Ut med tanngar-d-en og manngar-d-en!

Nei, tanngard og manngard uttales tradisjonelt uten d, akkurat som de beslektede ordene gård og gjerde. I østnorsk er det også vanlig med tjukk l for rd.

Her har det skjedd et tradisjonsbrudd. Noen har stiftet bekjentskap med disse ordene i skrift uten å ha fått dem overlevert muntlig først. Disse ordene ble i sin tid lånt inn i dansk-norsk (det som senere ble riksmål) fra norsk folkemål. Begge kom først på trykk i  tekster på landsmål (nynorsk). Før i tida var det likevel såpass mange riksmålsbrukere som kjente til den naturlige uttalen, at d-uttalen ikke spredte seg.

I Norsk uttale-ordbok av Ivar Alnæs (1925) står det svart på hvitt:

Flere eksempler – spordene skremmer

Noe lignende ser vi i spord ‘hale på fisk’, som har vært et viktig ord ikke minst i Kyst-Norge. Det skal skrives og uttales på samme måte som fjord. Mange unge i dag kjenner ikke engang selve ordet, så da blir det svært utsatt for «bokstavuttale», altså det å bli lest etter skriftbildet. Her er et utklipp til fra uttaleordboka til Ivar Alnæs:

Vi kan ta med merd i samme slengen. Dette gamle norske ordet var nok ukjent for de fleste da det for noen tiår siden fikk nytt liv i oppdrettsanleggene langs kysten. Mange har møtt det først i skrift, så det er like utsatt for tradisjonsbrudd som de andre ordene. Den tradisjonelle uttalen er /mæ:r/ eller /me:r/.