Brekte eller brakk staven?

Brakk staven er riktig i bokmål i begge tilfeller:

1 Staven brakk
2 Brå brakk staven

(På nynorsk og i flere dialekter heter det riktignok brekte i fortid. Men selve ordet brekke er ikke mye brukt i nynorsk.)

Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg».

Logikken du viser til, stemmer derimot på en prikk for dette paret:

1 Staven knakk
2 Brå knekte staven

Men variant 2 passer nok best om det at noen «aktivt» knekte staven, og særlig om det var med vilje. Ellers heter det helst brakk staven på bokmål og braut staven på nynorsk.

For spesielt interesserte: Dersom hovdsårsaken til bruddet var at Savjalov kom borti, er det riktig å si at Savjalov brakk/braut staven til Brå. Men vi kan nok si at også Brå brakk/braut staven trass i han strengt tatt ikke gjorde det selv. Vi sier jo at NN brakk/braut beinet (i partisipp NN har brukket/brote beinet) uansett hvem som er skyld i bruddet. 

Mer om parverb

Nummer 1 ovenfor er et sterkt verb (å knekke – knakk), nummer 2 er svakt (å knekke – knekte). Dette er en del av et større system. I mange tilfeller har vi sterkt verb som viser til en hendelse, og et svakt verb som viser til en handling bak hendelsen. Jamfør dette skoleeksemplet:

1 sterkt: jakka (S) hang 
2 svakt: hun (S) hengte jakka (O) på en knagg 

S står for subjekt, og O står for objekt.

Jakka (S) hang av seg selv, men hun (S) hengte et noe annet, nemlig jakka (O). Det svake verbet (fortid: hengte) tar objekt, mens det sterke (fortid: hang) ikke gjør det.

Men hvorfor har vi ikke et sterkt brakk kontra et svakt brekte? Fordi brekke er innlånt fra lavtysk med fortidsformen brakk (ikke brekte) uten hensyn til det norske parverbsystemet.

Nynorsk: Staven knakk/brotna og Brå knekte/braut staven

I nynorsk er det helt omvendt! Der er brekke bare svakt: Staven brekte og Brå brekte staven. (Ikke å forveksle med sauen brekte, som før ble skrevet brækte!)

Men brekke er som sagt mindre brukt i nynorsk enn i bokmål, og mange unngår det helt. Det er vanligere med:

1 knekke eller brotne
Staven (S) knekk – knakk – har knokke
Staven (S) brotnar – brotna – har brotna

2 knekkje eller bryte
Brå (S) knekkjer – knekte – har knekt staven (O) (helst om målrettet handling)
Brå (S) bryt – braut – har brote staven (O) (målrettet eller mindre målrettet)

Bryte kan virke forvirrende i parverbsammenheng. Det er et sterkt verb, og i parverbsammenheng er det helst svake verb, ikke sterke, som tar objekt (eller er transitive, som det heter). Men dette gjelder altså bare par med beslektede verb. Ellers kan sterke verb godt ta objekt.

Uansett: På nynorsk bør det helst hete Brå braut staven, som er den tradisjonelle uttrykksmåten i de fleste bygdemål. Hendelsen bør omtales som stavbrot(t) (jf. bokmål stavbrudd), ikke stavbrekk, som er blitt vanlig etter 1982. Ikke engang i bokmål heter benbrudd benbrekk.

Brå brøt eller brøyt staven er ingen umulighet i bokmål heller, men det faste uttrykket å bryte staven over noen (‘fordømme’) er nok med på å sperre for konkret stavbryting i dag, for dette uttrykket er ganske høytidelig.