Hjelp, vi har fått mail! Om elektronisk post, e-pest, bindestreker og annet besvær

AV JAN HOEL

Før i verden var noen få velsignet med it. I dag dreier det seg mest om IT, og de fleste bruker e-post. Mange av oss erfarer nok at det etter hvert går med for mye tid til å sende, lese og besvare slik post, både privat og på jobben. For ikke å snakke om alle de e-meldingene vi får som vi ikke har bedt om eller ønsker. På samme måte som den gode gamle postkassen jevnlig flyter over med alskens uønsket materiale, oversvømmes inn-mappen i e-postprogrammet av uønskede meldinger, også kalt e-pest eller søppelpost (spam på engelsk). Og som om det ikke var straff nok å lide digital kvelningsdød, tvinges vi – gispende, med boolsk hjertefrekvens og flimrende grensesnitt på netthinnen– til å motta skjermgudens straffedom på et fremmed tungemål. Det er nemlig mail vi mottar. Hva galt har vi gjort for å fortjene en slik skjebne? «Send en mæil til NN ætt YY dått enno,» formanes det. Hva skulle vi ha gjort uten skoleengelsken? Jo, vi kunne i stedet ha sagt for eksempel: «Send et e-brev til NN hos (el. krøllalfa) YY punkt n o». Det ville ha vært minst like begripelig på hjemmebane.

Mail eller e-post?

«Er nå dette noe å mase med?» spør noen. De mener at mail fyller et tomrom i norsk ordforråd og er en ypperlig erstatning for den sidrumpa norske konstruksjonen e-post. De argumenterer med at mail er kort og greit å uttale og ikke fortrenger et etablert norsk ord eller skaper betydningsmessig forvirring for øvrig. Mail betyr ifølge de samme rett og slett ’elektronisk post’ i Norge, og post bør forbeholdes tradisjonell post, ofte kalt fotpost. Dessuten lar mail seg lett innpasse i norsk mønster for staving, bøying og avledning, hevder de videre. Ordet kan om ønskelig skrives meil eller mæil. Vi kan sende én meil eller flere meiler, og vi meiler og har meilet (iallfall i snart ti år). Tilhengerne av mail påstår dessuten med rette at også post er et lånord, riktignok fra latin gjennom italiensk, og syns ikke det ene lånordet er verre enn det andre.

Andre reagerer negativt når mail brukes i norsk. De får rikelig anledning til å ergre seg. Ordet brukes flittig og er langt fra det eneste engelske lånordet – eller importordet, som det heter nå – som forholdsvis nylig er kommet i bruk her hjemme. Importen av engelske ord har økt kraftig i senere år. Særlig er det ord og uttrykk fra informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), underholdning, reklame og næringsliv som har vunnet innpass. Noen av dem lar seg lett tilpasse norsk uttale og bøying, slik tilfellet er med mail. Andre, som cover charge, joint venture og palmtop, lar seg vanskeligere «akklimatisere».

Det er ikke uvanlig at språkbrukere er uenige i så grunnleggende spørsmål som dette. Argumentasjonen til tilhengerne av mail er tilforlatelig. De ser imidlertid bort fra den faren som ligger i å låne ordtilfang for nye gjenstander og fenomener uten først å forsøke å bygge på eget ordmateriale. Følgen kan bli utarming av evnen til å fornye og utvikle ordforrådet på hjemlig grunn. I motsetning til mail er e-post umiddelbart forståelig for alle norsktalende som vet at e står for elektronisk. Mail krever forutgående engelskkunnskaper. At det skal være så mye lettere å uttale det ene enn det andre, faller på sin egen urimelighet. E-post har riktignok én (kort) staving mer, men langt er ordet ikke. Som verb kan man benytte e-poste. Det utslagsgivende blir i siste instans den enkeltes språkbevissthet og holdninger til språklige lån. De som er mest restriktive i så henseende, er redde for at utstrakt og ukritisk innlåning skal gjøre norsk til et fattig blandingsspråk uten de nødvendige uttrykksmidler på alle bruks- og samfunnsområder.

Ordet fanger – importord og domenetap

Det er språkbrukerne selv som gjennom faktisk bruk bestemmer om importord skal få fotfeste i norsk, og i hvilken form. Språkrådet kan ikke avgjøre slike spørsmål alene eller påby løsninger. Språkrådet er imidlertid bekymret over den store mengden nye engelske importord i norsk og inntar en føre-var-holdning i sin oppfølging av utviklingen på dette området.

Det er ikke noe nytt at engelske ord slår rot i norsk. Drops, streik og tube er alle eksempler på engelske importord. De kom inn i norsk i første halvdel av 1900-tallet og dekket den gang et reelt uttrykksbehov. Uttale, skrivemåte og bøying ble etter hvert tilpasset norske forhold. Liksom mail og de fleste andre importord har de fått en snevrere betydning i norsk enn de har i det långivende språket. Det er helt naturlig, og sannsynligvis ønskelig, at språk påvirker og beriker hverandre på denne måten. Det Språkrådet og mange andre er bekymret over, er at påvirkningen i dag går bare én vei, fra engelsk til andre språk. Presset blir særlig stort på mindre utbredte språk som norsk. Dessuten er påvirkningen atskillig kraftigere nå enn for bare noen tiår siden. Det skyldes den tiltakende globaliseringen av vår klode, nye og mer effektive kommunikasjonsmidler, prestisje knyttet til bruk av engelsk og ikke minst den feilaktige oppfatningen at engelsk er mer uttrykksfullt enn eget morsmål. Dersom engelsk fortrenger morsmålet på et bestemt bruksområde, vil morsmålet opphøre å utvikle seg i takt med at det oppstår nye fenomener og nytt uttrykksbehov på området. Morsmålet vil da kunne lide det som i moderne fagsjargong kalles domenetap, dvs. at et fremmedspråk avløser morsmålet på et område. Dersom det skjer domenetap på flere områder, kan morsmålet bli redusert til et hjemmespråk for dagligdagse, ukompliserte saksforhold, eller det kan dø ut helt og holdent.

Hva gjør Språkrådet?

Norsk har neppe lidt domenetap i egentlig forstand ennå. Påvirkningen fra engelsk er imidlertid så kraftig på enkelte av de samfunnsområdene som er nevnt ovenfor, at Språkrådet har vurdert det som nødvendig å treffe mottiltak for å forebygge en uønsket utvikling. Noen av tiltakene tar sikte på å minske engelskens innflytelse gjennom informasjon og holdningskampanjer. Andre går ut på å foreslå fornorskede former for de engelske importordene. Slik fornorsking kan skje på en av to måter, enten ved å tilpasse et importord til norske regler for staving og bøying, såkalt norvagisering, eller ved å finne fram til et norsk avløserord som dekker importordets betydningsinnhold. Det fins mer informasjon om denne innsatsen på Språkrådets hjemmesider (www. sprakrad.no). Følg for eksempel lenkene Norsk språk og informasjonsteknologi, Plan for styrking av norsk språk, e-postforumet Ordsmia, avløserlista På godt norsk og Dataordliste.

Det kan ikke understrekes kraftig nok at fornorskingsarbeidet ikke bygger på en fiendtlig innstilling til engelsk språk og kultur. Engelsk er et fortreffelig språk for dem som har det som morsmål, og i situasjoner der det behøves et internasjonalt hjelpespråk. I Norge bør imidlertid alle kunne klare seg uten å beherske engelsk. Derfor behøver vi norske ord og termer på alle bruksområder.

E-historikk – nytt medium, nye uttrykk

E-mail, i dag gjerne bare mail, ble tatt i bruk i Norge på 1990-tallet da Internett og e-post ble vanlig her til lands. Språkrådet vedtok allerede i 1995 de norske avløserordene e-post, e-brev og e-poste. Gode alternativer til e-brev er e-(post)melding og skjermbrev. Språkrådet har ikke gått inn for en norvagisert form meil(e) eller mæil(e). I motsetning til enkelte andre mener man at de vedtatte avløserordene er tilstrekkelige og vel så gode som det engelske importordet. Det er riktig at man i Norge kan skille entydig mellom mail og post fordi det førstnevnte bare viser til den elektroniske varianten. Det er imidlertid et minst like klart skille mellom e-post og post. Det er derfor galt å si at mail fyller et tomrom i norsk ordforråd og dekker et uttrykksbehov slik drops, streik og tube i sin tid gjorde.

E-post er opprinnelig et mengdeord liksom utgangspunktet post og mail. Ordet burde derfor egentlig ikke opptre i flertall. Stadig oftere kan man likevel høre folk snakke om «en e-post» eller «e-poster». Språkbrukerne er altså i ferd med å omdanne e-post til et vanlig bøyelig substantiv. Dette er et bevis på språkbrukernes oppfinnsomhet og språkets tilpasningsevne. Verbet e-poste har ikke fått samme utbredelse som substantivet. I stedet sier man «sende (en) e-post». Dersom det går klart fram av sammenhengen at det dreier seg om elektronisk post, er det tilstrekkelig å benytte post og poste. I prinsippet gjøres det samme av engelsktalende når mail alene brukes om elektronisk post.

Bokstaven e kom i utstrakt bruk for elektronisk rundt midten av 1990-tallet. I dag har vi fått e-handel, e-forretningsdrift, e-læring og e-minister! Bokstaven er ikke hundre prosent entydig i denne funksjonen, for den benyttes også med betydningen ’energi’, hovedsakelig i ordet e-verk.

Med eller uten en strek?

Det er delte meninger om det bør være bindestrek i e-post og andre «e-ord». Språkrådet har imidlertid vedtatt at det skal settes bindestrek. Det er lang tradisjon i norsk for å ha bindestrek etter enkeltbokstaver som står for et helt ord i begynnelsen av et sammensatt substantiv. Tenk bare på a-bombe, i-land, o-fag, p-pille, t-bane, u-land (ubåt er et sjeldent unntak). Hovedtrykket i slike sammensetninger ligger på enkeltbokstaven. Sammensetningen som helhet uttales med enstavelsestonelag (som bønder), selv der hovedleddet i sammensetningen (f.eks. pille og bane) uttales med tostavelsestonelag (som bønner) når det står alene. Bindestreken gir derfor signal om at ordet skal leses på en bestemt måte, og at den innledende bokstaven står for et helt ord. Det er forskjell på en e-levert beskjed og en elevert samtale! Det er dessuten enklere for en leser å avkode e-læring enn elæring. Og elever som følger elektronisk undervisning, skal man kalle dem «e-elever» eller «eelever »? Det siste ville bryte med norske stavingsregler. Bruk av bindestrek i slike ord er derfor det mest hensiktsmessige.

 

-- Jan Hoel er rådgiver i Norsk språkråd med norsk språk og IKT som arbeidsområde.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter