Den tradisjonelle uttalen er leggning.

Her har vi konsontantforenkling foran n-en i -ning, som i f.eks. bygning, setning og metning. Grunnordene er legge, bygge, sette, mette.

Den nye uttalen bunner i et tradisjonsbrudd. Det har kommet til en ny generasjon som har tilegnet seg ordet først og fremst gjennom lesing, og så har leseuttalen med lang e spredt seg.

Det hjelper ikke at ordbøkene kan ha slike uttaleopplysninger:

,

Det er nok mange som ikke vet at dette skal tolkes som kort e og y, og at lang e og y med moderne lydskrift er [e:] og [y:].

Ja, det ytre skjelettet som krabben har, er et skall. Skjell er først og fremst det norske ordet for visse bløtdyr (= muslinger) som er dekket av to skall (blåskjell, kamskjell osv.), og for hvert av skallene. Men ordet skjell kan også brukes overført om mange ting som minner om muslingskall.

Det har lenge vært mulig å bruke krabbeskjell om den tomme hoveddelen av krabbens skall, men det var ikke vanlig før i tida. Her er et sjeldent eksempel fra 1945, der det er brukt poetisk. Først et par tiår seinere begynte ordet virkelig å feste seg i kokebøkene, sikkert under en viss innflytelse fra engelsk crab shell.

Valget mellom fylte krabbeskall og det mer metaforiske fylte krabbeskjell overlater vi til den enkelte, men vi understreker at det ikke er noe galt med krabbeskall. Noen mener at krabbeskjell er mer presist, fordi det utelukker klørne, men det forutsetter en urimelig og kontekstløs tolkning av fylte krabbeskall.

Ordet krabbeskjell er nok kommet for å bli, i alle fall i lyrikk og oppskrifter. Men krabbeskall det eneste riktige ordet for hele skallet.

Det er ingen tvil om at jernbanestasjon (nynorsk òg jarnbanestasjon) er det tradisjonelle i både fagspråk og allmennspråk. 

Togstasjon er nokså nytt i ordbøkene. Rådet vårt er å halda seg til jernbanestasjon, særleg når ein skriv. Men vi trur du må venja deg til å høyra togstasjon òg, for helsa si skuld.

Nedanfor er eit frekvenssøk i aviskjelder ved nb.no:

Frekvenssøk i bokkjelder:

I det aller meste av landet heter det tradisjonelt ei rive. Det ordet bør alle lære før eller senere. Redskap har valgfritt kjønn i bokmål.

I gammelnorsk het det hrífa. I dansk heter det rive og i svensk räfsa.

Ei rive er til å rake med, slik ei nål er til å sy med og en kniv er til å skjære med. Den mest sentrale redskapsbetegnelsen på et område er altså ikke nødvendigvis avledet av det viktigste verbet eller omvendt.

Merk at det ligger minst to ulike gammelnorske verb under vårt verb å rive: at hrífa og at rífa; det første har mest med griping og krafsing å gjøre, og altså med raking. Det andre er det som ligger under å rive i stykker.

Fra rive til rake med tradisjonsbrudd

Verbet å rake er jo godt kjent, så der redskapstradisjonen er relativt svak (som i yngre bymål), kan substantivet en rake ha oppstått som en avledning av verbet.

Det kan også være tale om påvirkning fra engelsk (der ei rive = a rake) og fra sammensetninger som ildrake (glorake, ovnsrake), der rake er det eneste rette.

I nyere produktkataloger kan man finne alle mulige slags sammensetninger med rive og rake til hagebruk, ofte med rot i engelsk. 

Bare i noen svært få dialekter (som bergensk) er rake gammelt i den aktuelle betydningen, ellers betyr rake først og fremst ‘redskap til å rake/kare i ilden med’.

Noe helt annet er ei reke (uttalt /reke/, /reka/, /roko/, /ruku/ o.a.), som i Norsk Ordbok er forklart som ‘skuffel- el spadeliknande langskafta reiskap (helst av tre), m a brukt til å moka snø el møk med’.

Redskap

Redskap var et hankjønnsord i gammelnorsk, men er hovedsakelig et intetkjønnsord i dansk. Det har skapt grunnlag for en arbeidsdeling i norsk.

Redskapen kan i all norsk, også konservativt bokmål, vise til en samling redskaper. (Slik har det også vært brukt i dansk før.) Det er også det eneste brukbare i betydningen ‘mannlig kjønnsorgan’.

Andre konkrete enkeltredskaper, og redskaper i overført betydning, heter i bokmål gjerne redskapet i entall. Man kan altså skille mellom «sett redskapen tilbake» (flere) og «sett redskapet tilbake» (ett). (Det siste er litt søkt når man vet hva slags redskap det er tale om.)

I tradisjonelt norsk folkemål kan det likevel hete redskapen over hele fjøla (gjerne i formen /resskapen/). Mange steder har redskapet fått innpass i bokmålsbetydningene, kanskje fordi det har vært et vakuum der fra før (svak tradisjon for omtale av abstrakte redskaper), eller fordi det har oppstått tomrom i nyere tid (etter alle de mer presise ordene for enkeltredskaper som nå er mindre kjent). 

I nynorsk er reiskapen obligatorisk. Også i bokmål er det mulig å skrive redskapen konsekvent. 

Omsetjingslån – ver varsam!

Den kraftige spreiinga av uttrykket i seinare tid tyder på at dette er eit omsetjingslån av «Take care!». Ein kan òg sjå uttrykket som ein kortvariant av «Ta vare på deg sjølv!».

Merk at det fullstendige uttrykket «Ta vare på deg sjølv» heller ikkje er hundre prosent innarbeidd i norsk. Det kan nok òg langt på veg reknast som eit omsetjingslån av «Take care (of yourself)». Ein viktig veg inn i norsk litteratur gjekk gjennom omsetjingar frå engelsk, og uttrykket var ikkje vanleg før krigen. «Pass på deg sjølv!» er heller ikkje mykje brukt i den aktuelle tydinga frå gammalt av.

Det er ikkje noko i vegen for å ta omsetjingslån inn i språket der det ikkje finst dekkjande uttrykk frå før. Der vi allereie har eit fullgodt norsk uttrykk, rår vi til å halda på det. Folk får sjølv vurdera om det er verdt å ta i bruk «Ta vare!» privat, men dei bør ta med i vurderinga at uttrykket kan verka irriterande på meir tradisjonsbundne språkbrukarar. Språkrådet vil ikkje rå statstilsette til å skriva «Ta vare!» i offentleg kommunikasjon.

Tradisjonell norsk: åtvaringar og helsingar

Her kjem litt utdjupande informasjon om «varetakingsoppmodingar», om du skulle vera interessert i det.

Åtvaring, varsemd og andre ord og uttrykk med den slags varleik er eldgamle i norsk. Vi tek gjerne vare på ting, men vi har altså ikkje tradisjon for det å ta vare på seg sjølv, reint språkleg. Når ein før bad nokon om å ta seg i vare eller vara seg, tenkte ein gjerne på noko vedkomande snart skulle gjera (nærare bestemt: ikkje noko dumt). Uttrykk for den same omsuta er å be nokon passa seg, akta seg eller vera varsam/forsiktig. Ein kan saktens be nokon fara varleg/varsamt i staden for å be dei ta vare, men tradisjonelt fer ein oftast varleg med noko (og ikkje med seg sjølv).  

For å ynskja einannan god helse eller velferd ved avskil har vi helst brukt heilt andre uttrykk på norsk. «Far vel!» er ei gammal helsing som er vorten stilistisk markert. Det same gjeld «Lev vel!», «Lev no vel!» og liknande, sagt til nokon som ikkje skal fara nokon stad. I nyare tid har «Ha det godt/bra!» vore det vanlege. Aller vanlegast er vel den amputerte varianten «Ha det!». Ei traustare, men like usentimental avskilshelsing er «Vi snakkast!». Ein treng ikkje å presisera at ein ikkje ynskjer å snakkast frå sjukesenga.

Når nokon fyrst er sjuke, kjem naturlegvis «God betring!» og liknande frasar inn i biletet. Men elles er helsa og tryggleiken ofte unemnd ved farvel. Eit særmerkt unnatak er det trøndske «Itj fårrå nålles!» (= «Ikkje far nokoleis», altså ‘ikkje kom ut for skade på noko vis’). Merk at skaden/lukka ikkje er eksplisitt nemnd her heller. Eit døme på det same (før eit tiltak) er «Tvi tvi!» (= «Lukke til!») – opphavleg i form av spytting eller spyttelydar. Det kan tyda ulukke å nemna lukke eller ulukke eksplisitt.

Helseaspektet må likevel ha vore meir framme i retteleg gamle dagar, for sjølve orda å helsa  og helsing inneheld opphavleg ein referanse til god helse. No har helsa altså kome i framgrunnen att, via engelsk. Det nye uttrykket «Ta vare!» = «Ha det!» med «Ver varsam!» + «Hald deg frisk!» innbakt. Vi har så å seia fått ein føre-var-variant av «God betring!», eller med andre ord: «God førebygging!»

Å stenge ned er et relativt nytt uttrykk i norsk. Det er hovedsakelig et oversettelseslån fra engelsk, først og fremst av uttrykket to shut down og substantivet lockdown. Det er ikke galt å skrive stenge ned, men det er ingen grunn til å bruke dette uttrykket der stanse eller stenge alene (uten ned) er dekkende. Verbalsubstantivet har valgfri n (-ing eller -ning).

I Det Norske Akademis ordbok er uttrykket å stenge ned forklart slik:

få (virksomhet, drift e.l.) til å opphøre

Det er altså ganske synonymt med stanse, og noen ganger med legge ned. Det er shut down som ligger under.

Lockdown

I covid-sammenheng må vi også regne med innvirkning fra substantivet lockdown, som engelsk Wikipedia omtaler slik i artikkelen Stay-at-home order:

The term lockdown was used by the media and the World Health Organization (WHO) to describe the action taken in January 2020 by the government of China to restrict movements of people in order to control the outbreak of Coronavirus disease 2019 (COVID-19) in Wuhan.

Se for eksempel denne artikkelen i Dagbladet. Det er i grunnen tale om innesperring eller avsperring – eventuelt stenging på et annet nivå eller i en annen grad enn den vanlige. 

Nedenfor er det shut down-basert nedstenging vi ser nærmere på.

Shut down

Teknisk engelsk-norsk ordbok på ordnett.no har dette:

Stor engelsk-norsk ordbok samme sted oversetter uttrykket slik:

Oxford English Dictionary har denne viktige presiseringen av substantivet shutdown:

a closure of a factory or system, typically a temporary closure due to a fault or for maintenance

I administrativ sammenheng snakkes det også om «nedstenging» av statsapparatet, government shutdown.

Anbefalte norske tekniske termer for nedstengning/nedstenging er blant annet avstengning/avstenging og produksjonsstans eller driftsstans, jamfør igjen Teknisk engelsk-norsk ordbok:

Se også Termportalen. 

Inn i norsk med olja

Ordet nedsteng(n)ing (for shut down) debuterte i norsk skriftkultur i Bravorapporten (NOU 1977:47), som handlet om den ukontrollerte utblåsinga på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Hovedordet på den tida var likevel avsteng(n)ing. Det var forresten i denne rapporten ordet utblås(n)ing ble etablert (for blowout).

Man kan «stenge ned» både plattformer og andre innretninger, produksjon og felt. I nyere tid er det blitt snakk om «å stenge ned» hele den norske sokkelen, altså å stenge den store oljekrana.

Flere bruksmåter

Uttrykket stenge ned har kilt seg inn mellom legge ned, stenge, stenge av og stanse, for så å ese ut. Den shutdown-baserte varianten har flere nyanser:

• stanse noe midlertidig (stenge av)
• stanse noe for godt (legge ned)
• stanse noe med en prosedyre i flere steg
• stanse virksomheten på et område planmessig, f.eks. sted for sted

«Noe» er gjerne et anlegg eller et system, men kan også være virksomhet generelt.

Når man sier at «Norge stenges ned», kan det være i lockdown-betydningen. Men i den grad shut down er utgangspunktet, tenker man seg gjerne Norge som et metaforisk maskineri, jf. det tredje punktet ovenfor. Eventuelt benytter man seg av denne språklige snarveien: 

stanse virksomheten/produksjonen ved/i x (særlig stegvis)
= stenge ned x

En annen passende metafor kunne være å gå i dvale.

Forholdet til noen andre uttrykk

Langt tilbake i norsk finner vi stenge (noe) ned i samme betydning som låse (noe) ned, men det er mindre brukt og må regnes som et helt annet uttrykk.

Det var først i slutten 1990-åra at stenge ned kom inn for fullt. Uttrykket tok over mye av den plassen stenge av til da hadde hatt i norsk. Samtidig åt det seg litt inn på både stanse og legge ned, og muligens også avvikle.

Det at stenge ned glir så lett inn i språket, henger nok sammen med at vi fra før har andre uttrykk med verb + ned som angir en retning eller prosess (fryse ned, betale ned, legge ned ofl.).

Vi har dessuten to mye brukte motstykker til stenge ned som også har en diskutabel partikkel etter verbet: åpne opp og starte opp (jamfør start up). Mens starte opp ble vanlig med innføringen av nye tekniske innretninger tidlig på 1900-tallet, ble stenge ned vanlig først mot slutten av hundreåret. 

Nabospråkene

I dansk har shut down siden 1978 vært kjent i form av lukke ned, ifølge Den Danske Ordbog i betydningen ‘afslutte driften af noget’ og ‘ophøre med drift eller produktion’. 

Også i svensk er uttrykket (stänga ner) nytt, og hos Terminologicentrum TNC kan du se hvordan det har bitt seg fast i omtalen av nyere teknologi, bl.a. i datasammenheng. På Twitter hevder det svenske språkrådet at ner peker mot en nedleggingsprosess, slik at «har stängt ner vårt kontor» viser til noe mer uttværet enn bare «stängt».

Stegvis stenging?

Shut down kan rett og slett bety å slå eller skru av (omtrent som shut off og turn off), men det kan vise spesielt til stenging av noe mer innfløkt, et anlegg eller system, som tar litt tid. 

Det er mange som ikke nyanserer noe særlig; de starter opp og stenger ned det meste. Men dersom stenge ned skal ha en funksjon (flertrinnsstenging), bør man ikke bruke stenge ned om vanlig avskruing eller avstenging (med en enkelt bryter). 

Man kan heller nyansere litt mindre fra den andre kanten. Når en stengeprosess er over, er virksomheten eller anlegget stanset eller stengt. Da kan det være nok å si det. Et nedstengt kontor, for eksempel hos Språkrådet, er rett og slett stengt.

Nyttig snarvei?

Å stenge et område eller en institusjon er tvetydig: Gjelder det selve området/bygningen, virksomheten der eller begge deler? Det er ikke rart at mange tyr til uttrykket stenge ned for å presisere.

Men som mange andre nye og potensielt nyttige uttrykk blir stenge ned brukt ukritisk der det gjør mindre nytte. For eksempel bør det være nok å skrive «skolene stenges».

Verbalsubstantivet: -ing eller -ning?

Lukking er norsk og lukning dansk, men stenging og stengning er valgfrie varianter i bokmål. Det samme gjelder nedstenging og nedstengning. Velg gjerne det som faller mest naturlig. Nynorsk har bare (ned)stenging uten n, med valgfri j-uttale av den første g-en.

Det hadde vært best om adjektivet samfunnskritisk var entydig knyttet til substantivet samfunnskritikk, og at kritisk i andre sammenhenger (f.eks. helse) var reservert for noe avgjørende negativt, som i «en kritisk situasjon».

Den positive betydningen (‘avgjørende, viktig’) kan dekkes av samfunnsnødvendig og det videre samfunnsviktig, som i samfunnsviktig infrastruktur. I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa fra 2001 het det nødvendige samfunnsfunksjoner og samfunnsviktige funksjoner, ikke kritiske samfunnsfunksjoner. Det var nok lettere å forstå for folk flest.

Men vi er klar over at utviklingen er kommet langt. Den nye betydningen har festet seg på rekordtid.

Grunnlaget for kriseterminologien etter tusenårsskiftet finner vi for det meste i engelsk.

Se også siste avsnitt i denne artikkelen i Språknytt 2/2017.

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».

Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene.

Tendensen til sj-uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre.

I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor.

Spesifikke sammenfall

På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner. Ordpar som gjerne nevnes i den forbindelse, er skjede/kjede, kitt/skitt, kjære/skjære, skinn/kinn, 7-7/27. Men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av lydsammenfallet ikke er særlig stort, kanskje så lite som 22, hvis vi ser bort fra sammensetninger.

Tallet er nok større om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er det i utgangspunktet flere nyanser fordi /kj/ er såpass vanlig i innlyd (f.eks. i /bakkjen/ (bakken), som er noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål.

Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen!

For og imot

Utviklingsbegrepet
De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp.

Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (sendere og mottakerer, unge og gamle), er ikke så lett å si.

Ulike språkøkonomiske hensyn
Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper. 

Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig. 

Ny likevekt
Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt.

Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan.

Språkbrukeren som språkpolitiker
Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt.

Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide sj-uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn.

Språkrådets råd og NRKs rolle

Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning.

Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj- og kj-lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne.

Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers.

Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger.

Hvordan uttaler man /kj/?

Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/.

Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre. Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst å prøve, finnes det minst tre ulike metoder:

1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor).

2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1).

3) Bit over ytterste ledd av lillefingeren, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/, vel å merke hvis lufta går over tunga og ikke ut på sidene.

Noen artikler om emnet

I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk:

• Eric Papazian: «Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom» (1994)
• Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: «Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk» (2006)
• Rolf Theil: «Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]?»

I artiklene finner du flere referanser.

En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF:

• Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer

Dette er to ulike verb, såkalte parverb. Det ene er sterkt, det andre er svakt. Sterke verb har vokalskifte i rota i preteritum (knakk), mens svake har bøyningsendelse (knekte). Hvis et parverb tar objekt, som en blyant i dette tilfellet, er det oftest det svake verbet.

Svaret blir: Blyanten knakk, mens du knekte blyanten (objekt). 

Mer grammatikk

Verb som tar objekt, kalles transitive. Det motsatte er intransitive verb. Stort sett er de intransitive parverbene sterke og de transitive svake.

Sterkt og intransitivt (blyanten er subjekt):

å knekke – knekker – knakk – har knekket/knekt

f.eks: blyanten knekker – knakk – har knekket/knekt

Svakt og transitivt (blyanten er objekt): 

å knekke – knekker – knekte – har knekt

f.eks: du knekker – knekte – har knekt blyanten

Ovenfor har vi framhevet de formene som viser forskjellen og systemet tydeligst. Etter år 2000 er det blitt vanligst med knekt for det sterke knekket. Rettskrivningen har også åpnet for knekket og knekka i både preteritum og perfektum av det svake verbet.

Et annet kjent eksempel på parverb er «jakka hang på knaggen» (sterkt og intransitivt) og «jeg hengte opp jakka» (svakt og transitivt).

Nynorsk: klarere system

I nynorsk er forskjellen tydeligere, særlig om man bruker de tradisjonelle j-ene (som er blitt valgfrie):

Sterkt og intransitivt:

å knekke – knekk – knakk – har knokke

Svakt og transitivt:

å knekkje – knekkjer – knekte – har knekt

Har du kommet hit, har du forhåpentlig knekt koden, ikke knukket den.

Knukket?

Det er ingenting som heter knukket i rettskrivningen. Dette er likevel en form man ofte hører, kanskje særlig blant yngre mennesker som ellers gjerne vil snakke korrekt bokmål eller riksmål. Formen har et visst grunnlag i norsk. Med o-uttale ligger den nær knokke o.l. i norske dialekter og nynorsk. Formen kan også være en slags smitte fra brukket (av brekke).

I dansk regnes knukket som gammeldags, spøkefullt eller dialektalt. Slik kan knukket fungere i norsk også. Men knukket (uttalet /knokket/) virker nok mer tiltalende på mange enn det noe papirknitrende har knekket, som kan minne om de korrekte bokmålsformene har dettet og har dritet. Med u-uttale virker nok knukket likevel stivere enn noe annet. 

Vi kan egentlig ikke gi regler for noe som ligger utenfor rettskrivningen, men hvis du endelig vil bruke knukket muntlig, foreslår vi at du holder deg til hovedskillet mellom parverbene og sier (med o-uttale):

blyanten har/er knukket (= feil i skrift)
jeg har knekt blyanten (= riktig i skrift)

Det er ikkje ulovleg, men det er heller ikkje god nynorsk. Det er ei direkte omsetjing av bokmålsuttrykket hva gjelder, som ikkje alle bokmålsbrukarar likar så godt heller.

Ein grei tekstbindar er når det gjeld. I dømet du nemner, kan ein kanskje til og med gå rett på sak utan tekstbinding: «Kvaliteten er lågare enn venta.»

I spørsmål er kva gjeld sjølvsagt greitt: «Kva gjeld denne saka, eigentleg?»

Nei. Ein kan framleis skilje mellom

1) truande (= som trur) og
2) trugande (= som trugar)

Det gjeld altså presens partisipp av desse to orda:

1) å tru – trur – trudde
2) å tru(g)e – tru(g)ar – tru(g)a

Som du ser, er g-en valfri. Vel du trugande i tyding 2, må du òg skrive å truge – trugar – truga.

Somme kvir seg for å skrive denne g-en fordi dei ikkje har han i uttalen. Men dei fleste har heller ikkje g-en i t.d. haug i talemålet, og mange uttalar eg, meg, deg osb. utan g. Eit anna døme er dugeleg /dueleg/. Desse døma viser at g-sløyfinga i truga er ei tilnærming til skrivemåtar i bokmål snarare enn tilpassing til talemålet.

Ein har ikkje plikt til å velja den mest lydrette skrivemåten; den er eit tilbod. Ein kan velja å bruka det som fungerer tydelegast i skrift, og heller sjå litt stort på samanhengen mellom skrift og tale.

Det var i 1977 at g-en vart valfri. Den truande faren har altså vist til tre ting i over førti år:

1) ein far som trur
2 a) ein far som tru(g)ar
2 b) ein fare som tru(g)ar

I eldre nynorsk var skiljet skarpt:

1) den truande faren
2 a) den trugande faren
2 b) den trugande fåren

Fåre er ute av rettskrivinga.

Bokmål har dette (for dei som skriv å tro, ikkje tru):

1) den troende faren
2 a) den truende faren
2 b) den truende faren

Alt dette er gangbare hilsener.

Det ser ut til at godt nytt år nå foretrekkes (framfor godt nyttår) når man har selve det nye året i tankene, ikke bare ny(tt)årshelga. Ordet nyttår er jo tvetydig. Det viser nå primært til årsskiftet og tida eller feiringa rundt det (slik nyår gjør på svensk).

I mange dialekter og i landsmål/nynorsk brukte man før helst godt nyår (og tilsvarende nyårskvelden, nyårsaftan, nyårseftan og nyårsdagen). De fleste norsktalende kjenner vel fremdeles frasen (ut)på nyåret (jf. over nyttår).

En enda mer tradisjonell hilsen er godt år.

De to sistnevnte hilsenene er lite brukt i bøker på bokmål og riksmål, men f.eks. Knut Hamsun og Edvard Grieg har brukt både disse og «godt nytaar/nytår» i brev, og Henrik Ibsen har brukt alle variantene.

Det bør hete grønt, grått og blått hydrogen.

Betegnelsene for oksygen, nitrogen og hydrogen er intetkjønnsord, så tilhørende fargeadjektiver må bøyes i intetkjønn.

Grønn, grå og blå er i denne sammenhengen trolig påvirkning fra engelsk, som ikke har intetkjønnsmerket -t.

Selve emnet står det mer om her.

Noen skriver til oss og minner om at hydrogen er en fargeløs gass, og at det er produksjonen som er grønn. Det er ikke så relevant. I hydrogenbetegnelsene ovenfor er fargeadjektivene brukt metaforisk, i prinsippet som i grønt næringsliv. Næringsliv har heller ingen farge – bokstavelig talt. Når vi først godtar sammenstillingen grønn + hydrogen, blir hydrogenets grammatiske kjønn avgjørende.

Det heiter «vi sest», om ein først skal bruke dette verbet. Vi sjåast er blitt så vanleg dei siste tiåra at det verkar naturleg på mange, men opphavet er ei direkte (feil)omsetjing frå bokmål.

Vi kan kaste eit blikk på bøyinga av verbet som ligg til grunn, altså å sjå. Nedanfor har vi sett det resiproke st-verbet opp under dei tilsvarande aktive formene:

å sjå      – ser   – såg
å sjåast – sest – sågst

Sest svarer til presens ser og tyder ‘ser kvarandre‘.

Å sjåast er infinitiv, som å sjå

Å skrive sjåast i presens er i prinsippet som å skrive *sjår, som er ein typisk sidemålsfeil. Men presens sjåast verkar ikkje som ein like grov feil. Grunnen til det er nok at sjåast er ei korrekt form i og for seg – vel å merke i infinitiv, etter hjelpeverb, som her: «Skal vi aldri sjåast att?» og «Oppdrettsanlegget kan sjåast frå ferja».) Den velkjende klangen har letta spreiinga av «vi sjåast».

Bokmålssystemet

Merk at bokmål ikkje skil mellom infinitiv og presens av st-verbet:

å se       – ser   – så
å se(e)s – se(e)s – sås

Vi sjåast speglar bokmålssystemet ved hjelp av ei hypernynorsk form. Merk at sees har vore vanlegare enn ses, så det ligg òg eit tostavingsmønster under og fremjar sjåast på kostnad av sest.

Nyare frase i nynorsken og dialektane

I dei få dialektane som har hatt fleirtalsbøying av verb i nyare tid (jf. me koma, me sjå) kunne ein vente presens sjåast i dette uttrykket, sidan det er to eller fleire som ser kvarandre. Islandsk har såleis forma sjáumst ‘vi sest’ fordi ‘vi ser’ heiter sjáum, i kontrast til sé ‘eg ser’. Men ein finn ikkje noko slikt i norsk målføretradisjon. Ein viktig grunn til det er at heile avskilsfrasen er meir eller mindre lånt frå bokmål. På bygdene før sa ein heller t.d. vi snakkast eller talast enn vi sest.

Formuleringa «vi *sjåast» tok til å gjere seg gjeldande på trykk først 1970-åra, m.a. i omsetjingar. No har ho rokke å bli morsmål for mange språkbrukarar fødde i 1960-åra og seinare.

Ein lengre artikkel og eit godt døme

Ein lengre artikkel om emnet har stått i Språknytt.

Til slutt eit godt døme på rett bruk av det resiproke verbet:

Nei, Språkrådet har ikkje vedteke at desse såkalla livssynsnøytrale omgrepa skal vere obligatoriske:

før vår tidsregning (bokmål) / før vår tidsrekning (nynorsk)
etter vår tidsregning (bokmål) / etter vår tidsrekning (nynorsk)

Historisk sett er det sjølvsagt religiøse grunnar til at vi har Jesu fødsel som utgangspunkt for tidsrekninga, men spor etter religion er ikkje det same som religion. Det å skrive f.Kr. og e.Kr. treng ikkje ha noko med religiøs aktivisme å gjere.  

Ein ukristeleg parallell

Namn og nemningar kan fortelje ei interessant historie utan å vere ei vidareføring av innhaldet i historia. Eit anna døme på det er at vi framleis brukar vekedagsnamn som onsdag og torsdag (etter Odin og Tor). Kyrkjelege krefter arbeidde i si tid for å få bort dei heidenske vekedagsnamna. I mellom anna Portugal og på Island sigra dei, slik at torsdag vart til høvesvis quinta-feira og fimmtudagur ‘femtedagen’.

I eldre norsk folkekultur opererte ein forresten sjeldnare med år etter Kristus, og tok i staden gjerne utgangspunkt i viktige ting som hadde hendt lokalt – jamfør uttrykk som før og etter sotta, froståret og feitsildåret.

Nokre veikskapar ved dei nøytrale omgrepa

• Utgangspunktet for tidsrekninga er framleis Jesu fødsel. Namneskifte blir slik sett ei tilsløring av fakta, som ikkje er nøytrale.
• Bruken av eigedomspronomenet vår kan fungera like ekskluderande som inkluderande. Det same kan seiast om alternativet vanleg tidsrekning, som òg har vore lansert (etter engelsk BCE, Before the Common Era og CE, Common Era).
• Hendingar skjer før og etter eit tidspunkt, ikkje før og etter ei tidsrekning. 

Nøydd til (og bokmål nødt til) er det tryggaste valet i skrift, det vil seia det mest nøytrale.

Varianten nødt for kom inn i litteraturen frå talemålet for litt over hundre år sidan, fyrst i lokalaviser, så i romanar, særleg i replikkar.

Nødt for dukkar opp i eldre kjelder frå både Trondheim, Bergen og området rundt Oslofjorden. I nynorsk kjem han til syne seinare enn i riksmål/bokmål, og held seg lenge mest i sørvest. Mykje tyder på at varianten med for har storparten av røtene sine i norsk bymål.

Før år 2020 nemnde Bokmålsordboka berre nødt til, men no har for kome med. Nynorskordboka har lenge hatt begge variantar i tillegg til berre nøydd å (litt avhengig av samanhengen). Det Norske Akademis ordbok har med nødt for, men stemplar det som «dialektalt». Norsk Ordbok, som har med mykje tilfang frå talemålet, nemner både nøydd om, nøydd for og nøydd til. 

I eldre nynorskordbøker finn vi berre nøydd om og nøydd til. Det er desse variantane som har vore dei vanlegaste i tradisjonelt bygdemål. I tillegg har vi altså det snaue nøydd å – og dialektalt på Vestlandet nøydd te, særleg dei stadene der å tradisjonelt heiter te.

Uttrykket heng saman med seiemåten å nøyda nokon til noko, der nøyda tyder ‘tvinga’. 

Vi anbefaler «ambassadør i Tyskland», eller mer presist: «ambassadør i Berlin». Satt på spissen er «ambassadør til» kvasitradisjonell norsk med rot i engelsk.

Embetsmannsspråk eller engelsk?

I gamle dager utstyrte man gjerne fyrster og embetsmenn (især prester) med et til + stedsnavn (jf. «hertug til Holsten», «sogneprest til Bø»). Denne språkbruken er nok blitt styrket av at man ble utnevnt til et embete. Men det er ikke denne skikken som er årsaken til at «ambassadør til» har spredt seg.

Begrepet norsk ambassadør er ikke så gammelt; før 2. verdenskrig fantes det hverken ambassadører til Norge eller fra Norge. Norske konsuler, ministre (ved legasjoner), gesandter og sendemenn går lenger tilbake i historien. Noen mener at de to sistnevnte ordene danner grunnlaget for den nye preposisjonsbruken, jf. «Norges sendemann til …» på grunnlag av «å sende til». Men før het det helst «sendemann i». (Utsending til og delegert til er mer patent, jf. sende til og delegere til.)

Hovedgrunnen til at ambassadør i nyere tid er blitt utstyrt med preposisjonen til, er nok ganske enkelt at det heter ambassador to på engelsk. Foran navn på organisasjoner kan det også være mer semantiske grunner til at til har fått feste, jf. «Norges ambassadør til FN».

Mulig distinksjon

Lars Vikør har sendt denne kommentaren til artikkelen ovenfor.

«Ambassadør til» har ein funksjon når ein slik person dekker fleire land. Norges ambassadør «til» Aust-Timor bur i Jakarta og er også ambassadør «til/i» Indonesia. Indonesias ambassadør «til» Island bur i Oslo og er også Indonesias ambassadør «til/i» Norge. Dette er vel ikkje noko uvanleg, heller, ikkje minst i tider med sparepolitikk.

Dette er altså et mulig bruksområde for preposisjonen «til». Men det er nok vanskelig å fastsette bruksområdet i praksis uten at den tradisjonelle bruken av «i» blir trengt ut.

Utviklingen

Flere har skrevet til oss og hevdet at diplomatiet har sitt eget språk, og at det der heter «til». Det er godt mulig. Det er ikke rart at de som hører «ambassador to» oftest, oversetter det direkte til norsk. Slik har kanskje «ambassadør til» blitt til, som fagsjargong. Tallene nedenfor taler tydelig om at «ambassadør til» ikke primært har opphav i norsk skriftspråk. Tallene skriver seg fra søk i en avisbase (nb.no). Du kan selv gjøre boksøk på nb.no og få bekreftet at det er «i» som dominerer, også i tidlige tekster fra Utenriksdepartementet o.a.

Norges ambassadør til

Norges ambassadør i

Du kan prøve med «tingnettet» («tinginternett»).

«Når det kommer til» er en anglisisme som mange reagerer på, og det må være greit å gjøre oppmerksom på dette.

Det er kanskje litt strengt å bruke rød penn. Men vi mener at du i det minste kan kommentere bruken hvis kommentaren ikke drukner i andre rettelser.

Det er ikke logikken eller grammatikken som er problemet med «når det kommer til». Lignende uttrykk er gamle i norsk: «når det kommer til stykket», «når det kommer til kamp» o.a. Dette siste viser til virkelig handling på et eller flere mulige punkt i framtida, slik «da det kom til» viser til noe som inntraff i fortida. Forskjellen kan illustreres slik:

• Da det kom til slagsmål, vant hun. / Når det kommer til slagsmål mellom dem, vil hun sikkert vinne.
• Når det kommer til (= gjelder) slagsmål, er han eksperten av de to. Men det betyr ikke nødvendigvis at han kan slåss.

Den siste tilnærmingen («tilkommingen») er mer abstrakt og teoretisk, og «slagsmål» står i denne setningen for emnet/området, ikke selve basketaket. Det kunne nok ha blitt hetende «når det kommer til» i norsk for lenge siden hvis det hadde fylt et tomrom i språket. Men det skjedde ikke, for andre uttrykk (som «når det gjelder») var mer enn gode nok så lenge påvirkningen fra engelsk var liten eller moderat.

Alle uttrykkene konkurrerer for øvrig med «i forhold til», som absolutt bør kommenteres – og noen ganger rettes med penn.

Det heter fast ansatte og midlertidig ansatte (eventuelt tilsatte, som er det samme).

I et annet perspektiv kan man tenke seg at ansatte faller i to grupper: de faste og de midlertidige. Men det er nok helst ansettelsesforholdet, ikke den ansatte, som er fast eller midlertidig. Man er så å si ansatt på en fast/midlertidig måte. Det blir da en parallell til det tenkte raskt ansatte (i motsetning til raske ansatte).

Det er mindre opplagt når adjektivet er faglig, men det er nok best best å skrive de faglig ansatte. Likeledes: de offentlig ansatte.

I alle tilfellene er variantene uten flertalls-e både de tradisjonelle og de mest brukte. Adjektivet står adverbielt og er egentlig en bestemmelse til noe annet enn det substantiverte adjektivet/partisippet som kommer like etterpå.

To grammatisk beslektede eksempler er psykiatrisk sakkyndige og psykisk utviklingshemmede. Her kan ikke -e brukes i adjektivene.

I selvstendig(e) næringsdrivende var-e mest brukt før i tida, men er nærliggende å tenke at disse næringsdrivende driver selvstendig, så vi skriver i dag de selvstendig næringsdrivende. Likevel: de private næringsdrivende.

Når ordet som kommer etter, er et rent, bøyelig substantiv, skal adjektivet bøyes (daglige ledere), selv om det kan virke ulogisk.

Man kan i alle fall trygt skrive klimagassutslipp og klimagassutslepp. Vi vil anbefale det, selv om ingen av variantene står i vanlige ordbøker ennå.

Det ble fort ganske vanlig å skrive klimautslipp, men den fullstendige formen dominerer fremdeles. (I engelsk er climate emissions uten gas det vanligste.)

Når vi godtar ord som atomfri, er det vanskelig å kalle ordet klimautslipp direkte feil, jf. dette utklippet fra Norsk referansegrammatikk: