Hvordan bøyes «knekke»?

Knekket, knekte eller knakk jeg en blyant i går? Og knakk eller knekket blyanten? Hvor kan jeg bruke knukket?

 

Svar

Dette er to ulike verb, såkalte parverb. Det ene er sterkt, det andre er svakt. Sterke verb har vokalskifte i rota i preteritum (knakk), mens svake har bøyningsendelse (knekte). Hvis et parverb tar objekt, som en blyant i dette tilfellet, er det oftest det svake verbet.

Svaret blir: Blyanten knakk, mens du knekte blyanten (objekt). 

Mer grammatikk

Verb som tar objekt, kalles transitive. Det motsatte er intransitive verb. Stort sett er de intransitive parverbene sterke og de transitive svake.

Sterkt og intransitivt (blyanten er subjekt):

å knekke – knekker – knakk – har knekket/knekt

f.eks: blyanten knekker – knakk – har knekket/knekt

Svakt og transitivt (blyanten er objekt): 

å knekke – knekker – knekte – har knekt

f.eks: du knekker – knekte – har knekt blyanten

Ovenfor har vi framhevet de formene som viser forskjellen og systemet tydeligst. Etter år 2000 er det blitt vanligst med knekt for det sterke knekket. Rettskrivningen har også åpnet for knekket og knekka i både preteritum og perfektum av det svake verbet.

Et annet kjent eksempel på parverb er «jakka hang på knaggen» (sterkt og intransitivt) og «jeg hengte opp jakka» (svakt og transitivt).

Nynorsk: klarere system

I nynorsk er forskjellen tydeligere, særlig om man bruker de tradisjonelle j-ene (som er blitt valgfrie):

Sterkt og intransitivt:

å knekke – knekk – knakk – har knokke

Svakt og transitivt:

å knekkje – knekkjer – knekte – har knekt

Har du kommet hit, har du forhåpentlig knekt koden, ikke knukket den.

Knukket?

Det er ingenting som heter knukket i rettskrivningen. Dette er likevel en form man ofte hører, kanskje særlig blant yngre mennesker som ellers gjerne vil snakke korrekt bokmål eller riksmål. Formen har et visst grunnlag i norsk. Med o-uttale ligger den nær knokke o.l. i norske dialekter og nynorsk. Formen kan også være en slags smitte fra brukket (av brekke).

I dansk regnes knukket som gammeldags, spøkefullt eller dialektalt. Slik kan knukket fungere i norsk også. Men knukket (uttalt /knokket/) virker nok mer tiltalende på mange enn det noe papirknitrende har knekket, som kan minne om de korrekte bokmålsformene har dettet og har dritet. Med u-uttale virker nok knukket likevel stivere enn noe annet. 

Vi kan egentlig ikke gi regler for noe som ligger utenfor rettskrivningen, men hvis du endelig vil bruke knukket muntlig, foreslår vi at du holder deg til hovedskillet mellom parverbene og sier (med o-uttale):

blyanten har/er knukket (= galt i bokmål)
jeg har knekt blyanten (= riktig i bokmål)

Sier du at du har knukket blyanten (som er et objekt), har det ikke klangbunn hverken i rettskrivingen eller i parverbsystemet. Du kan nesten like gjerne si brukket.

 

 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter