Lokasjon, lokalitet og lokalisering

 

Vi kan se nærmere på dette ordknippet.

Verbet lokalisere har vi hatt lenge i norsk, og det har nå disse betydningene (Bokmålsordboka):

 

 

Til dette verbet hører verbalsubstantivet lokalisering ‘det å lokalisere’ og det mye mindre brukte synonymet lokalisasjon. 

 

Ordene lokalisere og lokalisering er nødvendige i norsk, ikke minst i lokaliseringsdebatter (strid om hvor noe skal ligge), selv om det ofte kan være bedre å skrive for eksempel å legge (noe) til (et sted).

 

Lokalisasjon kan bety både 1) ‘lokalisering (av), plassering (av)’ , 2) ‘stedet der noe er lokalisert’ (f.eks. en sykdom i kroppen) og 3) ‘lokasjon’ (se nedenfor). I den første og siste av disse betydningene er ordet nokså overflødig; det kan gjerne reserveres for medisinsk bruk. Mange er av den oppfatning at lokalisasjon er det tradisjonelle og fullstendige ordet for det som stadig oftere kalles lokasjon, og at lokalisasjon derfor er bedre, men lokalisasjon (generelt om geografisk sted) har ikke så godt grunnlag i norsk. «Nye lokalisasjoner for» er altså ikke mer tradisjonelt enn «nye lokasjoner for». «Nye lokaliteter for» er eldre, men betyr ikke riktig det samme.

 

Dette ordet har også minst to hundre års fartstid i norsk skriftkultur, i samsvar med det som står i Den danske Ordbog. En lokalitet er et sted med hensyn til bruken eller beskaffenheten, og slik sett kan ordet være nyttig og nødvendig, for eksempel innenfor økologi og stedsnavngransking. (Se også i termbasen Snorre, der vi under Miljøstyring kan finne en definisjon som ‘sted med geografisk avgrensning der det kan gjennomføres aktiviteter under styring av en organisasjon’.)

 

Men det er ikke fritt for at ordet også brukes som et finere synonym for sted, og det er mer betenkelig enn nødvendig.

 

Slik er lokalitet definert i Bokmålsordboka:  

 

 

Legg også merke til slutten på (2), der lokalitet er synonymt med lokale.