Klippe! sa kraftpatrioten

Når det ikke følger med noen illustrasjon, kan det være vanskelig for en oversetter å vite hva cliff og rock skal oversettes med. Da er det godt å kunne ty til et diffust overbegrep som klippe. Men klippifiseringen av norsk stikker dypere enn dette.

Vi har ordet fra skriftfellesskapet med dansk, og det har over lang tid avleiret seg som et uoversiktlig konglomerat i steinrøysa.

Klippomani

Kraftpatriotene og nasjonalromantikerne var i sin tid opptatt av at den ville norske naturen skilte seg fra den tammere danske. Noen la sin elsk på de mest golde og ugjestmilde trekkene i norsk natur. Slik skilte de seg fra folk flest på bygda i Norge, som gjerne foretrakk fruktbare egner. Den naturlige og sosiokulturelle forskjellen kan sammenfattes i ordet klippe.

«De norske klipper» stod lenge høyt i kurs. Men det var ikke mange innfødte på bygdene i «klippelandet» som omtalte fjellene omkring på denne måten. Derfor finner vi heller ikke klipper i norske stedsnavn.

Klippologi

I norsk har berg, fjell, knaus, hammer, ufs, vegg, stup og andre ord av naturlige årsaker rådd grunnen, så klippene har klemt seg inn der de kunne. Dermed er de nok blitt både mer spesialiserte og vage i norsk enn i dansk. I Det Norske Akademis ordbok står det under (1):

litterært, mest foreldet: fjell, (høyt) berg

Den overførte betydningen står under (2) i den samme ordboka, slik:

særlig brukt i bibelspråk, litterært som uttrykk for noe fast og urokkelig, noe man trygt kan bygge på, noe som ikke svikter; se også anstøtsklippe

Bokmålsordboka opererer med en betydning 2 ‘fjellgrunn’, men har bare dette eksempelet: «bygge sitt hus på en klippe, på klippen», etter en gammel (dansk) oversettelse av Matteus 7,24.

I dansk brukes klippe i mye større grad konkret (ikke bare abstrakt og litterært) om fjellgrunn og om fjell og (nakent) berg i det hele tatt. Konkrete klipper i norsk er relativt oftere stupbratte fjellvegger eller høye og/eller forrevne berg i eller ved sjøen.

Det danske klippebegrepet er altså videre enn det norske. Det er betegnende at et skjær (skær) ifølge Den danske ordbog er en slags «klippe» (‘mindre, ofte skarp eller spids’), mens det ifølge norske ordbøker er en slags «bergrygg» i sjøen.

Klippifisering – vår frelses klippe

Klippene har vært gode å ty til for bibeloversetterne også. Bygger man på klippen, slipper man ofte å ta stilling til hva fjellformasjonene i Midtøsten svarer til på norsk, både de konkrete og de metaforiske.

Lenge prøvde man å finne norske motstykker. Allerede i 1930 var det ovennevnte huset hos Matteus bygd på fjell. Fra 1930 til 1978 ble antallet klipper i Bibelen skåret ned med over femti prosent til fordel for berg, fjell, hamrer og knauser. Men siden ble det innført klippekort. I den siste bibeloversettelsen (2011) er klippeantallet mer enn doblet! Det er flere klipper enn i 1930. Libanons berg og Horebs berg er «klippet» bort, og nynorskbibelen har fått sine tre første klipper.

Som språklig bergart i norsk har klippen altså både sedimentære, metamorfe og eruptive egenskaper.

Knudsen og klippe-påsen

Ivar Aasen ville sikkert ha ristet på hodet over utviklingen, og det er nok ikke for tabloid sagt at Knud Knudsen ville ha rast! I Norsk blandkorn (bind 3, 1885) skrev han:

Kråkemål-stræverne fægter med næb og klør for fræmmedordene, fordi hvært av disse siges at gi sit inhåld en egen «Nuance» eller «Biforestilling», som skal være så rent umistelig; men de Nuancer, som nys nævnte flerhet av norske ord gir, dem har de intet øje eller bruk for. Fjellet blir Klippe, flåget blir Klippe, hamaren blir Klippe, ufsen blir Klippe, stupet blir Klippe, avgrunnen blir Klippe, ovdjupet blir Klippe, løjpen (timmerkastet) blir Klippe, kastet blir Klippe, skåtet blir Klippe og «rupes Tarpeja» (i Rom) blir likeledes Klippe, blir den «tarpejiske Klippe». Alle våre norske «Nuancer» blir puttet ned og gjømt bort i den tyske Klippe-påse.