Til pers

Kan dere forklare meg opprinnelsen til uttrykket å måtte til pers?

Svar

Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’.

I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden. Skriftbildet <ers> svarer oftest til uttalen /æsj/, og siden <ers> er vanligere i skrift enn <æls>, vil all /æsj/ lett bli tolket som <ers>. (Kombinasjonene -æl'n og -ælt i østlandsk uttale av galen og fælt blir på lignende vis gjerne tolket som /ærn/ og /ært/.)

Det kan ha bidratt til utviklingen at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening, for ordet pers betyr ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’. Men er ikke persing da en enklere og bedre forklaring? Med den slipper vi dessuten å forklare akkurat hvordan æ-en ble kort, hvorfor det er vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor dansk (som vi har det konkrete til pæls fra) ikke ser ut til å ha det overførte uttrykket.

Svaret må være at uttrykkene stå/sette til pæls er to av flere gamle uttrykk i samme gate som har formidlet noe skremmende og viktig. Uttrykkene handler om mennesker allerede i konkret betydning og gir umiddelbart mening som metaforer. Ser man under under 1.7 i Ordbog over det danske Sprog, blekner eventuelle motkandidater. I tillegg kan det nevnes at den kjente etymologen Hjalmar Falk i boka Vanskabninger i det norske sprog i 1894 peker på pæl som opphavet til pers (se side 39).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter