Milepæl eller milepel?

I bokmålsordlisten min står både milepæl og milepel. Hvilken form anbefales i moderne, moderat bokmål?

Svar

Det er ikke godt å si hva som passer best, men -æ- er det vanligste.

Grafene nedenfor viser den relative utbredelsen i norsk litteratur. Mellom 1917 og 1959 var pel obligatorisk. Det var sikkert ment som en tilnærming til den tids moderne, «pyntelige» uttale, og i alle fall som en slags forenkling. 

Men i realiteten er æ-varianten både mest tradisjonell og mest «moderne» i skrift. I 1959 kom varianten pæl inn igjen, og den stod alene til 2005, da det ble valgfrihet.

Uttale av æ og e 

E kan ofte uttales æ og omvendt i norsk. Skrivemåten sier ikke alltid så mye om uttalen. For eksempel finnes det neppe noe sted i landet der alle disse ordene tradisjonelt uttales nøyaktig som de skrives: fælhælmæle, tæl, kvele, stjele og tele.

Foran østlandsk tjukk l uttales både e og æ oftest som æ. Å pæle ‘streve’ har tjukk l og dermed æ-uttale. Men dette er et helt annet ord enn de som er aktuelle her. En pæl og (å pæle om å sette ned påler) har i liten grad blitt uttalt med tjukk l, siden påle (med tjukk l i øst) har vært det vanligste folkemålsordet for den aktuelle gjenstanden. I såkalt dannet talespråk har uttalen helst vært /pel/ (med tynn l). Det kan tale for å skrive e, men vi skriver ellers rett som det er, ord med æ av andre grunner enn uttalen (jf. væske, å træ mfl.), så /pel/ kan i prinsippet godt skrives pæl. Noen ganger har vi æ i et ord fordi en annen form av ordet eller et beslektet ord har å. Det er er en form for omlyd; jf. vekslinger som tå – tær, mål – mæle, våt – væte

Påle og beslektede ord

Nå er riktignok ikke pæl en avledning av påle med omlyd. Ordene er bare synonymer som kommer av samme rot. Påle har som nevnt vært det vanligste i norsk talemål rundt omkring i landet (jf. gammelnorsk páll, i siste instans fra latin palus).

Grunnen til at de fleste i dag bruker snart påle, snart pæl/pel, er at den dansk-norske tradisjonen henger ujevnt igjen og er overrepresentert i formelle og høytidelige sammenhenger. Mange skriver nå f.eks. bryggepåle og pålehus. Her er det snakk om konkrete påler, så å-en duger på norsk (dansk har derimot bare pælehus). Likevel har pæleormen aldri har fått smake på å-en. Milepæl er en høytidelig metafor, så den dansk-norske varianten dominerer.

I forbondelse med grunnarbeid er det helst variantene pæling/peling som brukes, enda emnet skulle være konkret nok. (Svensk har pålning, nynorsk påling.) Det er dypest sett samme pæl-/pel- her som i milepæl. Det er det opprinnelig også i bopel, men sammenhengen er svekket, og ordet har gått sin egen vei: Æ-en ble ikke tatt inn igjen i bopel i 1959 eller 2005, så her er man nødt til å bruke e. (Dansk har både milepæl og bopæl.)

Utvikling

Utviklingen av milepæl og milepel i norsk litteratur (NB N-gram, nb.no):

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter