Skal det være noe vindus-skitt?

Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom.

AV ERIC PAPAZIAN

Tittelen er inspirert av en historie jeg hørte av en som hadde opplevd den: En yngre mann kom inn i en fargehandel og forlangte noe en annen kunde – en eldre dame – oppfattet som vindus-skitt, og som hun tydeligvis trodde var et nytt produkt, for hun spurte hva det kunne brukes til.

Historien illustrerer et velkjent fenomen blant norsk ungdom i dag, nemlig at de bytter kje-lyden, som i «kitt», ut mot sje-lyden, som i «skitt». Denne sammenblandinga av de to lydene blir rapportert fra alle landsdeler, især fra byene, og forekommer også i svensk. Nå er ikke dette noe helt nytt. Blant annet nevnes det som et problem i undervisningsplanen for Oslo folkeskole fra 1940. For mindre barn har skillet mellom de to lydene nok lenge vært et problem, og har kanskje alltid vært det. Men problemet synes å øke. l dag forekommer sammenblanding av lydene også blant større barn og ungdom, til og med blant enkelte voksne. Det er sje-lyden som styrker stillinga si. Enkelte mener derfor at de to lydene holder på å falle sammen i sje, slik at kje-lyden er i ferd med å forsvinne. Her skal jeg si litt om forholdene i Oslo. Men først litt om de to lydene og hvordan de læres.

Litt om de to lydene

Sje- og kje-lydene er to fonetisk nærstående konsonanter som norsk og svensk har felles, men som stort sett mangler i resten av nordisk. Sje-lyden er en relativt vanlig lyd i verdens språk. Blant annet forekommer den i de fleste europeiske språk, innafor nordisk i svensk, færøysk og deler av norsk. I norsk har lyden nemlig hittil forekommct bare i øst- og nordnorsk, hvor den hører hjemme blant de «tjukke» eller retroflekse konsonantene som vi har i slutten av ord. Den forekommer både i framlyd, innlyd og utlyd. Vestnorsk har hittil ikke hatt noen sje-lyd, men er i ferd med å få det i dag.

Dette er nemlig en ny lyd i norsk og nordisk overhodet. Den har en rekke forskjellige opphav, som gjenspeiles i skrivemåten – ingen lyd har så mange skrivemåter som sje-lyden. For det første forekommer den i en mengde lånord, som f.eks. «sjanse», «stasjon», «geni», «journalist». Men for det meste har den oppstått i hjemlige ord ved sammensmeltning av visse konsonantgrupper, som regel med en «s» i. De viktigste er «rs», som i «vers», og «sj», «skj» og «sk» foran en fremre vokal, som i «sjø», «skjul» og «skitt». Vestnorsk holder ennå på disse konsonantgruppene; der uttales ord som «vers» med tydelig «rs» fortsatt, mens ord av typen «sjø», «skjul» og «skitt» alle uttales med «sj». Men i dag ser det ut til at en uttale med sje-lyd er på full fart inn i vestnorsk i denne ordtypen. Den er særlig interessant i denne sammenhengen, for der forekommer sje-lyden også i framlyd, og kan dermed blandes sammen med kje-lyden, som vesentlig forekommer i den stillinga.

Kje-lyden er derimot en meget sjelden lyd. I Europa fins den visstnok bare i tysk, svensk og norsk. Derfor er den et problem for de fleste utlendinger. Også dette er en ny lyd som har oppstått ved assimilasjon av gamle konsonantgrupper, nemlig «tj», som i «tjukk» eller «tjære», «kj», som i «kjole», og «k» foran en fremre vokal, som i «kinn». Disse gruppene faller altså også sammen i uttalen, i kje-lyden. Lyden forekommer i både framlyd og innlyd, men er sjelden i innlyd i mange varianter av norsk. I sørøstlandsk forekommer den bare i ett ord, nemlig «bikkje». Men i framlyd er den vanlig, og her får vi mange ordpar der skillet mellom sje- og kje-lyd er den eneste forskjellen: «skitt – kitt», «sjekk – kjekk», «skjell – Kjell», «skjenne – kjenne» osv.

Sje- og kje-lydene i språklæringa

Begge lydene læres seint. Sammen med «s» og rulle-«r» hører de til de konsonantene som læres sist av både norske og svenske barn. Men kje-lyden stiller i særklasse. Det er helt vanlig at barn ikke kan uttale lyden riktig når de begynner i skolen. Årsaka må være at kje-lyden er vanskelig å lage. Det ville også forklare hvorfor lyden er så sjelden. Ifølge språkteoretikeren Roman Jakobson er det en sammenheng mellom tidspunktet for læring og utbredelsen i verdens språk, slik at vanlige lyder læres tidlig og sjeldne lyder læres seint, og det passer godt her. Forklaringa på begge deler må være at lyder som er lette å lage, læres tidlig og er vanlige, mens vanskelige lyder læres seint og er sjeldne. Etter denne teorien skulle sje-lyden være lettere å lage enn kje-lyden.

I stedet bruker barna som regel sje-lyden (stundom «s»), som er den lyden som likner mest. Stundom blir det omvendt, altså kje-lyd istedenfor sje-lyd, altså f.eks. «kjipsreder» for «skipsreder» eller «kitt» for «skitt». Dette forekommer særlig på Vestlandet, og grunnen må vel være at sje-lyden der er en helt ny lyd som vesentlig forekommer hos yngre folk, og som ikke er helt innarbeidet i lydsystemet ennå. Her kan med andre ord også sje-lyden være en «vanskelig» eller iallfall uvant lyd. Men også på Vestlandet er sje for kje klart vanligere enn det omvendte. Kje-lyd for sje-lyd kan for øvrig forekomme også på Østlandet blant barn som nettopp har lært seg kje-lyden og «overdriver» bruken av den. Vi kan også få en mellomlyd for begge lydene. Men langt det vanligste er å bruke sje-lyd for kje-lyd, i flere eller færre ord. Hvor utbredt er så dette?

Om sammenblandinga blant Oslo-barn

Når det gjelder Oslo, forteller en logoped i Oslo kommune at ca. 50 % av skolebarna har problemer med kje-lydeni l. klasse,og ca.1015 %har fortsatt problemer i 9. klasse. For å finne ut noe mer om dette undersøkte jeg i 1993 ca. 200 elever ved 4 Oslo-skoler og 2 Bærum-skoler, dels ved hjelp av et spørreskjema og dels ved en leseprøve der elevene skulle lese opp noen setninger med kje-ord, av typen «Kjenner du Kjell?». Elevene var fra 3 klassetrinn, nemlig 5. og 9. klasse på ungdomsskolen, dvs. 12- og 15-åringer, og 3. klasse på videregående, dvs. 18-åringer. Blant resultatene kan nevnes at omfanget av sammenblandinga som ventet varierte med både kjønn og alder. Jenter hadde jamt over noe mer sammenblanding enn gutter, særlig i 9. klasse. Det samme er påvist i Bergen og Stavanger. Men sammenblandinga artet seg til dels ulikt for gutter og jenter. De fleste av guttene som blandet sammen lydene, kunne ikke uttale kje-lyden i det hele tatt, men brukte bare sje-lyden eller stundom en mellomlyd i stedet. Dette stemmer med at gutter generelt har flere artikulatoriske og andre språklige problemer enn jentene. De fleste av jentene som blandet lydene, kunne uttale kje-lyden, men brukte likevel ofte sje-lyd i stedet, i flere eller færre ord. For eksempel rettet ei jente seg fra sje-lyd til kje-lyd i leseprøva, og fire jenter som hadde normal uttale av alle kje-ordene i leseprøva, fortalte sjøl at de ofte brukte sje istedenfor kje.

Så kan man filosofere over hva grunnen til det kan være. Er det et opprør mot de voksnes uttalenormer? Eller er det av makelighet og gammal vane fra den tida de ikke kunne si kje? Mange kunne huske at de hadde hatt problemer med å uttale kje-lyden tidligere, og flere sa det var «enklere» å uttale ordene med sje-lyd. Det skulle også gjelde for guttene. Men en uttale som «skjøpe» kan vel virke barnslig, og det er kanskje mindre belastende for jenter enn for gutter å snakke barnespråk?

Klarest varierte omfanget med alderen. I 5. klasse var det ca. 60 % som blandet sammen lydene i ett eller flere kje-ord, eventuelt alle. I 9. klasse var det ca. 40 % som gjorde det, og i siste klasse på videregående ca. 20 %. Det var altså en klar og jevn progresjon opp gjennom klassetrinna. Det er et argument for at det er snakk om et noe forsinket språklæringsproblem. Men at det dreier seg om så vidt store ungdommer, og at så mange fortsatt har problemer i slutten av tenåra, tyder likevel på at det er noe mer enn det. Det er ikke normalt at 18-åringer ikke mestrer alle språklydene. Enkelte av dem vil trolig aldri mestre kje-lyden skikkelig, og kommer til å føre denne språkfeilen videre til barna sine.

Foreløpig er vel sje for kje helst å betrakte som et individuelt fenomen – et avvik eller en feil – og ikke som norm i noen gruppe. Men forholdene særlig blant jentene tyder på at sje-uttalen kanskje er i ferd med å bli norm i enkelte miljøer. Det er velkjent at barn i dag lærer språket mer av jevnaldringene i barnehager o.l. enn av foreldrene sine, og en hører ofte historier om barn som har lært å si kje, men som så «faller tilbake» til en uttale med sje-lyd pga. lekekamerater. I alle fall fikk jeg inntrykk av at ungdommene hadde et avslappet forhold til denne uttalefeilen. Ikke én var blitt ertet for den, sjøl om mange var blitt rettet på av foreldre eller lærere. Men for manges vedkommende hadde det altså ikke hjulpet, og det virket ikke som om det var noe særlig om å gjøre å uttale kje-ordene riktig. Om denne holdninga brer seg, kan det se stygt ut for kje-lyden på lengre sikt.

(Språknytt 2/1994)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter