Spydde eller spøy?

Det eneste riktige etter rettskrivningen er spydde på både bokmål og nynorsk. Men det er ikke avgjørende.

I det sitatet du gjengir, bryter Solstad med rettskrivningen, kanskje med vilje. Det finnes ingen regel som sier at man ikke kan gjøre det i skjønnlitteratur. Med «spøy» gjengir han kanskje en vanlig uttaleform i et miljø han kjenner godt.

I litteraturen er ikke formen spøy gammel. Vi finner vi den først i Den farlige veien («en gatepikes historie i etterkrigsårenes Oslo») av Georg Tveit (1950) og i Kvænnavikas beste av Olaf Berg (1951). Noen år etter dukker den opp i en undersøkelse av rettskrivningsfeil hos barn ved Oslo folkeskole (1957).

Formen er kjent fra flere dialekter, jf. Sterke verb i norske målføre, s. 89. I norrønt var verbet sterkt (fortid spjó), men i de fleste dialekter er det senere blitt svakt (spydde). Den sterke formen spøy er mange steder av nyere dato og sprer seg dels fra bymål. Norsk Ordbok opplyser at spøy er «heller vanleg i yngre mål».