Jeg vet

Om det ikke er helt nytt, har det i alle fall spredt seg kraftig i den seinere tid, trolig under innflytelse av både engelsk «I know» og svensk «Jag vet». Dette må fremdeles regnes som en slags sjargong. 

Man skriver sjelden «Jeg vet det» i vanlig sakprosa, så i de mer eller mindre muntlig pregede sjangrene der uttrykket brukes mest, blir det en smakssak om man sløyfer «det». Men man bør skrive «Jeg vet det» fullt ut hvis det ikke er viktig å formidle en viss muntlig stil.

Tradisjonell kortvariant 

Det tradisjonelle i norsk er altså «Jeg vet det», og den tradisjonelle kortvarianten til muntlig bruk er «Vet det». Man har altså heller sløyfet «jeg» enn «det».

Ny og gammel diftong

Før var det dessuten vanligere å si «Jeg veit det», med den tradisjonelle diftongen ei.

Den nye diftongen du nevner, i «veæt», har rot i e (ikke i ei). Den er så å si utviklet under høyt trykk og høy temperatur. En trykksterk, intens og uttværet e blir nemlig lettere til eæ.