Jenta, men kvinnen, datteren og søsteren?
Hvis man skriver «jenta» i en tekst, må man da bruke a-form også i alle andre ord som kan være hunkjønn, f.eks. «kvinna», «dattera», «søstera»? Eller er det lov å kombinere «jenta» med «kvinnen» og «datteren»?
Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «kvinna» en umogivert kombinasjon.
Dialektene og skriftmålet
Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.
Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene, selv om kvinne noen steder oppfattes som litterært og derfor nok får felleskjønnsendelse hos en del.
Ordet jente er i en særstilling i den andre retningen: Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.
A-endelse som stilistisk markør i skrift
Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.
Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Det kan gjelde temaet for teksten, stilen i tekststykket ordet står i, eller den som har ordet i teksten. Det kan også gjelde selve ordet: Lenge het det f.eks. obligatorisk kua, men valgfritt solen/sola.
Tre løsninger
I konkrete tekster er jenta relativt vanligere enn dattera og søstera og særlig kvinna. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret i skrift, eller man kan ta utgangspunkt i tradisjonelt norsk talemål og la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Da får man gjerne i det minste jenta og dattera, og ofte kvinna med. Det er også korrekt å skrive f.eks. kvinna og jenten, men det er altså svært umotivert.
Var denne teksten stort sett grei?
Trykk på Ja eller Nei og skriv ei tilbakemelding med ris, ros eller begge delar. Vi svarar ikkje på tilbakemeldingane, men les dei nøye.