Samling i bånn

Det stammer fra vinter-OL i 1928 og er opprinnelig positivt. Det viste til en samling av laget etter en lang og bratt utforkjøring med sikte på å ta igjen et forsprang i innspurten.

Det tok lang tid før uttrykket ble vanlig i skrift (brukt fritt og metaforisk), og betydningen ble vridd litt på veien. Mange bruker det nå om å reise seg etter et nederlag (jf. å reise kjerringa), legge hodene i bløt når stillingen er dårlig, eller i verste fall bare samles om et lavmål – men dette er langt fra det uttrykket handlet om opprinnelig!

Ole Reistads kommando

I Store idrettsøyeblikk. Norsk idrett gjennom 50 år kan man lese blant annet dette:

Historien fortelles også på s. 292 i Norske skiløpere. Skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Østlandet Nord (1955).

Om man ikke kjenner historien bak, tenker man lett at bånn er noe negativt. Det er nok derfor utforkjøringen er omtolket til en nedtur (i overført betydning).

Rettskrivningen

Det er korrekt å skrive bånn i dette uttrykket selv om man ellers skriver bunn eller botn. Logisk sett er bånn som å skrive fånn for fonn, og dermed nokså inkonsekvent. Men rettskrivningen godtar det; meningen er å speile det muntlige preget så direkte som mulig.

På nynorsk kan man bare skrive botn, som vanligvis uttales /bått(e)n/, men det kan ikke være så farlig om man akkurat i dette uttrykket uttaler det /bånn/, siden uttrykket alltid vil ha et visst preg av sitat.