Til pers

Kan dere forklare meg opprinnelsen til uttrykket å måtte til pers?

Svar

Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’.

Det er kanskje alt du trenger å vite. Hvis du er spesielt interessert i hvordan overgangen kan ha skjedd, kan du lese videre, men da bør du sette ned lesehastigheten!

I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden.

Når en østlending hører /æsj/ (jf. ord som et vers, en person), vet han eller hun normalt at det skal skrives <ers>, og ikke <æsj> eller <æls>, som er uvanlig i skrift. Slik kan <pæls> lett bli oppfattet som <pers>.

Noe annet som kan ha fremmet skrivemåten <ers>, er at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening uten videre. pers betyr jo ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’. 

Men er ikke pers(ing) da rett og slett en enklere og bedre forklaring på uttrykket enn pæl? Den løser tre problemer som pæl skaper: Hvordan ble æ-en i pæl kort, hvorfor er det vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor har ikke dansk metaforen til pæls (bare det konkrete uttrykket)?

Svaret må være at uttrykkene stå/sette til pæls handler om mennesker allerede i konkret betydning og gir umiddelbart mening som metaforer. Ser man under under 1.7 i Ordbog over det danske Sprog, blekner eventuelle motkandidater. I tillegg kan det nevnes at den kjente etymologen Hjalmar Falk i boka Vanskabninger i det norske sprog i 1894 peker på pæl som opphavet til pers (se side 39).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter