Er «man» kjønnsdiskriminerende?

Riktignok henger man ordhistorisk sammen med mann, men det er ikke vanlig å regne det som et diskriminerende ord. Også en har et hankjønnsmerke, om man ser svært nøye etter.

Både man og en må regnes som greie ord i skriftlig bokmål. Det ene er ikke mer rett enn det andre. Men i objektsform (avhengighetsform) må det alltid hete en, i eieform (genitivsform) alltid ens.

Det historiske argumentet

Det stemmer at man har samme opphav som mann, men det er uansett ikke opphav som avgjør hva man skal legge i et ord. I så fall kunne vi like gjerne sett på gammelnorsk maðr, forløperen til substantivet mann, og konstatert at det ble brukt kjønnsnøytralt om menneske. Menneske er forresten også beslektet med mann.

En kontra ei

Det er for øvrig ikke helt umulig å mene at en og ein også er kjønnsdiskriminerende, i og med at det ikke finnes en hunkjønnsform ei av dette ordet. Det kan bli vanskelig å ordlegge seg hvis man legger dette til grunn. 

Andre problemer med man

Man har alltid vært litt omdiskutert, men av andre grunner. Ordet har røtter i dansk og tysk, mens en har norsk opphav og har vært vanligere i dialektene. Mye bruk av man kan gi en tekst et unødig formelt og boklig preg. Men det er slett ikke i takt med talemålet å la en ta overhånd heller.

Ordet man brukes ikke i nynorsk. Man bruker der heller ein/du/folk osv.