I det siste har eg høyrt unge menneske seia at noko er simpelt når dei meiner enkelt. Ikkje fortel meg at det simplaste ofte er det beste! Simpel er då det same som sjofel og tarveleg?

Hva heter den l-en som har festet seg i språket til de unge i Oslo de siste tiåra? Østfold-l, tynn l eller tjukk l? Hva er grunnen til endringen, og hva kan gjøres for å bekjempe den?

Kva kjønn har ordet design? Eg ser at både designen og designet er i bruk.

Hvem er eldst av eldre mennesker og gamle mennesker?

Det er blitt vanlig å oversette for all practical purposes direkte til norsk, til «for alle praktiske formål». I praksis betyr dette uttrykket ofte det samme som enten praktisk talt eller stort sett. Jeg trodde språket utviklet seg mot det enkle og økonomiske, men her har det visst gått den andre veien?  

Det har lenge hett gutta boys, men i det siste har jeg stadig oftere hørt om jenta girls. Kan man si det?

Min sønn setter en liten støkk i meg rett som det er. Først ber han meg om å knytte skolissene hans, og så sier han «Ikke bry deg!» når han får det til likevel. Han mener bare «Ikke tenk mer på det, du!», men i mine ører lyder det som «Hold fingrene av fatet og pass dine egne saker!». Jeg har ikke klart å venne meg til dette. Må jeg gjøre det?

Eg er ein ihuga jarnbanemann som ergrar meg grøn når eg høyrer det nymotens og barnslege ordet togstasjon. Kva seier Språkrådet om det?

Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det. 

Jeg har alltid vært interessert i samfunnskritisk litteratur, men nå ser jeg at alt fra funksjoner til virksomheter kan være samfunnskritiske. I slike sammenhenger betyr samfunnskritisk tydeligvis ‘avgjørende for at samfunnet skal fungere’. Hva mener Språkrådet om den nye bruken av ordet?

Heiter det vi sjåast eller vi sest på nynorsk? Det verkar som om sjåast er det vanlege?

Jeg har noen spørsmål om tendensen til sj-uttale der man tidligere brukte kj-uttale, f.eks. /sjino/ i stedet for /kjino/: 

• Hvorfra og hvordan sprer denne uttalen seg, og hvor er den vanligst?
• Er endringen et eksempel på framskritt eller språklig forfall, og hvordan stiller språkforskerne og Språkrådet seg til den?
• Og til slutt: Hvordan kan man lære å si kj?

Kan de seia litt om skarre-r-en og korleis han spreier seg?

Nylig snakket jeg med en som klaget over at både været og landet var traust og grått. Jeg tror han med traust mente trist eller trøstesløst. Er det riktig bruk av ordet?

Jeg har bodd i utlandet i noen år, og da jeg nylig kom tilbake, ble jeg oppmerksom på at svært mange sier og skriver at de «føler på» i stedet for bare «føler». Noen går så langt som til å «føle på» en sinnstilstand i stedet for å si rett ut hvilken sinnstilstand de er i. Endringen kan kanskje framstilles slik:

Før:

Jeg er sint (for/på) / Jeg føler sinne 
Jeg er urolig (for) / Jeg føler uro
Jeg er takknemlig (for) / Jeg føler takknemlighet 
Jeg er (litt) ensom / Jeg føler meg (litt) ensom 
Jeg føler at / Jeg har følelsen av at 

Nå:

Jeg føler på ET sinne (i forhold til) 
Jeg føler på EN uro (i forhold til) 
Jeg føler på EN takknemlighet (i forhold til)
Jeg føler på EN ensomhet 
Jeg føler på at …

Har jeg rett? Kan dere i så fall si noe om grunnen til endringen? Eller om hva som blir det neste? Å beføle et sinne eller en ensomhet?