Å lesse – leste?
Er dette ein feil i Nynorskordboka? Heiter ikkje å lesse i fortid lesste – har lesst?
Nei, på nynorsk heiter å lesse i fortid leste – har lest. Slik konsonantforenkling (-sst > -st) er hovudregelen i norsk rettskriving.
På bokmål heiter det likevel lesste – har lesst. Grunnen er at leste – har lest på bokmål er noko anna, nemleg fortid av å lese. Desse formene er opptekne.
På nynorsk heiter å lese i fortid las – har lese. På nynorsk er leste – lest altså ikkje opptekne som fortidsformer av å lese. Det vil seie at lesse kan bøyast regelrett med konsonantforenkling i fortid: leste – lest. Det kan sjå litt forvirrande ut dersom ein er mest van med å lese bokmål.
I nynorsk heiter det altså
å lesse – lesser – leste – har lest
på line med
å kysse – kysser – kyste – har kyst
å misse – misser – miste – har mist
Unnataka frå forenklingsregelen
Unnataka frå konsonantforenkling føre -t har vi berre der formene elles ville kunne bli forveksla med former av andre verb i den same målforma:
å søkje – søkjer – søkte – har søkt
å søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt
å kvese – kveser – kveste – har kvest
å kvesse – kvesser – kvesste – har kvesst
å slepe – sleper – slepte – har slept
å sleppe – slepper – sleppte – har sleppt
Ein gong i tida vart verba kvese og slepe skrivne kvæse (preteritum kvæste) og slæpe (slæpte). Då kunne kvesse og sleppe skrivast med regelrett forenkling i fortid, slik: kveste og slepte. Såleis er det verbet sleppe vi ser der Olav H. Hauge skriv «So slepte draumen meg».
Var denne teksten grei?
Trykk på Ja eller Nei og skriv ei tilbakemelding med ris, ros eller begge delar. Vi svarar ikkje på tilbakemeldingane, men vi les dei aller fleste. Les meir om baseartiklane i spalta til høgre (eller nedst, om du er på lesebrett/mobil).