Lav eller låg, høg eller høy?

Jeg holder på med å skrive en artikkel innenfor skogbruk og lurer på hva som er riktigst av «et lavt tre» og «et lågt tre», «et lågere damptrykk» eller «et lavere damptrykk». Jeg har det samme spørsmålet når det gjelder høy og høg. Er det noe som passer best i mitt fag?

Svar

Lav og låg er helt likestilte varianter i bokmål, og det er ingen betydningsforskjell mellom dem. Det samme gjelder høg og høy. Likestillingen gjelder ikke alle avledninger og sammensetninger.

Det er en viss stilistisk sammenheng mellom høg og låg på den ene siden og høy og lav på den andre. Dette er ikke noe du er nødt til å respektere, men blanding kan virke umotivert.

Emnet eller faget er heller ikke avgjørende. Det er sikkert tradisjonelt mest bruk av høg og låg blant de språkbrukerne som står natur og landbruk nærmest, statistisk sett. Man kan likevel skrive at det er mest høy i lavlandet og mest lav i høylandet, for å bruke en gammel vits. 

Unntak fra valgfriheten

Det finnes noen unntak fra valgfriheten: I å høyne, høylig og høyhet er høy- obligatorisk ifølge ordbøkene. Det er nok ikke tilfeldig at dette er mer abstrakte og høytidelige betydninger av høy, og det er heller ikke tilfeldig at det er høy og ikke lav som har denne skjevheten. Det er en sterk sammenheng mellom det høye, det fine og det danske (eller «dansknære») i norsk språkhistorie. 

Der emnet er fornemt, finner man statistisk sett mer av variantene høy og lav, for høg og låg regnes som mindre fine former. Språk speiler vaner og fordommer, og rettskrivningen inneholder mange rester av tidligere tiders sosiale vurderinger. Skal vi følge rettskrivningen, må vi holde oss til ordbøkene og skrive Deres Kongelige Høyhet med -y-.

Håndtering av valgfriheten

Men det er bare obligatoriske former (eneformer) i rettskrivningen vi er bundet av.  Der rettskrivningen først har valgfrihet, kan man enten utnytte valgfriheten stilistisk (lav her og låg der) eller heve seg over stilistikken og velge suverent (enten lav eller låg) uavhengig av emnet. Poenget med valgfrihet er uansett at den som skriver om emnet, skal velge. Det som bør avgjøre valget (i sakprosa), er hva som passer best i skribentens skriftspråk ellers. For eksempel er det tillatt å skrive høgtid og Høgsterett uavhengig av hva f.eks. presten eller høyesterettsjustitiarius selv måtte si eller skrive. 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter