Vielse og vigsle

Det er valgfritt, men vigsel er nå mest brukt i det offentlige, se vigsel i ekteskapsloven og vigselsattest hos skatteetaten. Usammensatt er vielse ennå mest brukt i uformelt bokmål i den aktuelle delbetydningen, særlig om ekteskapsinngåelse i kirken. 

Dette er alt man behøver å vite, men det kan være interessant å se litt nærmere på ordene vigsel, vielse, å vie og å vigsle. Forholdet mellom dem er litt innfløkt, men vi starter med et enkelt oppsett:

Vigsel kan være både å vie og å vigsle.
Vielse kan bare være å vie (mest brukt i snever betydning, om å ektevie).
Vigsling kan bare være å vigsle (dvs. en form for vigsel).
Innvielse kan bare være å innvie.

Fra ordboka

Nedenfor går vi grundigere til verks, med lett tilpassede artikler fra Bokmålsordboka. Det er mye betydningsoverlapping. Merk at dette er et stillbilde; ordbruken er i endring. Vi setter opp de tilhørende verbene før substantivene: 

(Under 1 finner vi også en betydning som er mindre relevant her, jf. å vie seg til noe eller å bli viet oppmerksomhet.)

å vigsle [brukes akkurat som vie 1 ovenfor og innvie 1 nedenfor]
vie, innvie // vigsle vannet mot trolldom / vigsle en ny kirke / være på vigslet grunn

+ vigsling (står ikke i ordboka, men er avledet av å vigsle; brukes for vigsel særlig i forbindelsen vigsling av/til, jf. vigsling i forskrift om tjenesteordning for biskoper)

vigsel (norrønt vígsla, av verbet vie (vígja))
1 kirkelig handling som går ut på at noe blir helliget, lyst hellig, for eksempel ekteskap, ny kirke bispevigsel, brudevigsel, kirkevigsel
2 seremoni ved borgerlig innstiftelse av ekteskap
3 høytidelig åpning for å ta i bruk noe; innvielse

vigselsattest offentlig attest om at en er lovformelig gift
vigselmann el. vigselsmann embetsmann som står for (borgerlig) vigsel

vielse (av verbet vie)
det å forene i ekteskap, vigsel // kirkelig, borgerlig vielse / vielsen fant sted i Domkirken

vielsesattest vigselattest

I tillegg har vi:

Vigsel er mer enn å vigsle

Man kan lett komme til å tro at vie/innvie (uten g) henger ensidig sammen med vielse, og at en vigsel henger ensidig sammen med å vigsle. Men slik er det ikke.

I gamle dager het vie vigje eller vigja. Merk g-en, som tidlig ble til j/i i uttalen; den holdt seg lenger i fortid (vigde). Substantivet vigsel er avledet av dette verbet da det hadde g. Verbet å vigsle er på sin side avledet av substantivet vigsel og brukes tradisjonelt i betydninger som vie ikke dekker. Det kan settes opp slik:

å vigja = å vie > en vigsel > å vigsle > vigsling
å vie > en vielse
(jamfør nynorsk, ved siden av ei(n) vigsel eller trad. helst ei vigsle:) å vie > ei viing (av eldre: å vigja > ei vigjing)

Med andre ord: En vigsel henger like mye sammen med å vie som med å vigsle. En vigsel kan være å vie. 

Likevel er det en sterk tendens til at ordene med g knyttes til hverandre i bokmål.