Lover og forskrifter med stor eller liten forbokstav?

Nei, titler på lover og forskrifter skal skrives med liten forbokstav, altså kjøpsloven, straffeloven, byggherreforskriften osv. Det samme gjelder titler på avtaler, traktater, konvensjoner og protokoller, for eksempel barnekonvensjonen.

Logikken bak den lille forbokstaven lovnavn er at vi kan se loven som en regel (eller et regelsett) i en lang rekke av regler, og ikke primært som et dokument med tittel.

Regelen gjelder både korttitler og fullstendige titler («lov om …», «lov av …»).

Unntak

Unntakene er Grunnloven, Magna Charta og betegnelser som har et egennavn som førsteledd, som Finnmarksloven, Gulatingsloven og Versaillesfreden. Svært mange internasjonale avtaler har egennavn som førsteledd.

Disse unntakene er strengt tatt ikke logiske (etter hovedregelen skulle de hatt bindestrek), men de er innarbeidet. 

Annen markering

For å skille en lovtittel ut fra vanlig tekst kan man kursivere tittelen eller sette den i anførselstegn. Det er mest aktuelt når man bruker den fullstendige tittelen, som begynner med «lov om …» og gjerne består av mange ord. Det er egentlig bare nødvendig med markering i de tilfellene der det ellers er vanskelig å se hvor tittelen slutter, men bruker man først denne løsningen ett sted i en tekst, bør man nok være konsekvent.