Sjøl og selv

Jeg skriver sjøl i stedet for selv på bokmål. Men hva skal jeg kalle substantivet selv(et)

 

Svar

Enten du skriver selv eller sjøl, må du nok skrive selvet hvis du skal holde deg innenfor rettskrivinga. 

På bokmål er bare formen et selv – selvet normert i denne betydningen. På nynorsk er det eit sjølv – sjølvet som er korrekt.

Det er ikke fullt så sært å blande sjøl med selvet som man kanskje skulle tro. Det har i alle fall støtte i andre deler av bokmålsrettskrivinga.

 

Mønster: oftere boklige former i abstrakte ord

Det er et generelt mønster både i norsk tale og i bokmål at særnorske former (som sjøl) er sjeldnere i den mer abstrakte, formelle og lærde delen av ordforrådet, i papirordene, så å si. For å sette det på spissen har ikke folk før i tida gått mye rundt og pratet om hverken sitt eget eller andres selv på dialekt.

Ord som har kommet inn dialektene nyere tid, har ofte har festet seg i en boklig form. Vi kan ta sykehus som eksempel: Selv om det heter sjuk i de fleste dialekter, vil man mange steder finne en overvekt av dialektbrukere som sier sykehuset.

Denne språksosiale eller stilistiske skjevheten finner vi igjen som et statistisk mønster i bokmålet: mer sjuk enn sjukehus. Men selve rettskrivingsreglene er ryddige: Sjukehus og sykehus er like valgfrie former som sjuk og syk. Og det er lov å være konsekvent.

I sammensetninger med selv-/sjøl- er det i utgangspunktet grei valgfrihet (som i selvsagt/sjølsagt), men det er noen unntak:

selvfølge, selvfølgelig, selvangivelse, selvisk
sjølmelding, sjølstende, sjølstyr

Det er gode historiske og grammatiske grunner for disse unntakene.

Et eksempel til: Uttrykket selv/sjøl om er nyere i vanlig norsk talemål enn selve ordet sjøl. Derfor er sjøl om (med -jø-) litt mindre utbredt blant folk enn sjøl aleine.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter