Leg eller lek?

Hvorfor skriver så mange nå lekmann og lekdommer når det alltid har hett legmann og legdommer?

Svar

Hovedgrunnen er at begge deler er riktig.

Fra leik til læg/leg

Ordet lek er kjent fra norrønt, som hadde skrivemåten leikr. Skrivemåten med k var på den tiden den eneste tenkelige i norsk, for det dreier seg om et lånord fra gammelgresk laikos ‘som hører til folket, lek’ gjennom latin laicus. Det er fra dansk læg vi har skrivemåten med g. Adjektivet laikos er dannet til det greske substantivet laos, som blant annet betyr ‘folk’.

Fra leg til lek

I 1938 ble det vedtatt at ordet lekmann skulle skrives med k, og i ordbøker fra de følgende årene står adjektivet lek med k. Bakgrunnen var ganske sikkert ønsket om å erstatte danske «bløte konsonanter» med norske «harde». Dette rettskrivningsstrevet preget første delen av 1900-tallet.

Fra lek til lek/leg

Ved den store revisjonen av bokmålet i 1981 ble leg og lek sidestilt (også i sammensetninger som legdommer/lekdommer), og stillingen er den samme i dag. På nettet er det fremdeles mer enn dobbelt så mange lekdommere som legdommere.

Fare for forveksling?

Noen engster seg for at lek skal forveksles med lek/leik og moro, andre for at leg skal peke mot lege eller legitimasjon. Dette er engstelse i utrengsmål. Man skal i begge tilfeller være særdeles vrangvillig for å feiltolke lek/leg på bokmål. Sammenhengen gjør det alltid entydig. Ingen kvir seg for å bruke adjektivet lik/likt/like (dansk lig osv.) på grunn av et lik og å like.

Litt annerledes er det på nynorsk, fordi lek der også betyr ‘lekk’. Men det er bare folk som er leke i den ene betydningen, mens ting kan være leke i den andre. Saklig sett kan inkontinens ikke komme inn i bildet når vi skriver om leke tilsette eller dommarar. I det eldre landsmålet het det gjerne læk ‘ulærd’ (med valgfri æ-/e-uttale) om folk og lek ‘lekk’ om ting, så der var det ikke engang mulig å lage et ordspill av det å være lek.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter