Billige og dyre priser og å koste dyrt

Jeg leser stadig om «billige priser» og «å betale dyrt». Kan dette være riktige uttrykksmåter?

Svar

Det normale og nøytrale i dag er i utgangspunktet lave og høye priser og å koste mye. Det er først og fremst selve varene, ikke prisene, som er billige eller dyre. Men billig pris er ikke så galt som man kanskje skulle tro, heller ikke å betale dyrt.

Andre varianter kan være mer tvilsomme.

Billig pris/penge, rimelig pris, lav pris

Før i tida brukte man gjerne ordet billig i stedet for rimelig. Og priser kan heldigvis være rimelige. «Billige priser» har således fulgt oss fra gamle dager og er umulig å avvise som feil. Problemet er at billig oftest ikke blir forstått som rimelig, men som ‘med lav pris’, og da skurrer det for mange.

Fremdeles kan man forresten få noe for «en billig penge»; det er et fast uttrykk som må godtas uten videre. Vi har også «rimelig penge»; det er nok en nyere vri, men gal er den ikke.

Billig pris og i alle fall billig penge er altså greit til sitt bruk, men i nøytral sakprosa i dag heter det helst rimelig eller lav pris.

Dyr og høy

Uttrykket dyr pris er også nokså gammelt, men det har ikke vært vanlig. Dyr penge er en nyere sammenblanding. Koste dyrt finner vi allerede hos Holberg, men så blir det helt borte før det kommer tilbake etter år 1900 med grunnlag i engelsk (cost dear).

De eldste og vanligste kombinasjonene er betale dyrt og betale en høy pris. Disse uttrykkene, særlig betale dyrt, først brukes helst i overført betydning.

Om pengebeløp heter det nå høy pris i nøytralt språk.

Råd

Bruk gjerne tradisjonelle formuleringer som å få noe for en billig penge, eller å betale dyrt for noe, men er du i tvil når du skal omtale priser, så hold deg til høy og lav.

Unngå helst metonymien høy prislapp, som mange har tatt i bruk. Det er ikke stort mer logisk enn stor eller lang prislapp!

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter