Jenta, men moren, datteren og søsteren?

Det er korrekt og vanlig å kombinere slik du nevner. Man kan også godt bruke a-endelse i alle hunkjønnsord. Dessuten kan man kombinere fritt, men det er ikke nødvendigvis en god idé. For eksempel er «jenten» + «mora» en umotivert kombinasjon.

Dialektene og skriftmålet

Norske dialekter har tradisjonelt enten hunkjønn eller ikke. De som mangler hunkjønn, er først og fremst bergensdialekten og visse sosiolekter i de store byene.

Der hunkjønn står støtt i språket, hører alle ordene du nevner, til hunkjønnsordene.

Man må trolig til Bergen for å høre jenten brukt til vanlig i et større miljø. Grunnen er at ordet jente ikke kommer fra skriftfellesskapet med dansk. Den særnorske endelsen -a fikk derfor tidlig gjennomslag i dette ordet i riksmål/bokmål.

A-endelse som stilistisk markør i skrift

Systemet i tradisjonelle norske dialekter taler mot å veksle mellom a-endelse og en-endelse i ordene du nevner.

Men i skrift og i sosiolekter med sterke bånd til skriftmålet (og tidligere til dansk) har man alltid brukt den norske a-endelsen grammatisk tilfeldig og mer eller mindre systematisk til stilistiske formål. A-endelsen brukes særlig når det skal signaliseres at noe hører til i den konkrete, folkelige, naturlige og ikke minst landlige sfæren. Det kan gjelde temaet for teksten, stilen i tekststykket ordet står i, eller den som har ordet i teksten. Det kan også gjelde selve ordet: Lenge het det f.eks. obligatorisk kua, men valgfritt solen/sola.

Minst fire løsninger

I konkrete tekster er jenta relativt vanligere enn dattera og søstera og mora. Man kan velge å følge dette statistiske mønsteret i skrift. Man kan også bruke a konsekvent og la være å diskriminere hunkjønnsendelsen stilistisk. Eller man kan fjerne alle hunkjønnsendelser. Det er også teknisk korrekt å kombinere f.eks. mora og jenten, men det er svært umotivert.