Å ikke være eller ikke å være – det er spørsmålet!

Da jeg gikk på skolen, lærte vi at å bare kunne brukes foran verb. Jeg ser at journalister i dag ofte skriver ting som «… valgte å ikke gjøre …» og «… bestemte seg for å ikke skrive om …». Er dette nå tillatt?

Svar

Begge deler er riktig, men i noen tilfeller gir de to variantene ulik mening.

Det regnes ikke som feil å plassere et kort ledd mellom infinitivsmerket og verbet, slik det er gjort her.

I tradisjonell skolegrammatikk ble det gjerne regnet som feil å sette noe inn mellom infinitivsmerket og verbet, uansett hva det var. Men i talemålet har det lenge vært vanlig med slik såkalt splittinfinitiv (eller splittet infinitiv). Det må regnes som kurant skriftmål i dag å skyte inn korte adverbiale ledd som aldri, alltid, bare, ikke, kanskje og nesten. Det var faktisk også vanlig i skrift i riktig gamle dager. Men det er uansett en god idé å unngå lengre innskudd.

Om å ikke bli misforstått

Vær oppmerksom på at det tradisjonelt korrekte «verb + ikke å» kan være tvetydig når ordet «ikke» like gjerne kan knyttes til verbet foran «ikke» eller til noe helt annet. Eksempel:

Vi valgte ikke å gjøre det.
= 1 Vi valgte å la være å gjøre det.
= 2 Vi valgte ikke å gjøre det (men vi måtte).
= 3 Vi valgte ikke å gjøre det (vi valgte bare å tenke det).

Dersom vi mener (1), må vi faktisk ty til varianten «å ikke» (eller skrive helt om) hvis vi skal være sikre på å bli tolket rett. Mener vi (2), må vi i verste fall skrive helt annerledes.

Det mest skjebnesvangre eksempelet fra enkeltmenneskets liv er kanskje ytringen «Jeg lover ikke å gjøre det»! Og i juridisk språk kryr det av litt ulne formuleringer som «antas ikke å».

Men vi trenger ikke alltid være så redde for å bli feiltolket. Av og til kan vi stole på sammenhengen. For eksempel skal man være bra sær for å misforstå dette:

Her gjelder det ikke å komme for sent!

Om å ikke bli uglesett

Mange er strengt opplært til å sky splittinfinitiven, så den som vil gå mest mulig skuddfri, bruker den bare der ytringen ellers kan bli misforstått. Dette siste må i alle fall være greit, for Norsk språknemnd presiserte allerede i 1967 at man kan skrive å foran ikke når tydeligheten krever det.

«Ikke å» gir en annen rytme i setningen enn «å ikke», blant annet fordi uttalen blir /ikkå/. Det kan bli mindre «hakkete». For noen vil det være en god grunn til å reservere «å ikke» for de tilfellene der det trengs for tydelighetens skyld.

Nynorsk

På nynorsk kan man trygt skrive «å ikkje», det er helt akseptert. Men advarselen mot lange innskudd gjelder der også. Ofte glir «ikkje å» best.

For ikke å

Etter «for» er «ikke/ikkje å» klart vanligst i begge målformer når det handler om å unngå noe: «Jeg løy for ikke å få juling». 

Til slutt: I det faste uttrykket «for ikkje/ikke å snakke om» er det «å» til slutt i begge målformene, med mindre vi sikter til formålet å la være å snakke. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter