemmen

Som du er inne på, kan svømming/symjing på nynorsk berre visa til ein aktivitet. Verbet oversvømme ‘fløyma utover, setja under vatn’ er opphavleg laga i dansk etter mønster av tysk überschwemmen. 

Det er grovt sett nokså nytt å bruke «spekulere i» for «spekulere på/over». Er ein tradisjonelt innstilt, verkar det gale. Vi vil nok rå ifrå å bruke «spekulere i» på denne måten. 

Til og med Det Norske Akademis ordbok, som er svært oppdatert, held skiljet ved lag.

Per Egil Hegge har teke ordlaget føre seg i Aftenposten i både 2009 og 2015.

Nedanfor er ein statistikk henta frå nb.no (n-gram-tenesta). Her ser vi utviklinga i aviskjelder dei siste tiåra.

Det er litt underleg at det semantisk nærskylde lure PÅ ikkje har motverka utviklinga. 

Framstillinga ovanfor er noko forenkla. I eldre mål, i svensk og dessutan i danske dialektar finn vi «spekulere i» brukt i vidare tyding. Eit tidleg døme på norsk finn vi i ein ingress frå før krigen: «Tyvene spekulerer i om folk er hjemme.» Ein slik uttrykksmåte kan ha røter i  «Tyvene spekulerer i at folk er borte» + «Tyvene spekulerer på om folk er hjemme/borte», men han kan altså òg ha ei eldre rot.

De siste årene er det blitt stadig vanligere både å si og å skrive ta selvmord.

Vi vet at det er ganske mange som reagerer på denne uttrykksmåten. Ta selvmord kan opprinnelig være en sammenblanding av begå selvmord og ta livet av seg / ta sitt eget liv. Vi anbefaler at en på bokmål bruker et av disse andre uttrykkene.

Se også artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening 30/2000. 

Andre uttrykk og selvdrap

Uttrykket gjøre selvmord har nokså gamle røtter i norsk talemål. Det ble tatt i bruk i skrift i trettiåra, særlig i arbeiderpressen. (Første eksempel finner vi allerede i Social-Demokraten fra 1897.) Varianten med ta er minst 30–40 år yngre i skrift og neppe veldig gammel i tale.

På nynorsk heter det enten gjere/gjera sjølvmord, ta livet sitt eller ganske enkelt ta livet av seg (som særlig før ble regnet som helt nøytralt). I begge målformer og i talemålet het det før ofte gjøre av med seg (selv) / gjera av med seg og gjøre/gjera ende på seg. 

Selvdrap er nylig tatt i bruk, blant annet av politiet, som en nøytral eller formildende avløser for selvmord. Ordet er faktisk ganske gammelt i norsk, særlig i nynorsk/landsmål (sjølvdrap/sjølvdråp). Det er ikke så rart, for i norsk folkemål har man alltid kunnet si rett fram at den og den drap seg. Alt etter sammenhengen kan dette bety ‘begikk selvmord’, ‘slet seg ut’, ‘omkom’. Det enkle dræbte sig / drepte seg har selvsagt også vært brukt i dansk-norsk, riksmål og bokmål.

Ja, det heter for eksempel sunt og friskt. Sundt er den danske (og gamle dansk-norske) skrivemåten.

På norsk er sundt intetkjønn av sund, som er det tradisjonelle norske ordet for ‘ødelagt’ i dialekter over det meste av landet, med uttalevarianter som /suinn/, /sónn/, /sønn/ ofl. Det er opprinnelig samme ord som sønder. 

En sunn sjel er altså noe helt annet enn en sund (f.eks. sønderknust) sjel!

Det du har lest, er en variant av det som på engelsk heter «the vessel is healthy». Poenget er at skipet er smittefritt, som det godt kunne ha hett.

En interessant artikkel om gamle karantenebestemmelser ligger på gastroenterologen.no.

Ja, det enkle svaret på dei to spørsmåla er juv og juving.

Ordet canyon (av spansk cañon ‘røyr’) blir brukt om gjel og dalar med bratte sider som er utgravne av vatn, jamfør Grand Canyon i Arizona. 

Sjølv om gjel ofte er mindre eller trongare enn canyons, er det ingenting i vegen for å bruke (elve)gjel om det relevante partiet av Altaelva (sjå Sautso i Store norske leksikon), eller å kalle det Altajuvet, slik somme før har gjort (søk i NOU 1978: 18A). 

For canyoning har juving slått gjennom, medan juvvandring delvis blir nytta om ein mindre krevjande variant.  

Vi kan elles nemne at Norsk Romsenter har spurt om ikkje byjuv er ei god nemning for fenomenet urban canyon, og Språkrådet har svara jo. Det heiter òg street canyon, så gatejuv (og gategjel) kan òg vere kandidatar.

Det finst tre måtar å handtera infinitivsendingar på i nynorsk: 1) a-infinitiv, 2) e-infinitiv og 3) kløyvd infinitiv. Dei tre kan ikkje kombinerast. Kløyvd infinitiv er ei blanding av a- og e-former på strenge vilkår som er nærare omtalte nedanfor.

Bokmål har no berre e-infinitiv. Kløyvd inifinitiv var sideform (altså ikkje til bruk i lærebøker eller i statstenesta) i bokmål frå 1938 til 2005. I nynorsk vart kløyvd infinitiv nytta (med ein slags sideformstatus) fram til 1938, då det vart jamstilt form. I 1959 vart det sideform, og i 2012 vart det jamstilt att. 

Ein artikkel om kløyvd infinitiv i skriftnormalane finn du på nettsidene til Språkrådet. Ei anna utgreiing står i Ny rettskriving for 2000-talet, kapittel 3.4.1 Infinitiv.

Ei liste med dei verba som skal ha a-infinitiv, er sett inn heilt til slutt nedanfor.

Bakgrunnen for kløyvd infinitiv

Geografisk bakgrunn

Kløyvd infinitiv er eit austnorsk målmerke med grunnlag i gamalnorsk. Det aller meste av Austlandet, jamvel Oslo, har til nyleg hatt mykje kløyvd infinitiv, og restar av systemet finst framleis i folkeleg oslomål (jf. vær(r)a og gjør(r)a).

Historisk bakgrunn (OBS: krev konsentrasjon!)

I gamalnorsk hadde verb a-infinitiv. Rotvokalen (vokalen inni ordet) var anten stutt (som i-en i lifa ‘leva’) eller lang (som i skrífa ‘skriva’). Lengd er markert med aksent over rotvokalen.

Langstava verb er verb med lang vokal, dobbel konsonant eller begge delar. I slike verb vart endinga etter gamalnorsk tid redusert til -e i austnorsk.  I trøndersk forsvann han heilt (såkalla apokope). Stuttstava verb hadde etter måten mindre «tyngd» i rota og dermed meir jamvekt mellom stavingane. I desse stuttstava jamvektsorda heldt a-endinga frå gamalnorsk seg.

Sidan har vi hatt ei såkalla kvantitetsomlegging, som inneber at alle verb i moderne norsk er langstava (har lang rotstaving), men den omlegginga har ikkje tilbakeverkande kraft på endingane. Kvantitetsomlegginga gjer at uttalen av rota (altså lengda) ikkje lenger kan fortelja oss om eit verb skal ha a- eller e-infinitiv.

Nokre knaggar

Det er tre vegar til å læra kløyvd infinitiv skikkeleg: 1) kjennskap til eit austlandsmålføre (med visse justeringar), 2) kunnskap om skrivemåten i gamalnorsk, 3) ei liste med verba som skal ha a-infinitiv.

Ein kan diverre berre koma eit lite stykke med å sjå på vokalane og konsonantane føre endinga, men her er nokre hint:

A-ending finn vi særleg i gamle heimlege verb som i nynorsk kan skrivast med a, e eller open o (o med å/ø-uttale) + éin konsonant føre endinga. Vi kan leggja til i-ar av det slaget som blir til e i mange dialektar («open i»), og u-ar med utbreidd o-uttale («open u»). 

Det gjeld altså desse vokalane føre enkel konsonant:

a: laga, aka, mata, fara, hata, gala, skapa 
e: bera, drepa, gjera, eta, lesa, leva, sela, skjera, spela, vera, veta (= vita)
o med å/ø-uttale: bora, lova, koma (og dermed komma), moka, skoda, sova, tola
open i og open u: vita, skipa; duna, muna

Fleire døme finn du i lista til slutt.

Verb med ein enkelt konsonant + j rett føre endinga får tradisjonelt helst -a:

byrja, delja, fremja, lepja, remja, selja, sitja, setja, skilja, spørja; dessutan seia og teia.

Dette gjeld ikkje alle dialektar med kløyvd infinitiv, men ein bør halda seg til lista.

To konsonantar føre j-en gir e-infinitiv:

byggje, syngje, leggje, liggje, trekkje osv.

Men liggje og leggje blir mange stader liggja og leggja, truleg etter mønster frå sitja og setja. 

Liste frå «Ny rettskriving for 2000-talet»