Pappenheimere

Mange snakker om å kjenne sine pappenheimere. Men det kan da ikke være særlig mange av dem som kjenner til de opprinnelige pappenheimerne? Dessuten virker det som om folk legger litt ulike ting i uttrykket. Hva er riktig?

Svar

Det står i Bokmålsordboka at en pappenheimer var en soldat under grev Pappenheim i trettiårskrigen (1618–1648), og at det har betydd ‘trofast tilhenger’. Nå betyr uttrykket snarere at man vet hvem man har med å gjøre.

I Den Danske Ordbog får vi dessuten vite at det faste uttrykket er «udbredt som (skjult) citat fra Schillers skuespil ‘Wallenstein’» (fullført i 1799). I stykket  sier feltherren Albrecht von Wallenstein «Daran erkenn ich meine Pappenheimer». Det er er ment som en anerkjennelse av Pappenheims kyrasserere. Selve ordet pappenheimer har også senere vært brukt i positiv betydning.

Ironisk vending

Siden ble det ironisk, og i dag er ikke pappenheimerne lenger ens egne trofaste folk. Poenget med uttrykket er nå snarere at de man sikter til, ikke er helt gode, og at man slik sett vet hvor man har dem.  Slik brukes uttrykket både i Tyskland og i Norden. Det ligger ikke så langt fra uttrykket kjenne lusa på gangen.

I norsk prosa

Uttrykket var i bruk i dansk-norsk på slutten av 1800-tallet. I Aftenposten 16.11.1872 fortelles det om korsikanernes

uimodstaaelig[e] Trang til at bekrige hinanden innbyrdes. Keiserdømmet, der kjendte sine Pappenheimere, med hvilke det jo ogsaa var Blodsforvandt, vilde sætte en Stopper for denne Lidenskab og forbød derfor Korsikanerne at have Vaaben. Ganske at forhindre dem i at slaa hinanden ihjel var selvfølgelig umuligt; men Forbudet havde dog meget gavnlige Følger.

I landsmålet ble uttrykket muligens ikke satt på trykk før i bladet Den 17de mai 1.8.1911. Det handlet om haugmannsepler fra Krødsherad:

Ein dag kom no avlidne meierimeister Berner til gartnaren og gartnaren kom til å klaga over, at ingen vilde kjøpe hallingepli hans. Berner som var ein gløgg kar sa: «Du er ein tosk, du kjenner ikkje dine ‘pappenheimarar’. Du skal setja eit fint utanlandsk namn paa eplet, so skal du nok sjå dei kjøper hallingeple.»

«Ja, men kva skal eg kalle dei?» spurde gartnaren.

«Du skal kalle dei Edengross,» sa Berner.

«Javel, lat gå,» sa gartnaren.

Næste aar gjekk Edengross som varmt kveitebrød og er den dag idag halde for eit godt eple.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter