Å ikke være eller ikke å være – det er spørsmålet!

Da jeg gikk på skolen, lærte vi at infinitivsmerket å bare kunne brukes foran verb. Jeg ser at journalister i dag ofte skriver ting som «valgte å ikke gjøre det» og «bestemte seg for å ikke gjøre det». Er dette nå tillatt?

Svar

Det er greit å skrive å ikke + verb. Også andre korte ledd enn ikke kan plasseres mellom infinitivsmerket og verbet. Men vær litt forsiktig med lange ledd.

Formuleringer med innskudd mellom infinitivsmerket og verbet kalles splittinfintiv (eller splittet infinitiv). I tradisjonell skolegrammatikk er det gjerne blitt regnet som feil, som i dansk, tysk og engelsk. Men ugrammatisk er det ikke, og i norsk talemål er det helt vanlig (som i gammelnorsk og svensk).

Det må regnes som kurant skriftmål i dag å skyte inn korte adverbiale ledd som aldri, alltid, bare, ikke, kanskje og nesten. Det var faktisk også vanlig i skrift i riktig gamle dager. Men det er uansett en god idé å unngå lengre innskudd.

Ikke å kan være tvetydig

Formuleringen «ikke å» har blant annet den fordelen at den kan gi betre flyt og rytme i setningene, men den har også en stor ulempe: faren for tvetydige formuleringer.

«Verb + ikke å» kan være tvetydig når ordet «ikke» like gjerne kan knyttes til verbet foran «ikke» eller til noe helt annet. Eksempel:

Vi valgte ikke å gjøre det.
= 1 Vi valgte å la være å gjøre det.
= 2 Vi valgte ikke å gjøre det (men vi måtte).
= 3 Vi valgte ikke å gjøre det (vi valgte bare å tenke det).

Dersom vi mener (1), må vi faktisk ty til varianten «å ikke» (eller skrive helt om) hvis vi skal være sikre på å bli tolket rett. Mener vi (2), må vi i verste fall skrive helt annerledes.

Det mest skjebnesvangre eksempelet fra enkeltmenneskets liv er kanskje ytringen «Jeg lover ikke å gjøre det»! Og i juridisk språk kryr det av litt ulne formuleringer som «antas ikke å».

Ofte kan man stole på sammenhengen. For eksempel skal man være bra sær for å misforstå dette:

Her gjelder det ikke å komme for sent!

Og i talespråket gjør trykkplasseringen det ofte entydig.

Men ikke vær redd for å skrive om til å ikke når det trengs. Du kan til og med blande hvis du vil. Norsk språknemnd presiserte allerede i 1967 at man kan skrive å foran ikke når tydeligheten krever det. Også for et par hundre år siden skrev man slik for ikke å bli misforstått (sitatet er fra en tale av Johan Nordal Brun).

Nynorsk

Siden «å ikke» er det desidert vanligste i norsk talemål, er det god grunn til å holde seg til det på nynorsk. Men det betyr ikke at man er nødt til å sette andre slags innskudd enn nektelser mellom infinitivsmerket og verbet, og i alle fall ikke lange innskudd.

Men «for ikke å»

Etter «for» er «ikke/ikkje å» klart vanligst i begge målformer når det handler om å unngå noe: «Jeg løy for ikke å få juling». 

Til slutt: I det faste uttrykket «for ikkje/ikke å snakke om» er det «å» til slutt i begge målformene, med mindre vi sikter til formålet å la være å snakke. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter