Vi skal registrere en varefortegnelse som opprinnelig er skrevet på engelsk, og har problemer med noen uttrykk som inneholder det engelske ordet bar. Hvordan bør vi oversette dette ordet i betegnelsene nedenfor?
Kva er skilnaden på å dedisere og å dedikere? Og kva er det å vere dedikert?
Eg ser av og til formuleringa dobbelstandard, dobbeltstandard eller doble standarder i avisene, men er dette god norsk?
Er ordet fuck eigentleg norsk? Eg las nett ein artikkel i avisa der det står at «det norrøne fokka kan bety både ‘ha sex’ og ‘ødelegge’».
Jeg vurderer å skrive masteroppgave om anglonorsk og lurer på om dere kan gi meg en god definisjon på hva det omfatter.
Eg har undra meg over uttrykket «hårete mål». Tyder det noko anna enn høge mål, eller er det berre eit moteuttrykk som mange nyttar for å vere «in»? «Våte drømmer» er eit anna uttrykk det kan stillast tilsvarande spørsmål om.
Eg har fleire gonger i det siste sett ordet karakter brukt om fiktive personar i filmar og teaterstykke. Kan ein bruke dette ordet på den måten?
Hva er forskjellen mellom lokasjon, lokalisasjon og lokalitet, og når bør man bruke disse ordene?
Jeg ser stadig oftere formuleringer som «han mistet kona til kreft» eller «hun mistet livet til korona». Er det riktig norsk? Skal jeg rette det hos elevene mine?
Jeg er norsklærer på en videregående skole. De fleste fleste elevene mine skriver «når det kommer til …» der jeg ville ha skrevet «med hensyn til / hva angår / når det gjelder». Det har kommet så langt at jeg har sluttet å rette. Er det riktig?
Opp gjennom åra har eg høyrt særleg byfolk tala om practical jokes, som om det var eit engelsk fenomen. No snakkar dei unge om prank, som om det var eit nytt fenomen (dei uttalar det prænk). Men før alle fekk fjernsyn her i grenda, dreiv vi mykje med slike aktivitetar. Vi kalla det pretter eller spikk. Men det er kanskje ikkje rekna som korrekt norsk?
Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det. Heter det forresten redskapen eller redskapet?
Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?
Heter det å spre vingene på norsk, eller er det en direkte oversettelse av «spread one's wings»? I bibeloversettelsene er kapittel 39 vers 29 i Jobs bok endret slik:
1930: Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
1978: Er det din forstand som gjør at falken kan svinge seg opp, spile vingen og fly mot sør?
2011: Var det din forstand som lærte falken å fly, spre vingene og gli mot sør?
Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?
Var det riktig å si at Norge ble «stengt ned» da tiltakene mot covid-19 ble iverksatt? Jeg tenker på bruken av partikkelen ned. Var det i så fall nedstenging eller nedstengning?
Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?
Eg ser på nettet at stadig fleire avsluttar innlegg med «Ta vare!». Det minner om det engelske «Take care!». På norsk verkar det amputert. Kan det vera rett å bruka det?
Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?
Etter at Jonas Gahr Støre i 2008 gav ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell», er dette uttrykket blitt stadig mer brukt om det å bidra med noe ekstraordinært og/eller bety noe spesielt i en sammenheng. Men er det riktig norsk?
Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel:
«Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.»
Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger:
«Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja».
Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til eller mot at Liverpool vinner» og «mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?