Knehøne og lårhøne

Hva er ei knehøne og ei lårhøne, og hva er opprinnelsen til disse ordene?

Svar

I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.

I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.

I litteraturen: fra politikk og presse

Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere:

(Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.)

Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt.

Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869: 

Lårhøne er nok også gammelt i talemålet, og lenge var det regnet som dialekt eller slang. (I dialektordsamlinger står det ‘usedelig uttrykk’.) Så ble det spredt gjennom idrettsspråket, jf. boka Slang og sjargong (1962):

I dag er det blitt en idrettsmedisinsk fagterm, som denne gode artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening viser.

Men merk at det står ei i sitatet ovenfor. Det hender at høna gjennomgår et kjønnsskifte i avisspaltene og blir til knehønen eller lårhønen. Hvis man i det hele tatt har a-endelser i språket, bør a-en i høna være den aller siste man skifter ut med -en. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:19.05.2022 | Oppdatert:01.03.2024