Stemor, stefar, stebarn: definisjon og brukbarhet
Jeg er nylig blitt «ekstramor» til tre nesten voksne barn. Jeg har kalt meg stemor, men er blitt kritisert for dette av barnas biologiske mor. Hun anfører tre grunner: 1) Barna er snart voksne, og jeg har ikke vært oppdrager for dem – «i mors sted». 2) Hun, barnas mor, er i live. 3) Jeg er ikke gift med barnas far. I tillegg kommer jo det at stemor er negativt ladd. Bør jeg velge noe annet i stedet, og i så fall: hva?
Hvis det er greit for barna at du kaller deg noe med «mor» i, bør du kunne kalle deg stemor, se Avklaring av begrep og kjennemerker i familie- og barnestatistikken (Statistisk sentralbyrå 1996, s. 14). Ifølge denne definisjonen er det mest avgjørende at du bor sammen med barnas far.
Om man kan snakke om steforeldre og stebarn når disse barna er voksne, er mest en smakssak. Steforeldrebegrepet er sterkt knyttet til hjemmet, men det er ikke umulig å bruke det i videre betydning.
Alle ordbøker, fra Norsk Riksmålsordbok (1937) til Bokmålsordboka, sier med litt ulike ord at steforhold oppstår når voksne blir knyttet til barn (uten spesifisering av alder) som partneren har fra tidligere forhold. Det er ikke noe krav at den biologiske mora eller faren er død.
Til nylig har ordbøkene operert med ekteskap som krav, men i dag kan jo registrerte partnere og samboere søke om stebarnsadopsjon. Her skiller Bokmålsordboka (per oktober 2017) seg fra f.eks. Den Danske Ordbog, som er mer oppdatert. I 1980 var det usikkert om ordet kunne omfatte papirløst samliv, se Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett (1980), side 231, men utviklingen pekte allerede da i den retningen.
Ste er ikke sted
Det kunne nok vært praktisk om stemor og stefar viste til noe som kom helt i stedet for den biologiske mor og far, mens et annet og entydig ord dekte det andre (som tilleggsmor/-far eller attåtmor/-far). Men det er ikke riktig å si at ste-begrepet allerede er innsnevret på denne måten. Stemødre og stefedre behøver ikke være i mors eller fars «sted» på alle måter.
Ste- kommer for øvrig ikke av sted-, men av stef-, som en gang i tida har betydd noe slikt som ‘frarøvet (foreldre/barn)’, uten at det spiller noen rolle for bruken i dag. Før var de folkeetymologiske formene stedmo(de)r og stedfa(de)r brukt i dansk-norsk og riksmål, mens landsmål og eldre nynorsk helst hadde stykmor og stykfar. Dansk har fremdeles stedmor og stedfar med -d- (før: stedmoder og stedfader ved siden av stifmoder og stiffader).
Andre ord
Andre ord som er i omløp om steforeldre, er f.eks. reservefar, reservepappa, reservemor, reservemamma, bonuspappa, bonusmamma, hverdagsfar, hverdagsmor, ekstrafar, ekstramor. Bonusbarn er jo et riktig flott ord, men bonusmor og bonusfar skaper litt av en fallhøyde og er ikke nødvendigvis det sakligste ordvalget. Hvis bonus-ordene skulle fylt et virkelig tomrom, kunne de kanskje heller vært brukt om ekstraforeldre som ikke har daglig omsorg.
Du kan velge det du mener stemmer best, hvis stemor er uaktuelt.
Ordforrådets stebarn
Det er synd om negative konnotasjoner, enten det er fra folkeeventyr eller livets harde skole, skal ta knekken på praktiske ord som stemor, stefar og stebarn. Ordene er unektelig noe belastet, men det er helst på konnotasjonsplanet. Stemoderlig behandling vil gjøre disse ordene til ordforrådets stebarn i overført betydning. Det blir en ond sirkel.
Forhåpentlig vil framtidas steforeldre bøte på noe av ordskaden uten språklig sminke, altså ved å være gode (ste)foreldre.
Del denne siden
