Det finst ikkje noko innarbeidd ord som dekkjer alle bruksmåtar av timing. Difor er timing teke inn i norsk, til og med i den norvagiserte forma taiming (jf. svensk tajming).

Legg merke til kor omstendeleg ordet er forklart i norske ordbøker, som t.d. naob.no:

beregne, fastsette tidspunkt for noe i forhold til noe annet som det er avhengig av, blir påvirket av e.l.

Det seier litt om kor vanskeleg det er å finna ein fast avløysar til timing.

I ei synonymordbok (Magne Rommetveits Med andre ord) er det sett opp tre tydingar av å tima /taima/:

1) fastsetja (setja opp, velja) tids\skjema (-punkt, -ramme, -tabell) for. Jf. beregne (1) //  t. programmet fastsetja tidsskjema (kalkulera el. måla tidslengd, velja det rette tidspunktet) for. Jf. beramme

2) tilmåta (avpassa, samordna) i tid; synkronisera // turneen var godt t.et følgde (vart gjennomført etter) den oppsette (tids)planen / var godt planlagd / alt klaffa […] // t. klokkene stilla klokkene likt / synkronisera

3) ta tida (med tidtakar, stoppeklokke) // programmet må t.s før det sendes må klokkast (ein må ta tida på programmet) før det blir sendt […] // Koss ble t.et på 6.49.11 vart klokka av på (fekk tida) 6.49.11

Uttrykka ovanfor er best der dei er dekkjande. Det er ingen grunn til å skifta ut godt berekna/planlagt eller alt klaffa med (det var) godt tima når det går fram av samanhengen at det handlar om berekning av tid.

Stutt sagt: Gode ord i rett tid er betre norsk enn til dømes vel talt og godt tima. Men der vi elles treng lange omskrivingar, må det vera greitt å ty til tima og timing. 

Galen bruk av presens passiv er ein sterk kandidat. Presens passiv med -ast har vorte svært vanleg i den seinare tid.

Eit døme: Når vi skal omsetja bokmålssetninga

«Dette gjøres umiddelbart»

til nynorsk, kan vi ikkje omsetja presens passiv «gjøres» til «gjerast». Gjerast er berre infiniv passiv på nynorsk (brukt etter hjelpeverb som skal og må). Det finst ikkje ei særskild presensform *gjer(e)st som kan brukast fritt.

Legg merke til at bokmålssetninga er tvitydig. Er det ei skildring eller eit påbod? Det må vi vita før vi omset.

Er det ei skildring, må vi på nynorsk bruka bli eller verta + partisipp:

«Dette blir/vert gjort straks»

Er det er eit påbod, må vi bruka hjelpeverb + infintiv passiv (på -ast): 

«Dette skal/må gjerast straks»

Meir om dette finn du på nettsidene våre under overskrifta «Aktiv og passiv».

(Merk at det ikkje alltid er gale med -st i presens. Det finst ei rekkje st-verb i nynorsk, og somme av dei har passiv tyding. I presens endar dei anten på -ast, -est eller berre -st.)

Allment om -s- i såkalte treleddinger

Det er oftere binde-s i treleddinger (ord som består av tre ord) enn i andre sammensetninger. Kort sagt er hovedmønsteret s etter andre ledd. S-en får her en spesiell funksjon: å markere skillet mellom et sammensatt forledd og et etterledd. Eksempel: rødvinsflaske står for rødvin + flaske, ikke rød + vinflaske. (Merk at toleddingen vinflaske ikke har noen s.)

Det finnes mange unntak fra mønsteret. Det heter for eksempel bærtur og blåbærtur uten s, og dessuten bruker vi sjelden -s etter ledd som slutter på vokal. Du kan lese mer om både hovedmønster og unntak i Norsk referansegrammatikk på s. 70–73.

Unntakene dreier seg bare unntaksvis om semantikk, som i vaskebjørnpels (en vaskebjørns pels) kontra vaskebjørnspels (pels av vaskebjørn), for å ta et litt konstruert eksempel. Vi kan likevel vente å finne nokså konsekvent -s -der sisteleddet viser til et produkt av et slag eller stoff som de to første leddene angir. Sjansen for s er også ekstra stor hvis begrepet er gammelt og ordet godt innarbeidet. 

Binde-s-en glimrer derimot ofte med sitt fravær der vi har lange rekker av konstruerte sammensetninger, som i lovtitler, artsnavn og andre fagtermer. 

Ord med fag og språk er to av unntakene fra hovedregelen om s i treleddinger, men ingen av dem er gjennomførte unntak. Det varierer fra ord til ord om -fag- og -språk- får s eller ikke. 

Sammensetninger med -språk-

Av treleddinger med -språk- er bare noen få oppført i ordbøkene. 

Sammensetninger med -fag-

Når det heter butikkfagskole, hotellfagskole og helsefagarbeider henger det nok litt sammen med at det heter fagskole og fagarbeider. Men generelt er det ikke vanlig med s i sammensetninger med fag fra gammelt av. For eksempel har det alltid hett 

naturfaglinje

I tråd med dette anbefaler vi for eksempel:

naturfagtime
naturfaglærer
samfunnsfagoppgave

Derimot har vi s i alle de gamle sammensetningene med grunnfag, mellomfag og hovedfag:

grunnfagsundervisning
mellomfagseksamen
hovedfagskandidat

Det er stor vakling ord med realfag-. Før har det vært vanligst med 

realfagundervisning
realfaglærer
realfagstudent
realfagstudium

– og i tråd med det må disse variantene være brukbare:

realfagbygg
realfagbibliotek
realfagkantine

Men variantene med -realfags- har lenge vært på frammarsj, og de kan ikke regnes som gale. 

I den relativt nye sammensetningen frontfagsmodellen er fuge-s normalen.

Alt dette er grammatisk rett. Her er det berre å bruka språkkjensla.

Vel det som verkar mest praktisk og samstundes får fram den nyansen har i tankane.

Den siste varianten høver dersom ein vil understreka at nokon har to sjølvstendige føremål. Det er mest aktuelt der handling nummer to er noko heilt for seg sjølv og er formulert med fleire eller færre ord enn handling nummer ein. Ekstremt døme: «… for å sjå etter om mannen hadde stått opp, og for å eta middag».

Den andre varianten svarar til /for å eta å å sova/ i talemålet. Han fell kanskje mellom to stolar. Den fyrste varianten er oftast dekkjande. 

Det viktigaste er at du ikkje skriv *å eta å kvila, sjølv om det er det du seier. Det vi har føre den siste infinitiven her, er ikkje infinitivsmerket å, men bindeordet (konjunksjonen) og, uttalt /å/. Dette og-et samordnar to infinitivar under eitt infinitivsmerke. 

Det kan faktisk hete alt dette, men vi skal prøve å luke litt.

Vi begynner med å slå fast at de nyere talemålsvariantene skada og lada kan brukes i skrift i alle former (de bør da ikke blandes med de andre). Videre kan de litt sjeldne skriftmålsformene skadete og ladete brukes (konsekvent) for skadede og ladede.

Nedenfor konsentrerer vi oss om de andre og mer tradisjonelle formene. Vi setter opp to reindyrka system. For å finne ut hvilket man sokner til, kan man spørre seg hvilken av disse to rekkene med formuleringer man foretrekker: 

• Børsa var ladd, men ingen dyr var drept eller skadd. Jeg skadde meg stygt da jeg ladde børsa. De skadde batteriene var utladde.
• Børsa var ladet, men ingen dyr var drept eller skadet. Jeg skadet meg stygt da jeg ladet børsa. De skadede batteriene var utladet.

Det første svarer til A nedenfor, det andre svarer til B.

To system

A) 

Partisippformer i predikativ stilling (etter verb):

den/det er skadd – de er skadd(e)
den/det er ladd – de er ladd(e)

(Flertalls-e-en til slutt ovenfor brukes bare av og til når ordet har klar tilstandsbetydning.) 

Den/det kan både og under B skiftes ut med han, hun, det og alle mulige substantiver.

Partisippformer i attributiv stilling (foran substantivet):

den/det skadde (personen, dyret osv.) – de skadde (dyra, personene osv.)
den/det ladde (børsa, batteriet osv.) – de ladde (børsene, batteriene osb.)

Slik går også uskadd, uladd, utladd osv.

B)

Partisippformer i predikativ stilling (etter verb):

den/det/de er skadet 
den/det/de er ladet 

(Formene med -ede brukes knapt i tilstandsbetydning i flertall.)

Partisippformer i attributiv stilling (foran substantivet):

den/det skadede (personen, dyret osv.) – de skadede (dyra, personene osv.)
den/det ladede (børsa, batteriet osv.) – de ladede (børsene, batteriene osb.)

Slik går også uskadet, uladet, utladet osv.

Hvor konsekvent må man være?

Lade og skade er to ulike ord. Selv om det er språkhistorisk ryddig å behandle ordene likt, krever ikke rettskrivinga lik bøying.

Hva med hvert enkelt ord? 

De fleste skriver ladde våpen og at børsa er ladd. Det er mer vingling på den teknologiske fronten, kanskje fordi språkbruken der har mindre rot i norsk talemålstradisjon. Derfor ser man ikke ladde batterier like ofte som ladde våpen. Det er egentlig ingen grammatisk grunn til å forskjellsbehandle børser og batterier, men det kan ikke kalles galt heller.

Økning i antall skadde

Nedenfor ser du frekvensendringer i aviskilder de siste tiårene. Skadde har fått overtaket. Skadede går lenger tilbake i skrift, men i talemålet rundt omkring i landet er skadde det mest tradisjonelle. 

Det er langt fra alle som har henne i talemålet, men korrekt bokmål krever at man skiller mellom hun og henne. Heldigvis er det ikke så vanskelig som det kan virke. Hvis du vet hvordan du skal bruke jeg og meg, vet du i grunnen hvordan du skal bruke hun og henne. 

Hun og henne og andre ord av samme type (personlige pronomen) oppfører seg ganske likt. Se på denne rekka:

jeg – meg
du – deg
hun – henne

han – ham
dere – dere
de – dem

Ordene på den venstre sida bruker vi om den som er subjekt, det vil si den som gjør noe:

Jeg bærer.
Hun bærer.

Ordene på den høyre sida bruker vi om objektet, altså den som det blir gjort noe med eller for:

Jeg bærer henne.
Hun bærer meg.

Vi bruker objektsformen også etter preposisjon (som såkalt utfylling eller styring):

Jeg hører på henne.
Hun hører på meg.

I eksemplene nedenfor har vi en form av verbet være (nemlig er). Være tar ikke objekt, så vi skulle vente subjektsformene jeg og hun. Men etter det er/var får vi likevel valgfrihet:

Ja, det er hun/henne.
Ja, det er jeg/meg.

På nynorsk bør en bruke subjektsformene her: ho og eg. Kommer det et som etter, er subjektsformene obligatoriske på bokmål også, så sant subjektet også er logisk subjekt i relativsetningen (som-setningen).

Det var hun som kom. (Hun kom.)
Det var henne (som) de så. (De så henne.)

Du kan velge mellom disse variantene:

15 minutter (og) 30 sekunder
15 min 30 sek
15 min 30 s
15' 30''
15:30
15.30

De tre siste skrivemåtene bør bare brukes der man kan regne med at leseren forstår hva de står for.

Hvis vi legger til to timer foran og to tidels sekunder bak det siste uttrykket, får vi:

2.15.30,2 (= 2 timer, 15 minutter og 30,2 sekunder)

Merk at komma bare brukes i vanlige desimaluttrykk. Tallet etter kommaet står altså for tideler. 15.30 min står dermed for det samme som 15,5 min. 

Tradisjonelt bruker vi punktum foran tall for minutter og sekunder på norsk, men dette systemet har vært under press. I 2014 vedtok Språkrådet at man også kan bruke kolon foran minutter og sekunder. Det gjelder både klokkeslett og andre tidsangivelser. Du kan altså skrive både klokka 14.15 og klokka 14:15. 

Merk at 15.30 min betyr det samme som 15,5 min. Hvis man bruker komma, blir det et vanlig desimaluttrykk, det vil si at tallet etter komma betegner tideler, ikke sekunder!

Du bør slå opp i ordboka hvis du er i tvil, for det finnes ikke allmenne regler, bare mønster og tendenser. 

Noen ganger kan ing-avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning-avledningen viser til resultatet av handlingen eller har en annen mer eller mindre konkret spesialbetydning:

bygging (av hus) – bygning (det som er bygd)
rydding (av tomta) – rydning (i skogen)
skaping (av et kunstverk) – skapning (det som er skapt)
fletting (av kurver) – fletning (selve flettverket i kurven)
lysing (med lykt) – lysning (i skogen)
strekking (av tøy) – strekning (veistrekning)
trekking (av garn) – trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet)

Ordet på -ning står gjerne for noe typisk tellelig.

Mange gamle ord av det litt formelle slaget har -ning nokså uavhengig av denne logikken. Det gjelder særlig ord som begynner på an-, be-, for-:

anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning

Mange ord kan ha -ing eller -ning uten at det spiller noen avgjørende rolle for betydningen:

rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing

Suffikset -ing brukes mer enn -ning som rent verbalsubstantiv (om handling). Det heter hopping, dansing, synging, baking og så videre. Det er også -ing som er det produktive ordlagingselementet – det som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser. 

Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else:

bearbeidelse > bearbeiding, bileggelse > bilegging, drøftelse > drøfting, ransakelse > ransaking, forkortelse > forkorting, igangsettelse > igangsetting

Det finnes også rent lydlige grunner til at ord har fått -ing eller -ning, men det blir for komplisert å ta opp dette her. 

Når ein diskusjon involverer to eller fleire partar (som i eit ordskifte), er det vanleg og rett å kalle det ein diskusjon OM noko.

Når diskusjon tyder ‘kritisk undersøking/vurdering’, er det rettast å kalle det ein diskusjon AV noko. Men det er vanlegare (både på bokmål og nynorsk) å kalle det drøfting. 

Du kan trygt si at du er fritatt for militærtjeneste.

Tradisjonelt heter det for det meste frita for i de fleste uttrykk (fritatt for ansvar, skyld o.a.), men vi vil ikke si at frita fra er feil. Begrepene å være fri for noe og å være fri fra noe er sammenfiltret langt bakover i språkhistorien.

Fra hevder seg best foran å, når en person er subjekt, altså når en person ber om eller har fått fritak fra/for (plikten) til å gjøre noe. Det Norske Akademisk ordbok viser hovedmønsteret.

Ja, det vil nok mange mene.

På norsk snakker vi helst om kjærlighet(en) til noe.

Formuleringen kjærlighet for forekommer nok sporadisk i eldre dansk og norsk, men i nyere språk er den hovedsakelig et resultat av påvirkning fra engelsk og sammenblanding med uttrykkene forkjærlighet for og lidenskap for.

Her er et utdrag fra en engelsk-norsk ordbok:

love for someone kjærlighet til noen, forelskelse i noen

Du har i alle fall sett deg lei PÅ dem.

Det er det det heter fra gammelt av.

Man SER altså så mye PÅ noe så at man blir LEI (man ser seg lei). Men formuleringen (være / føle seg) LEI AV noe har blandet seg inn, og det er ikke så rart. De første tendensene til det ser vi allerede midt på 1900-tallet.

Stadig flere skriver AV, men vi anbefaler å skrive PÅ.

Slike sammensetninger skal ikke ha -e-. Det heter altså nettopp flyktningleir og lærlingplass. Vikingskip, høvdingsete og kyllingvinge er ord av liknende slag.

lærlingbedrift, lærlingforhold, lærlingkonferanse, lærlingkontrakt, lærlinglov, lærlinglønn, lærlingombud, lærlingopphold, lærlingordning, lærlingpolitikk, lærlingplass, lærlingråd, lærlingsamling, lærlingtetthet, lærlingtilskudd, lærlingutveksling

I gamle dager brukte man ofte -e- i sammensetning, slik danskene gjør. Dette er ikke helt uten grunnlag i norsk, men allerede for over hundre år siden skar man gjennom og fjernet e-en; se for eksempel Retskrivningsordbok over det norske riksmaal (S. Juell Tønnessen, 1910). Da vi senere fikk en rekke sammensetninger med flyktning-, var mønsteret klart. Likevel holdt e-en seg svært lenge i flyktning-sammensetningene, i mange miljøer til etter tusenårsskiftet.

Det meteorologisk korrekte er å bruka over om høgare temperatur på både pluss- og minussida, altså varmare vêr.

I praksis er over tvitydig i temperatursamanheng. Det kan visa til

1) høgare tal: a) varmare på plussida, men b) kaldare på minussida

2) «høgare temperatur» (varmare) 

3) høgare kvikksylvsøyle på gradstokken (varmare) 

Vi ser at (opp)over er varmare i alle tilfelle så nær som under 1 b (di større tal på minussida, di lågare temperatur og kaldare luft). Men stort sett gjeld logikken i 2 og 3.

Fagleg bruk av under

På dei gamle gradestokkane med kvikksølvsøyle såg ein at kvikksølvet seig i kulde og steig i varme. Vi snakkar såleis om fallande og stigande temperaturar. Det må kallast gale å seia noko anna enn under i ei setning som temperaturen fell til under 20 kuldegradar. 

Vi har kontakta Meteorologisk institutt, som stadfester at dei brukar over og under som om dei las av ein gradestokk (jf. 3). Språkrådet rår til å bruka orda på den måten i skrift (og i tale når ein legg trykket på preposisjonen over).

Folkeleg bruk av over (med trykk på talet)

Likevel har det alltid vore vanleg å seia til dømes over 20 kuldegradar (med trykk på 20) om lågare temperatur enn talet viser til, ja, det er nok det mest tradisjonelle. Det kan ikkje kallast gale. Det blir stort sett forstått rett, for det er jo sterk(are) kulde som er i fokus. Med ropeteikn etter er det nesten ikkje til å mistyda i skrift heller. 

Alle variantene du nevner, er brukbare:

• det 20. århundre
• det 20. århundret
• det 20. hundreåret

Varianten hundreåret 

Hundreår svarer grammatisk til tiår og tusenår (for årti og årtusen). Hundreår er obligatorisk i nynorsk.

I disse to eksemplene har vi harmonisert formene så langt det går:

Vi lever i det tredje tiår* av det første århundre i det tredje årtusen/millennium etter Kristi fødsel (= ubestemt form)
Vi lever i det tredje tiåret av det første hundreåret i det tredje tusenåret/millenniet etter Kristi fødsel (= bestemt form)

(*Årti brukes sjelden.)

Det neste og det forrige

Bestemt form (-et) er blitt det vanligste i disse uttrykkene:

• i det neste/kommende århundre(t)

men ennå ikke i

• i det forrige århundre(t)

Det er fremdeles klart vanligst å bruke det faste uttrykket

• i forrige århundre

og på nynorsk

• i førre hundreåret 

Vi tilrår draume- i samansetjingar som viser til noko ideelt eller fantastisk. Begge variantar er moglege, for ein kan tenkja seg to utgangspunkt:

1) substantiv: (like bra) som i draume / i ein draum / i draumane
2) verb: som ein drøymer om

Men 1 er mest nærliggjande i dei fleste tilfelle.

Vi vil difor tilrå

draumebil, draumedag, draumedame, draumeforhold, draumejobb, draumeland, draumeliv, draumeløysing, draumemann, draumemil, draumepasning, draumeplass, draumeprins, draumepåske, draumeslott, draumestad, draumetilvære, draumetur og så bortetter

Dei understreka orda står òg i Nynorskordboka. Dei kan dessutan skrivast utan -e-: draumdag osb., men den varianten høver nok best der det faktisk handlar om draumar (sjå nedanfor) og dessutan i adjektivet draum(e)fager.

Røynlege draumar og drøyming

Når det ikkje handlar om noko fantastisk, men om røynlege draumar, er saka oftast grei. Døme: draumelaus ‘utan draumar’, draumesyn ‘visjon’ draumetyding, draumesvevn/draumesøvn og draumeverd. Draumeliv i tydinga ‘det livet draumane utgjer; livet i draumar’ høyrer òg til her. Desse orda kan òg skrivast utan -e-: draumsyn osb.

Drøymeland med -øy- viser helst til den tilstanden ein er i når ein drøymer (jf. «å vera i drøymeland/draumeland»). Både drøymeslott og draumeslott kan visa til anten eit flott hus eller til ein fantasikonstruksjon. I alle tilfelle er draumeland og draumeslott dei vanlegaste variantane.

Om ein skulle hatt eit ord for ‘dag då ein drøymer’, ville drøymedag vore nærliggjande, òg litt fordi draumedag er oppteke i den andre tydinga. Likeins ville drøymeplass høvt godt om ‘stad der ein drøymer (seg bort)’. Eit eksisterande ord av dette slaget er drøymehug ‘hug til å drøyme’.

Grovt sett er sidelengs det norske ordet for sideways.

Vi har alltid hatt ordet sideveis på norsk, men vi har før bare brukt det i noen helt spesielle sammenhenger.

Sidelengs passer best der det som beveger seg, har en «side» som er vendt i bevegelsesretningen, eller der en bevegelse følger en linje til «siden». Hvis det handler helt generelt om bevegelsesmulighet eller utbredelse i horisontalplanet (i bredden), kan det være fristende og til og med rimelig å ty til sideveis. 

Uansett: Den veldige økningen i bruken av sideveis fra 1960-årene av skyldes hovedsakelig påvirkning fra engelsk.

Vi kjenner ikkje detaljane i arbeidet med bibelomsetjingane, så vi kan ikkje gje noko fullgodt svar. Stenka vart godkjent i nynorsk i 1984, men du har rett i at det kjem frå bokmål. Det har vore fint lite nytta i nynorsk før, for å stenke har heitt å skvetta eller skvette i alle dialektar som nynorsken byggjer på, nett som et stenk har heitt ein skvett.

Skvetta er konsekvent nytta i tidlegare bibelomsetjingar til nynorsk og står framleis tjue gonger i den nye omsetjinga frå 2011. Slik er utviklinga:

bokmål sprenge (omsetjinga frå 1930)
nynorsk skvetta (omsetjinga frå 1938)

> bokmål stenke (omsetjinga frå 1978)

> bokmål stenke/skvette (omsetjinga frå 2011)
> nynorsk stenka/skvetta (omsetjinga frå 2011)

Skvette har altså kome inn i bokmål samtidig som stenka har kome inn i nynorsk. Med eitt unnatak (Esekiel 43,18) er det samsvar mellom målformene. Men samsvaret manglar grunnlag i nynorsktradisjonen. 

To ulike ord i sjølve Bibelen

Vekslinga mellom stenking og skvetting er rett nok ikkje heilt tilfeldig; ho svarar nokolunde til eit skilje i grunnteksten mellom to ulike hebraiske ord.

Men dette skiljet er ikkje så viktig at det er reflektert i alle omsetjingar til nærskylde språk. Engelske biblar har stort sett sprinkle utan omsyn til samanhengen, og tyske har sprengen. Både i eldre og nyare danske omsetjingar kan vi finna stænke brukt utan skil. Kor som er, handlar det om rituell skvetting av blod, olje eller vatn.

I dei danske omsetjingane som skil mellom verba, ser det ut til at stænke er nytta om lag der dei norske har skvetta, og sprænge der dei norske har no har stenka. Det er litt pussig med tanke på at norsk stenking har rot i dansk.

Merk elles at ein ikkje automatisk skal bruka ulike ord i ei omsetjing der kjeldeteksten har ulike ord. Det avgjerande er om målspråket (det ein omset til) til vanleg skil på same måte som kjeldespråket gjer. Ein innfører ikkje variasjon berre fordi det er teknisk mogleg.

Stenking i dansk og norsk

Stenke har same rot som norrønt støkkva, men det kjem ikkje av støkkva, slik somme ordbøker hevdar. Støkkva vart til støkkja, som ikkje blir nytta om væske som skvett. Til det har vi nettopp verbet å skvetta.

I dansk er skvætte mykje mindre brukt om skvettande væske; til dømes er å skvetta vatn på gåsa = at slå vand på en gås. I Knud Leems samling av norske dialektord frå 1700-talet måtte skvette forklarast for danskspråklege lesarar, slik:

I Nynorsk etymologisk ordbok frå 1919 (med forklaring på riksmål) måtte ordet skvetta framleis forklarast med stænke:

Brot med nynorsk bibelmål

Dansksprega ord og former i norsk har alltid vore rekna som finare eller meir høgtidlege enn tilsvarande norske. Noko av meininga med nynorsken, og ikkje minst med dei tidlegare bibelomsetjingane, har vore å setja dette systemet ut av spel. Dersom motivet for innføring av stenking er stilistisk, er det eit tydeleg brot med tidlegare bibelomsetjing til nynorsk. Det å innføra stenking om ei viss form for skvetting i den nynorske bibelteksten har om lag same stilistiske verknad som innføring av *spising om ei viss form for eting. Eit liknande grep er innføringa av klipper i nynorskbibelen (for berg/fjell og andre namn på slike formasjonar som vi finn i norske stadnamn).

Vekslinga mellom stenking og skvetting i 2011-omsetjingane fylgjer ikkje nokon klår stilistisk logikk, så stilvekslinga (eller stilbrotet) er nok ikkje tilsikta. Det er truleg berre ein biverknad av freistnaden på å gje att eit skilje mellom to ulike ord i grunnteksten.

Ordene utgreiing og utredning viser stort sett til det samme fenomenet.

Verbet å utrede har vi fra skriftfellesskapet med dansk, mens å greie ut er særnorsk. Derfor brukes utgreiing konsekvent i nynorsk. På bokmål står utrede og utredning fremdeles sterkt, som i tittelen på serien Norges offentlige utredninger. Når vi på skolen sier grei ut om dette, men i byråkratiet (oftere) utred dette, forteller det mer om hvor vi er, enn hva vi gjør. 

Når vi greier ut noe konkret (som hår), gjør vi det mindre flokete og mer oversiktlig. Jamfør også å greie garn eller å greie opp i ting. Å greie ut noe abstrakt (en sak) går ut på det samme. 

Å utrede er det samme som å rede ut ‘bringe klarhet i’. Å rede ut har blitt uvanlig. Det er vanskelig å få tak på innholdet i selve verbet rede i uttrykket rede ut hvis vi holder det sammen med andre norske ord. Vi forstår det bedre når vi går til danske ordbøker:

rede ‘føre en kam eller børste (evt. fingrene) gennem håret så det sidder eller ligger pænt’.

Rede i den «konkrete» betydningen er altså rett og slett å greie (eller gre) på vanlig norsk.

Vi har også en særnorsk variant med samme opphav, nemlig å reie ut, men det betyr noe annet, nemlig å utstyre eller klargjøre  (jf. skipsreder, nynorsk skipsreiar). Vi finner det samme ordet i uttrykket å re(ie) opp (senga). 

Substantivet greie kan bety ‘orden, skikk; klarhet; kunnskap’, omtrent som rede:

En skjematisk oversikt til slutt:

Ja, det kan man trygt gjøre.

Dette adverbet betyr nøyaktig det samme som også. Den viktigste forskjellen er at òg sjelden settes foran ordet det står til. Det heter for eksempel ikke «Òg jeg har …».

Òg er oftest trykksterk og uttales stort sett som /å/. Ordet er svært vanlig i de fleste former for norsk. Det finnes også i en annen variant, nemlig au. (Au regnes gjerne som dialektalt eller talemålsfarget i bokmål, men i uttrykket skitt au! er det det eneste alternativet.)

I dansk regnes trykksterkt og som dialektalt, og det brukes ikke i nyere dansk riksspråk. Noe lignende gjelder i svensk (der man skiller mellom och og ock(så)). Men det finnes ingen grunn til å ta hensyn til noe av dette når man skriver norsk. 

Aksenten over o-en er valgfri, men bruk den gjerne. Den gjør det lettere å se hva slags ord man har foran seg. 

Røyndomen er det same som røynda i den vanlegaste tydinga av det siste ordet. Det er eigentleg ingen tydingsskilnad. Begge delar svarer til virkeligheten på bokmål.

Dei to substantiva kan ofte brukast om einannan, men dei har òg ulike bruksmåtar. Hovudskilnaden er denne: Røynd er vanlegare i faste uttrykk (som i røynda), medan røyndom dominerer i samansetningar (som røyndomsnær).

Sjå meir i Norsk Ordbok. 

Dei to orda kan seiast å stø opp under eit empiristisk syn på verda. Dei er knytte til verbet å røyna ‘erfara; prøva’ og substantivet røynsle ‘erfaring’. 

Opplysninger om den tradisjonelle uttalen står i 14. bind av Norske Gaardnavne av Oluf Rygh, se klippet nedenfor.

Streken over a-en står for lang a, den spesielle l-en er en tjukk l, og tonelagsmarkeringen viser at trykk og tone er som i Oslo.

Vi har ikke oversikt over uttalen i dag, men trolig er bokstavuttalen med rd på frammarsj. Å uttale Nardo med rd er i prinsippet som å uttale jorda, jordet, gården o.l. på samme vis. 

Noko vedtak om folk og språk på Pitcairn er ikkje gjort, men her er skrivemåtar som er i samsvar med tidlegare praksis i liknande tilfelle:

Innbyggjar:

• en pitcairner eller en pitkairner (bokmål)
• ein pitcairnar eller ein pitkairnar (nynorsk)

Språk:

• pitcairn eller pitkairn

Andreleddet i disse ordene er i utgangspunktet mons, jamfør matmons og kakemons i ordbøkene.

Ordene matmons og kakemons er over 120 år gamle i skriftmålet og sikkert mye eldre i talemålet. Selv godtemons, som er litt yngre enn søtmons, har minst 40 år på baken. Det finnes spredte eksempler på kakemoms og godtemoms tilbake til henholdsvis 1950-åra og 1980-åra, men dette må regnes som sekundære varianter.

I rettskrivinga har moms dessuten bare betydningen ‘merverdiavgift’.

Verbet å mumse skrives med u og uttales med o, som mange andre ord i norsk. Vi kan saktens lage substantivene en mums og et mums av dette verbet, men vi anbefaler å bruke disse ordene om slikt som kan mumses (jf. Bamsemums og mjølmums), og å bruke -mons om den som er glad i å mumse det i seg.

Det er i alle fall viktig å skille mellom matmomsen og matmonsen. Den førstnevnte ligger for tida på 15 prosent. Den sistnevnte sitter heller til bords.

Nei, du kan trygt bruke i sin alminnelighet i alle tilfeller. Det kan regnes som et fast uttrykk.

I norsk foretrekkes gjerne refleksivpronomenet si/sin/sitt/sine der meningen ikke er til å misforstå.

Her er et godt eksempel hentet fra forordet til fjerde utgave av Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (1987):

Den samme regelen gjelder uttrykket i sin helhet. Eksempel: «Han viet boka i sin helhet til emnet moderne norsk». Det er ikke direkte galt å skrive dens, men det er unødig stivt. Det er ingen grunn å velge dens/dets så lenge meningen vil bli oppfattet korrekt med sin. Meningen er altså «boka i sin helhet», ikke «han i sin helhet». Det forstår nok de fleste.

Et siste eksempel på mer eller mindre faste uttrykk med sin: «De overlot ham til sin skjebne.» I utgangspunktet viser sin til subjektet i setningen; med andre ord kan setningen analyseres slik at sin er knyttet til de. Men alle som kjenner uttrykket, forstår at det handler om skjebnen til objektet (ham). Man kan trygt skrive sin. 

Både konsistent og konsekvent er gamle lånord i norsk. Men det er ikke urimelig å regne noe av den nyere bruken av konsistent som såkalt frekvenslån fra engelsk.

Før i tida ble konsistent bare brukt i fagspråk, og da helst om fysiske tings konsistens. Ernst W. Selmers Fremmedordbok hadde disse definisjonene i 1946:

konsistent ‘fast, tett
konsistens ‘fasthet, tetthet’ (om væsker)

Definisjonene var de samme i utgaven fra 1966, men i mellomtida hadde det skjedd mye i norsk fagspråk. Ordet var tatt i bruk innenfor logikk og matematikk og ikke minst i de nye samfunnsvitenskapene som vokste fram etter krigen. Man snakket nå blant annet om konsistente systemer, og at A skulle være konsistent (i samsvar) med B.

I Norsk Riksmålsordbok fra 1937 er ikke adjektivet konsistent oppført (bare substantivet konsistens, brukt om massers fasthet og tetthet), men i 1995 står det følgende:

konsistent (adj.) 
(ty. konsistent, eng. concistent , fr. consistant , fra lat. consistens […] til consistere «stå stille ell. fast; være stø, fast»)
1 fag. fast; tett; ensartet.
2 litt. som har, viser tett, indre, logisk sammenheng; (i logikken:) motsigelsesfri

• klare og konsistente normer (Tidsskr. f. samf.forskn. 1960/1/40)
• jf. også trangen til en konsistent løgn som kan forsvare våre forløyne liv (Mehren Samtidsmuseet 127)

Det har også dukket opp en nyere betydning av substantivet konsistens: ‘indre (innholdsmessig, tematisk, logisk) fasthet og sammenheng’.

Adjektivet konsistent i denne abstrakte betydningen er uunnværlig i fagspråket, og det kan ikke uten videre skiftes ut med konsekvent.

I den samme ordboka står det (allerede i 1937):

konsekvent (adj.)
(ty. konsequent, fr. conséquent fra lat. consequens  […] til consequi «følge med»)

1 (om person) som tenker, handler følgeriktig, logisk.

• indsenderen (må), som konsekvent mand, endnu stærkere modsætte sig optagelsen af alle ringere frembringelser (Ibs. E. S. I 238)
• vor, i dette punkt, særdeles konsekvente storthingsmajoritet (Ibs. SV. XV 88)

 2 (om tanke ell. handling) som er følgeriktig, logisk tenkt ell. gjort.

• hans færd er fuldkommen konsekvent (Ibs. E. S. I 238)
• optre, handle konsekvent
• en konsekvent gjennemførelse av planen
• en konsekvent tankerekke

Konsistent viser opprinnelig til fysisk beskaffenhet (sammenheng, fasthet) i et hele, mens konsekvent viser til noe som følger nødvendig av noe annet (jf. sekvens ‘følge’), f.eks. slik en konklusjon følger av premissene. 

I dagligspråket bruker vi ofte ordet konsekvent med et tydelig tidsaspekt. Det handler om å handle likt fra gang til gang. (Handlemåten trenger ikke engang være riktig eller fornuftig.)

Konsistens og konsekvens kan likevel gå ut på nøyaktig det samme. En rekke konsekvente handlinger kan betraktes som et (fast) system, og et slikt atferdsmønster kan like gjerne kalles konsekvent som konsistent. (Hvis mønsteret i tillegg stemmer med en teori, kan vi til og med si at handlingene er konsistente med den.)

Men i motsetning til konsekvent har konsistent (i abstrakt betydning) aldri vært vanlig i talemålet. Den som konsekvent sier konsistent der det er mulig, er trolig litt påvirket av engelsk consistent. «Konsistent bruk av x» bør på norsk bety ‘motsigelsesfri bruk av x’ eller ‘lik bruk av x fra gang til gang’, ikke ‘det å bruke x hver gang’. (Merk at både «konsekvent bruk av x» og «gjennomført bruk av x» er litt tvetydig.)

Når noen vingler, sier vi på norsk heller «Vær konsekvent!» enn «Vær konsistent!». Og når noen kommer med et usammenhengende argument, kritiserer vi dem sjelden for å være inkonsistente. Vi sier heller at argumentet ikke henger på greip, eller at de slår seg på munnen.

Punktum ble med visse unntak obligatorisk igjen i februar 1999. Bakgrunnen var bl.a. påtrykk fra statsinstitusjoner som gjerne ville ha en ensarta praksis i offentlige dokumenter. Det var mye veksling og rot, og det var ingen  utsikter til at den nye skikken med sløyfing av punktum skulle bli enerådende.

Fordelen med punktum er at man lettere ser hva som er en forkortelse. Det er f.eks. lettere å skjelne mellom bl.a. og bla enn mellom bl a og bla i løpende tekst.

Merk at mål-, vekt- og myntenheter skal skrives uten punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv. Den regelen er minst hundre år gammel.

I ordbøker og opplistende publikasjoner kan en fremdeles bruke forkortinger uten punktum for å spare plass.

Her finner du de vanligste forkortelsene.

På nynorsk kan ein velje mellom opphøgd og opphøgt gangfelt.

På bokmål kan ein velje mellom opphøyd, opphøyet og opphøya gangfelt.

Verbet bøyer ein slik (skråstrek skil mellom valfrie former):

å høgje (opp) – høgjer (opp) – høgde (opp) – har høgt/høgd (opp)
partisipp: han/ho er opphøgd, det er opphøgt/-d, dei er opphøgde

Kombinasjonen -øgj- blir stort sett uttalt -øy-.

Høgje går altså i grunnen som pløye:

å pløye (opp) – pløyer (opp) – pløgde (opp) – har pløgt/pløgd (opp)

(Eldre nynorsk hadde å høgje – høgjer og å pløgje – pløgjer, altså g i heile bøyinga for å vise samanhengen med høg og plog.)

Somme vil gjerne skrive heva gangfelt, men fagtermen på bokmål er opphøyd, ikkje hevet (og i alle fall ikkje opphevet). Det er ingen grunn til at skriftspråka skal skilje heilt lag på dette punktet.

Krav kan hete anspråk på svensk, og anspråksløs betyr det samme som kravløs (smålåten, beskjeden, nøysom) eller ikke kravstor. Både anspråk og anspråksløs må regnes som svesismer (med rot i tysk). Det er ikke galt å bruke dem i norsk allmennspråk, men det er heller ikke nødvendig.

Det er ikke mange norske skribenter som bruker disse ordene. Det er mange flere som liker å skrive fordring og å fordre i stedet for krav og å kreve. Noen bruker også adjektivet fordringsløs. Trolig brukes disse ordene mer i norsk enn i dansk, enda vi har ordet fra skriftfellesskapet med dansk. (Gregers Werles ideale fordring har nok bidratt til det.)

Men i det store og hele er det ingen grunn til å sky de enkle og kravløse ordene krav og kreve der de er dekkende. Partisippet krevende er litt lettere å skrive og uttale enn utfordrende. Men det kan være litt av en utfordring å skrive enkelt og smålåtent.

Alle prefiksa i desse orda (re-, gjen-, att- og om-) står i praksis for det same: om att. Ein kan òg tolka inn ‘attende/tilbake’ i nokre av dei. Men etymologien til kvart ledd i orda er ikkje avgjerande for bruken i dag. Skal ein forstå kva orda skal tyda, må ein sjå korleis dei har vorte brukte dei siste tiåra. Ingen av orda er særleg gamle i norsk, og noko av variasjonen i ordbruken heng saman med tilhøve i engelsk og dansk.

Om vi held oss til nynorsk og til kjeldene vi har sett inn til slutt nedanfor, kan vi koka svaret ned til dette:

attvinning (= ca. resirkulering) = ombruk + materialattvinning + energiutnytting
og upcycling = oppvinning

Men det finst andre måtar å dela det inn på. 

Studer gjerne avfallspyramiden som er sett inn mot slutten av denne artikkelen, før du les vidare.

Resirkulering 

Resirkulering er eit vidt omgrep for prosessar som gjer det mogleg å ta produkt/materiale i bruk på nytt slik at det ikkje endar som avfall (bos, søppel) i avfallsdeponi (før kalla fyllingar) eller i naturen. «Sirkelen» det er tale om, er det økonomiske eller økologiske krinslaupet.

Resirkulering kan femna om alt som er nemnt nedanfor, og ligg då nær attvinning i den vidaste tydinga av ordet, men ordet blir òg brukt i trongare tyding om materialattvinning. Den vide definisjonen finn vi i Resirkuleringsutvalet sin definisjon av avfallsresirkulering frå 1973 og i Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering frå 1986. Den tronge finn vi mellom anna i engelske oppslagsverk, jf. dette skiljet mellom recycle og reuse. 

Ombruk/gjenbruk 

Ombruk og gjenbruk har opphav i allmennspråket, der 

å bruke noe om igjen = å bruka noko om att

Som ein ser, byggjer ombruk og gjenbruk på ulike element i det same uttrykket.

(Ein kan skilja mellom ombruk og sjølve attvinningsprosessen førebuing til ombruk, sjå forureiningslova, men det er ikkje så viktig her.)

Ein kan finna gjenbruk brukt både som overomgrep (= resirkulering/attvinning) og som synonym for materialattvinning. Liknande vingling finn ein i dansk, med genbrug (merk at *ombrug ikkje finst i dansk). Ordet gjenbruksstasjon (om mottak for sortert avfall) peikar mot ei vidare tyding, men femner ikkje utan vidare om sjøve attvinninga. Somme reserverer ombruk for å bruka noko om att på same vis og gjenbruk for å bruka det om att til noko anna. 

Men samstundes er gjenbruk og ombruk nytta som synonym i fagspråket. På avfallsområdet finn ein mange stader konsekvent bruk av ombruk, som i forureiningslova og i denne rapporten om sirkulær økonomi frå 2020 (s. 3). På andre område (som IKT) har gjenbruk fått mykje meir feste.

Kva går ombruk/gjenbruk ut på? Ein konkret ting som «får nytt liv» på denne måten, kan vera reingjord og istandsett, men han kan ikkje vera omforma til noko anna. Ombruk er altså eit mindre radikalt og ofte rimelegare tiltak enn materialattvinning, jf. avfallspyramiden. 

Attvinning = gjenvinning = ny utvinning

Attvinning (nynorsk) og gjenvinning er reine synonym/ekvivalentar. Grunnlaget er 

å gjenvinne noe = å vinna noko att(ende)

Det handlar om å vinna ressursar attende eller å vinna dei ut på nytt, jamfør ordet utvinning. Ein kan sjå attvinning/gjenvinning som forenklingar (der -ut- er sløyfa). 

To former for attvinning er materialattvinning (materialgjenvinning) og energiutnytting (òg kalla energiattvinning/energigjenvinning/energiutvinning). I materialattvinninga blir emna oftast brotne ned til andre emne, og ved energutnytting blir dei brende – det er altså berre energien ein vinn ut. 

Er ombruk (gjenbruk) ei slags attvinning/gjenvinning?

Ja, både Ordbok for restprodukter og avfallshåndtering (sjå nedanfor) og termbasen til Standard Norge må tolkast slik. Attvinning (gjenvinning) blir då overomgrep over ombruk, materialattvinning og energiutnytting. 

Somme skil likevel mellom attvinning/gjenvinning på den eine sida og ombruk/gjenbruk på den andre, jf. ei formulering som «gjenbruk og gjenvinning». 

Oppvinning = oppsirkulering

Når ein lagar noko nytt av noko gammalt og det nye har høgare kvalitet eller verdi, kan det kallast oppvinning eller oppsirkulering (engelsk upcycling). Det heng nær saman med omgrepa redesign, omsaum og (kreativ) ombruk.

Nokre utklipp til orientering

1) «Avfallspyramiden» eller «avfallshierarkiet»: