Ferge eller ferje?

Hva er riktigst å bruke, ferje eller ferge? Jeg arbeider i kommunikasjonsbransjen med Stavanger og Sør-Vestlandet som virkeområde.

Svar

Det er valgfritt. Den dansk-norske formen færge ble i 1917 avløst av ferje, som var enerådende til 1981, da ferge seilte inn igjen som likestilt form. 

På Sør-Vestlandet er det tradisjonelle ei ferja – den ferjå eller ferjo. Men man bestemmer selv om man vil ta geografiske hensyn innenfor rettskrivningen. Uansett hvor man er i landet, har man rett til å bruke et «riksdekkende» språk, og begge varianter av ferje/ferge er for så vidt riksdekkende.

Ferja og fergen

Kjønnet på ferge/ferje er også blitt valgfritt. Historisk og stilistisk er det en viss sammenheng mellom på den ene siden ferje og hunkjønnsform (altså ferja pluss dialektformer som ferjo og ferjå) og på den andre siden ferge og felleskjønn (altså fergen).

Språkhistorie og dialektformer

I gammelnorsk het det ferja. Ferge har vi fra dansk.

En rekke g-er i norsk (selge, velge, sverge, verge, ferge) skriver seg fra en dansk skikk med å skrive g for j- eller w-uttale, jamfør f.eks. dansk at hærge ‘å herje’. I den norske uttalen av dansk skrift fikk disse lydene hard g, altså med bokstavuttale. Først på 1900-tallet spredte denne seg for alvor i norske dialekter.

Leter man etter den opprinnelige uttalen i dialekten, som kanskje var bevart til midten av århundret, vil man de fleste steder finne ferje, til og med i hovedstaden. Kristiania-mannen Kristian Kølle, som engasjerte seg i rettskrivningsspørsmålet på slutten av 1700-tallet, mente det burde hete færje i stedet for færge ut fra det vanlige talemålet, enda det var temmelig danskpreget i de kretsene han ferdedes mest i. Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, brukte også formen færje i sine skrifter.

Skriftuttale

Former med skriftuttale er på full fart fram. Derfor er det grunn til å tro at stadig flere unge sier ferge. At ferge sprer seg på Vestlandet, kan dessuten komme av at ordet oppfattes som del av en større gruppe ord og former som mister j-uttalen. Her finner vi alt fra å sørgje og ei verje til den dialektale j-uttalen i bergje' og torgje' (bestemt form av eit torg og eit berg med hard g). Når j-uttalen generelt taper terreng, rammes ferje også, og j-en endres til en uhistorisk g som stammer fra skriftbildet. Det er altså litt av ei språkhistorisk smørje vi står oppi – men merk at smørje neppe blir til *en smørge, for dette alternativet finnes hverken i bokmål eller dansk.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter