Fedme, fet?

Vi arbeider med å etablere en klinikk som skal behandle fedme, og vi trenger et navn som er faglig forsvarlig uten å virke krenkende eller moraliserende. Kan en bruke fedme og fet i et klinikknavn i dag uten å krenke noen?

Svar

Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt.

I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘tykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat).

Våpenkappløp

Det er vel kjent at folk kan knytte verdivurderinger til fenomenet fedme, og de vanlige ordene for å være feit brukes nedsettende av en del språkbrukere. Denne bruken preger etter hvert selve ordene i manges bevissthet, slik at nedvurderingen oppleves som en del av betydningen. Mange føler da, som dere kanskje gjør, et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir disse ordene kanskje rammet av den  samme utviklingen og må byttes ut igjen.

Dette våpenkappløpet mellom stigmatiserende bibetydninger og nye eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de tradisjonelle ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig.

Fedme

Ordet fedme burde i utgangspunktet kunne brukes nøytralt. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas o.l. er det dessuten umiddelbart forståelig.

Vi har fedme fra skriftfellesskapet med dansk (i stedet for den norske feita). Det kamuflerer det underliggende adjektivet fe(i)t til en viss grad, men faktisk ikke nok til ikke å støte noen. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er det ikke så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19, 2015).

Adjektivet fe(i)t

Adjektivene fet og feit skårer enda dårligere i den nevnte pasientundersøkelsen. Det er ikke så overraskende. Det er vel kjent at substantiv kan virke mer tilslørende enn adjektiv og verb.

Sett fra en rent språklig synsvinkel er det likevel rart om adjektivet fet/feit skal være bannlyst mens substantivet som er avledet av det samme adjektivet på dansk (fedme), skal være godtatt. Men det er altså tendens i denne retningen. På islandsk er det annerledes. Of feitur ‘for feit’ og avledningen offita ‘fedme’ er to sider av samme sak, og begge ordene fungerer både nedsettende og nøytralt. Det setter norske språkvaner i perspektiv.

Noen mener nok at varianten feit er mer nedsettende enn fet, og studien viser en liten tendens til dette. Grunnlaget for denne oppfatningen er i seg selv problematisk, for vi kan her ha å gjøre mot fordommer mot dem som bruker denne varianten av ordet, og det er neppe noe bedre enn å ha fordommer mot overvektige. Men først og fremst bunner det vel i at feit for de fleste nordmenn er mer nærliggende (og dermed mer direkte språk) enn fet, og at mange nettopp frykter direkte språk i ømtålige spørsmål. 

Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se  f.eks. boka Feit. Men det betyr ikke at andre uten videre kan bruke ordet uten at det blir tatt ille opp. Det er klart uhøflig uoppfordret å kalle andre feit – ikke først og fremst på grunn av ordet, men fordi det er uhøflig å kommentere andres utseende uten videre! Ikke bare substantivet fedme, men også adjektivet feit, bør likevel kunne brukes i sammenhenger der alle alle er trygge på hverandre. Det heter tross alt fremdeles feit på norsk.

Helseproblemet kontra språkproblemet

Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015:

Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke.

Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil. 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter