Finst det innvandrarspråk som øver press på norsk i dag?

Kva er skilnaden på å dedisere og å dedikere?

Eg ser av og til formuleringa dobbelstandard, dobbeltstandard eller doble standarder i avisene, men er dette god norsk?

Er ordet fuck eigentleg norsk? Eg las nett ein artikkel i avisa der det står at «det norrøne fokka kan bety både ‘ha sex’ og ‘ødelegge’».

Jeg vurderer å skrive masteroppgave om anglonorsk og lurer på om dere kan gi meg en god definisjon på hva det omfatter.

Eg har undra meg over uttrykket «hårete mål». Tyder det noko anna enn høge mål, eller er det berre eit moteuttrykk som mange nyttar for å vere «in»? «Våte drømmer» er eit anna uttrykk det kan stillast tilsvarande spørsmål om.

Kan dere si noe om norske ord som brukes i andre språk?

Jeg er norsklærer på en videregående skole. De fleste fleste elevene mine skriver «når det kommer til …» der jeg ville ha skrevet «med hensyn til / hva angår / når det gjelder». Det har kommet så langt at jeg har sluttet å rette. Er det riktig?

Opp gjennom åra har eg høyrt særleg byfolk tala om practical jokes, som om det var eit engelsk fenomen. No snakkar dei unge om prank, som om det var eit nytt fenomen. Men før alle fekk fjernsyn her i grenda, dreiv vi mykje med slike aktivitetar. Vi kalla det pretter eller spikk. Men det er kanskje ikkje rekna som korrekt norsk?

Jeg leser stadig oftere om folk som gror ting, enten det er planter, skjegg eller organer. Er det riktig norsk?

Kva er skilnaden mellom «å starte» og «å starte opp»? Er «opp» nødvendig? Og kva med «å stoppe opp»?

Sønnen min prøvde et nytt dataspill og konkluderte med at det var skikkelig sugent. Han har også nylig sett en sugen film. Sugent betyr visst ‘dårlig’, det vi før kalte «rævva» her i Oslo. Hvordan henger dette sammen?

Kva tyder trunkert, som i «trunkert søk», som ein usikker databrukar ofte støyter på?

Stadig oftere ser jeg folk skrive at noe «virker å være» eller «virker være» slik og slik. Er det korrekt norsk eller påvirkning fra engelsk «seems to be»?

Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.» Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper.» Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til» eller «mot» at Liverpool vinner. Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?