Tilhørighet på nynorsk

Bør det heite tilhøyrigheit, tilhøyrsle eller tilhøyring?

Svar

Alle er moglege, i tillegg til tilhøyr.

Danskane nøyer seg jo gjerne med tilhør, så vi treng i alle fall ikkje halde på det lange suffikset av omsyn til hopehavet med dansk. Hadde tilhøyr vore innarbeidd, ville nok berre dét vore tilrådd, for det er gammal politikk å favorisere kortformer i nynorsken, jamfør tolmod for tolmodigheit. Men tilhøyr har ikkje vore allment utbreitt i skrift eller tale. 

Tilhøyrsle tyder tradisjonelt noko anna, nemleg ‘det som høyrer til noko’, men det er ikkje noko overtramp å utvide det med ei tilleggstyding. Det fylgjer eit kjent mønster. Døme: Å gjere seg til er allereie = tilgjersle. Å kjenne at ein høyrer til, er kjensle + tilhøyrsle

I Nynorskordboka er tilhøyrsle alt teke inn, slik: 
 
tilhøyr n1 (av høyre til) tilhøyrsle
tilhøyrsle/tilhøyrsel det å høyre til el. saman med noko(n) politisk tilhøyrsel / òg: det som høyrer til
 

Endeleg har vi tilhøyring, som ikkje kan vere gale, men kan minne litt om høyring og sjåing for høyrsel og syn.

I samband med religion er det (religiøs) tilhøyrsle som har vore mest brukt i bøker og aviser, frå 1971 av. Gruppetilhøyrsle  har òg vore nytta i mange bøker (sjå nb.no). Tilhøyrsle kan verke uvant, men ordet er heilt patent. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter