Kategorier treff i 123 kategorier

Svar på språkspørsmål (906 treff)

Perimeter: kjønn og kringvern

Jeg har lest korrektur på en tekst for Forsvaret og rettet perimeteret til perimeteren. De sier at det er feil. Hva er riktig?

Perimeteren er riktig, selv om intetkjønnsformen er etablert i Forsvaret.

I Bokmålsordboka finner vi

I perimeter m3 (fra gr. av peri- og meter) omkretsen av en mangekantet figur

II perimeter n. (se II -meter) apparat til å måle øyets synsfelt med

Ordet for apparatet har altså intetkjønn. Det blir en parallell til termometeret (intetkjønn) og diameteren (hankjønn).

I Forsvaret brukes ordet i forbindelse med kringvern (perimeter defence), og da er det opplagt betydning I ovenfor, altså hankjønnsordet, vi har med å gjøre. Jamfør også svensk perimetern og dansk perimeteren.

Men de militære har nok ikke vært så opptatt av det opphavet perimeter har som hankjønnsord i plangeometrien. De har skiftet kjønn på det. Det samme ser vi hos oversettere av spenningslitteratur fra engelsk. Enkelte ordbøker har bidratt til forvirringen. 

Kategorier: Grammatisk kjønn

Historisk presens: bruk og misbruk

Når bør man bruke historisk presens, og hvor konsekvent må man være?

Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen.

Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller «dramatisk» presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv.

Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa.

Det er om å gjøre å finne en passende dose dramatiske presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig.

Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.

Kategorier: Bøying av verb

Æ, ø og å i internasjonal sammenheng

Finnes det en «korrekt» erstatning for de særegne norske bokstavene æ, ø og å i internasjonal sammenheng? Jeg tenker da spesielt på navn i e-postadresser.

Det finnes en norsk standard (NS 4129:1995) «Kontordokumenter og blanketter. Utforming» der dette mønsteret er tilrådd:

æ > a   (Næs > Nas)
ø > o    (Løland > Loland)
å > a    (Aas > As)

I 2003 tilrådde Uninett det samme for e-postadresser. Språkrådet og mange andre institusjoner praktiserer dette. 

Ellers er det sterk tradisjon for rekka ae, oe og aa. Ulemper med den er at oe kan forveksles med oe i navn som Hoel, mens aa i utlandet kan oppfattes som lang a i stedet for å. En annen løsning er ae, o og a. Det finnes ingen lytefri løsning.

Domenenavn med særnorske tegn

I dag er det mulig å ha domenenavn med særnorske tegn. Se nettsidene til Norid. Men dersom de skal erstattes med standardtegn, er tilrådingen den samme som nevnt over. 

Språkrådet opererer med både sprakradet.no og språkrådet.no som domenenavn.

Andre sammenhenger: Bruk æ, ø og å!

Hvis vi ser bort fra etablerte geografiske og historiske navn (som Gothenburg og Haakon the Good), bør norske og nordiske personer og bedrifter beholde skrivemåten i en engelsk tekst. Man kan i dag lett bytte tastatur i skriveprogrammet eller få fram de tre vokalene på annen måte.

Er alle velkommen eller velkomne?

Heiter det at alle er velkomne, eller at alle er velkommen? Og er alle ønskt eller ønskte velkommen/velkomne?

I nynorsk er alle helst velkomne, med fleirtalsbøying. I bokmål er det valfritt, men den ubøygde forma velkommen er den vanlege i mange uttrykk, same kor mange som er velkomne. Sjå døma i Nynorskordboka og Bokmålsordboka på nettet.

Velkommen eller velkomen er eit adjektiv som er laga av perfektum partisipp kommen/komen (valfrie former). Slike samansetningar blir stundom kalla «uekte partisipp».

Nynorsk

I nynorsk skal tradisjonelt både perfektum partisipp (ekte og uekte) og adjektiv helst bøyast i kjønn og tal etter det ordet dei står til:

  • Han vart ønskt velkom(m)en.
  • Alle vart ønskte velkomne.

Slik var det i den såkalla læreboknormalen før. Utanfor den kunne ein sløyfe samsvarsbøying i partisipp av svake verb som ønskje. I dag er det valfritt med samsvarsbøying av svake partisipp (som ønskt(e)), medan samsvarsbøying av adjektiv og partisipp med «sterke» endingar (som kome, komen, komne) er obligatorisk. 

Det er altså dette som gjeld no:

  • Alle er velkomne.
  • Alle vart ønskt(e) velkomne.

Bokmål

Bokmål har ikke samsvarsbøyning av partisipp, bare av adjektiv. Uekte partisipp bøyes som adjektiv, så det taler for alle er velkomne (jf. «alle er velstelte»). Men så kommer en annen faktor inn: Å være velkommen og å bli ønsket velkommen er så faste fraser at partisippet ofte ikke bøyes. Vi kan sette det opp slik:

  • Alle er velkomne/velkommen.
  • Alle ble ønsket velkommen. Hun ønsket/hilset dem alle velkommen. Velkommen alle sammen!

 

Gulf, golf og bukt

I TV-teksting brukes formen Mexicogolfen. Dette må være feil, da det på flere kart står Mexicogulfen. Jeg snakket med en tekster som sa at det er Språkrådet som har bestemt at det skal skrives Golfen. Når amerikanerne sier gulf, så høres u-en ut som en o – det er vel det som ligger bak.

Det er ikke amerikansk uttale som dikterer norsk rettskrivning. Fasiten finnes heller ikke nødvendigvis på et kart. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den. 

Det ordbøkene og din kilde ikke nevner, er at ordet har vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Skillet mellom golf og gulf er altså ikke som det mellom golv og gulv, der u-en er den gamle «fine» varianten som samsvarer med dansk. Golf skrives golf også i dansk, svensk og tysk (Golf i tysk). I fransk skrives det golfe, i italiensk og spansk golfo. Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’.

Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg, i den grad at mange nordmenn til og med uttaler ordet med ren (uengelsk) u. Du kan for eksempel se etter på ordnet.dk og søke på nb.no for å studere utviklingen. (Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende «gulf» og «gulfen».) Det er ikke så rart at den engelske varianten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende.

Den østlige bukta som er mest aktuell, er den som på norsk heter og bør hete Persiabukta (eller Den persiske bukt). Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf war og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene. Det har dessuten den fordelen at Golfen blir entydig for Mexicogolfen.

Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:

 

 

 

Skraldning og dumpster diving

I miljøbevegelsen i Norge er aktiviteten dumpster diving blitt ganske vanlig. Det er snakk om skrotsanking/søppelsanking med (gjen)bruk for øye. Hva bør det hete på norsk?

Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep).

Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker).

Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’.

Nordisk ellers

På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde-ord som vi ikke har her hos oss.

Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning.

På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).

Hva skjer med at hvorfor forsvinner?

Jeg hører stadig oftere formuleringen «Hva skjer med at …». Jeg lurer på hvorfor folk snakker slik. Med andre ord: «Hva skjer med at de snakker sånn?»

Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid.

Hva er dette nye?

Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»).

Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning.

Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk:

– Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem?
– «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina.

Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel:

Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an!
Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)?
Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart?

Praktisk syntaktisk grunn

En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk).

Andre grunner

Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all  verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer».

Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling.

Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.

 

Ses eller sees? Gis, fås, tas?

Heter det ses eller sees? Anses eller ansees? Enn gis, fås, tas? Eller skal det være gies, fåes, taes?

I rettskrivningen fra 2005, som er den gjeldende, kan verb som slutter på rotvokalen, bare få -s, ikke -es. Altså:

gis, fås, tas, nås osv.  

Unntak:

sies
sees/ses

Merk at presensformen alltid er lik infinitivsformen:

å sees – vi sees
å ses – vi ses
å tas – det tas

Å tas eller se(e)s med infinitivsmerke (å) brukes ikke så mye, men det er den samme formen (passiv infinitiv) vi har etter hjelpeverb: skal tas, må se(e)s.

Du finner de samme opplysningene ved å slå opp i Bokmålsordboka og trykke på «Vis bøyning».

Kategorier: Bøying av verb

Trøste og bære

Jeg ser i ordboka at dette heter «trøyste og betre» i nynorsk. Betyr det at det egentlig skulle hett «bedre» i bokmål? 

Det kan man kanskje si, men det nytter ikke å endre på skrivemåten nå. Betre/bedre er her en rest av ønskeform (konjunktiv) i norsk, som i leve kongen og fanden spareOpprinnelig het det:

trøyste og betre (nynorsk)
trøyste og bere/bære
o.l. (dialekt)
trøste og bedre (riksmål/bokmål)

Det er altså snakk om verbet bedre/betre ‘forbedre’ og trøste i betydningen ‘hjelpe; styrke; oppmuntre’ (jf. adjektivet traust). 

Bære er bygdemålsuttale av betre. Denne varianten er tatt lydrett inn i skriftmålet uten hensyn til sammenhenger i språket. Det har imidlertid ikke skjedd i det beslektede uttrykket Gud bedre, som betyr omtrent det samme som Gud hjelpe (oss)

Nå er det kommet så langt at vi nesten må si at trøyste og betre er noe litt annet enn trøste og bære. Bære tolkes nok bokstavelig av de fleste. 

Hvis man leser det nye uttrykket bokstavelig, er det et sterkere uttrykk for hjelpeløshet enn det gamle.

Null toleranse eller nulltoleranse?

Vi skal sette et leserbrev (debattinnlegg) på trykk i avisen. Det har tittelen «På skolen vår har vi null toleranse». Men i teksten forekommer både «null toleranse» og «nulltoleranse». Hva er riktig?

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse). 

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår ...».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

 

Fokus

Det ser ut til at ordet fokus blir stadig mer brukt i alle sammenhenger. Hva mener Språkrådet om dette ordet?

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås. 

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ 

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Hardere eller skarpere lut?

Aftenposten skriver i dag om «hardere lut». Men korrekt språkbruk må da være «skarpere lut» eller «sterkere lut»?

Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver.

I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka.

Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut.

Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.

Ut og spise, ut og reise

Skal jeg ut og eller å spise i kveld?

Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.

Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Formuleringene ut og spise og ut og reise har vært de vanligste i skrift i over hundre år. 

Hvorfor og?

I formuleringer som jeg skal ut har vi underforstått et bevegelsesverb i infinitiv, f.eks. dra ut eller ut To verb i infinitiv samordner vi med og, slik:

Jeg skal () ut og spise

Og er riktig nok sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Vi kjenner gå ut og som en fast forbindelse som viser til en handling som innleder en annen. I mange dialekter har den smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. 

Andre formålsformuleringer

Før i tida brukte man gjerne bare å i stedet for for å, såkalt hensiktsinfinitiv (jf. engelsk to, ikke for to). Man kunne da til og med skrive

Jeg gikk ut å spise (eller ud at spise).

Ikke mange ville skrevet det i dag. Det vanlige er «gikk ut for å spise» eller «gikk ut og spiste». «Jeg skal (gå) ut å spise» er altså en kamuflert parallell til «Jeg går ut å spise». 

I stedet for den gamle hensiktsinfinitiven eller samordning med konjunksjonen og kan vi saktens bruke for å:

Jeg skal gå ut for å spise.

Men det passer bare hvis vi vil framheve at gåingen har et formål.

Kategorier: Infinitiv Og eller å

Hjelpe oss å?

Jeg stusser litt over følgende setning: «Språkprofilen hjelper oss å skrive klart og korrekt.» Jeg har lyst til å sette inn et «til» etter «oss»

Og hva med «Jeg hjelper folk med å finne fram i butikken» kontra «Jeg hjelper folk å finne fram i butikken»?

Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.

En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.

Flere eksempler

Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:

Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.

Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:

Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.

Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).

Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.

Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:

Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)

Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:

Hjelp oss i arbeidet med det og det.

Sjanse og kjans

Heter det å ha sjangs, kjangs eller tjangs?

Dette ordet er lånt inn i flere omganger, og ch-lydene fra fransk og engelsk er blitt tilpasset norsk på ulike måter. I rettskrivningen holder vi oss til enten sjanse eller kjangs.

Vi finner riktignok vel så mye tjangs som kjangs i eldre norske tekster, men tjangs er ikke en offisiell form. Et resultat av tidligere innlån er forresten kans.

Sjanse med to stavelser (normalt uttalt sjangse) brukes mest i vid betydning, mens kjangs (på) helst viser til sjanse til å få noe (f.eks. napp hos noen av det annet kjønn, også kjangs hos), eventuelt sjanse til å klare seg. 

Kj/tj-uttalen var lenge den vanligste i enstavelsesordet, som har grunnlag blant annet i norsk sjømannsspråk, men sj- har lenge vært i framgang. Enstavelsesordet har liten plass i sakprosa, så det spiller ikke så stor rolle om man følger rettskrivningen eller ikke når man bruker det i skrift. 

Dette skrev språkforskeren Ragnvald Iversen i 1939:

(Lånord og lønnord hos folk og fant)

 

Overigår

Det er noen som påstår at de sier overigår, og at det er greit fordi det er dialekt. Men er det et ord i norsk, eller er det bare feil?

 

Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet.

Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.)

Barnespråk?

Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958).

Bør det brukes?

Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover.

I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte)

Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld

Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det:

Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens.

I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken:

– Je hadde noe å gjøra i går.
– Men førdagen da? Det var fint vær da og.

I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen.

Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):

Kategorier: Tidsuttrykk

Knehøne og lårhøne

Hva er ei knehøne og ei lårhøne, og hva er opprinnelsen til disse ordene?

I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.

I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.

I litteraturen: fra politikk og presse

Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere:

(Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.)

Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt.

Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869: 

Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962):

I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser.

Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en. 

Frem eller fram?

Bør vi skrive fram eller frem? Og hva med fremskritt/framskritt og fremtida/framtida?

Det er helt valgfritt.

Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv.

Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk.

Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket.

Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).

Snigel, spegel og speilegg

Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel.

Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.

I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal etter g-en (e eller i). Etter gammalnorsk tid mjuka denne vokalen opp g-en slik at vi i dei fleste dialektar fekk ein j-lyd, som seinare gjerne vart til i eller fall heilt bort, slik:

  • spegill > spegjel > speiel
  • snigill > snigjel > sniel 
  • tygill > tygjel > tyel 

Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda slik dei står til slutt på linene ovanfor. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt [spæil] og [snæil].

I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.

Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.

 

Lutter øre

Kan noen fortelle meg hva uttrykket å være «lutter øre» kommer av?

Lutter er et ubøyd adjektiv som vi har fått fra nedertysk, i stor grad via dansk. Betydningen av lutter er ‘ren og skjær’ og dermed også ‘bare’, ‘utelukkende’. Uttrykket har altså hverken med lutt eller Luther å gjøre.

Hvis du lover å være lutter øre, forplikter du deg til å høre skikkelig etter.

Adjektivet lutter henger sammen med verbet lutre ‘rense’, som kanskje er mer kjent. 

I dag bruker vi lutter nesten bare i faste vendinger, og oftest i uttrykket med øre. Man kan også være lutter øye, selv om det uttrykket er lite brukt. Fremdeles fins det både lutter velvilje, lutter glede og lutter løgn (men sjelden samme sted). 

Før ble adjektivet brukt friere, jamfør dette sitatet fra Ludvig Holberg: «Jeg er omspendt med lutter Ulycker.» 

 

Paparazzi

Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi, og hvordan skal det uttales og bøyes?

Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960.

Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf». 

Z-ene uttales som i pizza, altså -tts-.

År og dag

Hvorfor sier man at det er gått «år og dag» siden noe som kan ha funnet sted for mange år og utallige dager siden?

I rettsspråket har uttrykket år og dag (eller dag og år) i tidligere tider blitt brukt bokstavelig, om frister. Innen år og dag har betydd ‘innen et år med et slingringsmonn på én dag’ (den dagen man regner fra).

Mer overraskende har det dessuten betydd innen et år pluss seks uker (jf. Ordbog over det danske Sprog) og i tysk til og med et år, seks uker og tre dager! 

Det er nok lenge siden dette ble et generelt uttrykk for lang tid i både dansk, norsk og svensk. Akkurat når og hvordan det skjedde, er vanskelig å si. 

Se også artikkelen «Hva betyr ‘innen’?».

Ett mellomrom etter punktum

Stemmer det at en nå skal bruke bare ett mellomrom etter punktum? I min utgave av Skriveregler (Aschehoug 1980) står det at det skal være to.

Ifølge standarden for kontordokumenter som kom to år seinere (1982), skal det være bare ett mellomrom etter punktum.

Den samme regelen gjelder komma, kolon, spørsmålstegn og utropstegn.

Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. Fjerdeutgaven (1984) slår fast at det skal være ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven ble gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983.

Regelen ovenfor gjelder punktum før ny setning.

Forkortelser er en sak for seg. Etter siste punktum i forkortelsen (før neste ord) skal det selvsagt være mellomrom, men ikke etter punktum inni forkortelsen. Eksempler:

f.eks.
C.J. Hambros plass

Her var det andre regler før i tida.

Kategorier: Mellomrom Punktum

Bruk av utropstegn

Kan man ha tre utropstegn på rad, slik man ser mange steder? Norsklæreren min mener forresten at utropstegnet blir brukt for mye i dag. Har han rett i det?

Vi vil nok gi læreren din rett. Man kan godt spare litt på virkemidlene. Hovedregelen er at vi bruker (ett) utropstegn for å vise at noe er ment som et utrop, en ordre, en oppfordring eller et ønske. Eksempel:

Sett deg!
Velkommen til bords!

Også særlig følelsesladde ytringer kan fortjene et utropstegn.

I vanlig sakprosa er det nok med ett tegn. Man kan ty til to tegn der der virkelig trengs. Flere bør man ikke bruke. 

Det er ikke nødvendig å bruke utropstegn i bruksanvisninger, instrukser og lignende. Eksempel:

Skriv her.
Vær vennlig og svar straks.

Kategorier: Tegnsetting Utropstegn

Ulv i fåreklær

Jeg skjønner at man skal passe seg for ulver som kler seg ut på denne måten, men hvor i verdenslitteraturen stammer disse skapningene fra?

 

Uttrykket stammer helst fra Bibelen, fra Matteus 7,15, der det etter mønster av danske oversettelser har hett noe slikt:

Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver!

Dette er fra 1930-oversettelsen, som er kjemisk fri for «sau». I 1978-utgaven står det på mer naturlig norsk:

Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.

I Danmark og Sverige bruker de naturlig nok ordet får i Bibelen og i dette uttrykket, for det er det sau heter der. På norsk heter sau som kjent bare får i kål og i sammensetninger med -kjøtt.

Ifølge Evensberget og Gundersen: Bevingede ord (Kunnskapsforlaget 1995) er liknende motiver kjent både i gammelnorsk og antikk gresk tradisjon (Æsops fabler). På gammelnorsk kunne det å være ulv i fåreklær kalles å være varg under sau.

Salmedikteren Elias Blix maner fram et klart bilde av hva slags svikferd det kan dreie seg om: