Brekte eller brakk staven?

Det er så populært å spørre om hvor en var den gang Oddvar Brå brakk staven. Burde det ikke heller hete «da Brå brekket staven»? Eventuelt «brekte»? Staven brakk, men den fikk vel hjelp til det av Brå?

Svar

Brakk staven er riktig i bokmål i begge tilfeller:

1 Staven brakk
2 Brå brakk staven

På nynorsk heter det riktignok brekte, ikke brakk, i fortid. Men selve ordet er ikke mye brukt i nynorsk.

Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg».

Logikken du viser til, stemmer derimot på en prikk for dette paret:

1 Staven knakk
2 Brå knekte staven

Mer om parverb

Nummer 1 ovenfor er et sterkt verb (å knekke – knakk), nummer 2 er svakt (å knekke – knekte). Dette er en del av et større system. I mange tilfeller har sterkt verb som viser til en hendelse, og et svakt verb som viser til en handling bak hendelsen. Jamfør dette skoleeksemplet:

1 sterkt: jakka (= subjekt) hang 
2 svakt: hun (= subjekt) hengte jakka (= objekt) på en knagg 

Jakka hang av seg selv, men hun hengte noe annet, nemlig jakka. Det svake verbet er transitivt (= tar objekt), mens det sterke er intransitivt. 

Hvorfor har vi så ikke et sterkt 1 brakk kontra et svakt 2 brekte? Fordi brekke er innlånt fra lavtysk med fortidsformen brakk uten hensyn til det norske parverbsystemet.

Nynorsk: Staven knakk/brotna og Brå knekte/braut staven

I nynorsk er det helt omvendt! Der er brekke eller brekkje bare svakt: Staven brekte og Brå brekte staven. (Ikke å forveksle med sauen brekte, som før ble skrevet brækte!)

Men brekke er mindre brukt i nynorsk enn i bokmål. Det er vanligere med:

1 knekke eller brotne
Staven knekk – knakk – har knokke
Staven brotnar – brotna – har brotna

2 knekkje eller bryte
Brå knekkjer – knekte – har knekt staven
Brå bryt – braut – har brote staven

Bryte kan virke forvirrende i parverbsammenheng. Det er et sterkt verb, og slike er helst intransitive når vi har et par med ett sterkt og ett svakt verb; se (1) og (2) ovenfor. Men merk altså: bare når vi har et par beslektede verb. Ellers kan sterke verb godt være transitive i utgangspunktet.

Uansett: På nynorsk bør det helst hete Brå braut staven, som er den tradisjonelle uttrykksmåten i de fleste bygdemål. Hendelsen bør omtales som stavbrot(t) (bokmål stavbrudd), ikke stavbrekk, som er blitt vanlig etter 1982. Ikke engang i bokmål heter benbrudd benbrekk.

Brå brøt eller brøyt staven er ingen umulighet i bokmål heller, men det faste og litt høytidelige uttrykket å bryte staven over noen (‘fordømme’) er nok med på å sperre for konkret stavbryting i dag.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter