Å innlede en setning med «men» eller «og»

Dette er en gammel skoleregel med ukjent opphav. Den kan fungere greit som hovedregel, men den bør ikke følges slavisk.

Finn-Erik Vinje nevner i boka Bedre norsk (Fagbokforlaget, 1998) at det kan finnes gode logiske grunner til å innlede med «og» eller «men»:

Iblant har man behov for å binde sammen konkluderende setninger med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: ... dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men.

Vinje kaller skoleregelen en «riktig dum regel», og det er sant, strengt tatt. Men som hovedregel er den ikke så dum. Noen peker på at Bibelen er full av setninger innledet med «og», men det er ikke noe vektig argument mot å vise måtehold i vanlig verdslig sakprosa.

Å innlede setninger med «og», «men» eller «for» kan være et stilistisk virkemiddel. Vil man bevare virkningen, bør man bruke virkemiddelet med måte. Overdreven bruk kan som all repetisjon virke barnslig eller muntlig og gjøre leseren lei eller irritert.

Regelen er nok ganske internasjonal, for den diskuteres flittig på nettet. Det er lett å se for seg monotone elevtekster som har fått fortvilte lærere i mange land til å ta for hardt i. At svenskene kjenner regelen godt, finner vi bevis for bl.a. i Göran Tunströms Prestungen (s. 111).