Til pers

Kan dere forklare meg opprinnelsen til uttrykket å måtte til pers?

Svar

Ifølge ordbøkene er uttrykket omdannet av til pæls ‘til (skam)pælen’.

Det er kanskje alt du trenger å vite. Hvis du er spesielt interessert i hvordan overgangen kan ha skjedd, kan du lese videre, men da bør du sette ned lesehastigheten!

I vanlig østnorsk vil pæls og pers bli uttalt likt, bortsett fra vokallengden.

Når en østlending hører lyden /æsj/ i et ord, kan han eller hun oftest regne med at det står for <ers>, og ikke <æsj> eller <æls> (jf. f.eks. vers eller person). Slik kan <pæls> lett bli oppfattet som <pers>.

Noe annet som kan ha fremmet skrivemåten <ers>, er at til pers (og i persen) tilfeldigvis også gir mening uten videre. pers betyr jo ‘pressing; presse’, ja, i overført betydning kan det bety ‘knipe’. 

Men er ikke pers(ing) da et mer sannsynlig opphav enn pæl? Pers løser jo tre problemer som pæl-forklaringen skaper: Hvordan ble æ-en i pæl kort, hvorfor er det vanskelig å finne litterære eksempler på til pæls i overført betydning før til pers, og hvorfor har ikke dansk metaforen til pæls (men bare det konkrete uttrykket)?

Når vi foretrekker forklaringen med pæl, er det fordi uttrykket stå/sette til pæls har en forhistorie med konkret betydning som til pers mangler, se under pæl 1.7 i Ordbog over det danske Sprog. Se også boka Vanskabninger i det norske sprog fra 1894 (se side 39).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter