Lav eller låg, høg eller høy?

Jeg holder på med å skrive en artikkel innenfor skogbruk og lurer på hva som er riktigst av «et lavt tre» og «et lågt tre», «et lågere damptrykk» eller «et lavere damptrykk». Jeg har det samme spørsmålet når det gjelder høy og høg. Er det noe som passer best i mitt fag?

Svar

Lav og låg er helt likestilte varianter i bokmål, og det er ingen betydningsforskjell mellom dem. Det samme gjelder høg og høy. Faget er ikke avgjørende.

Likestillingen gjelder ikke alle avledninger og sammensetninger, se andre avsnitt i «Unntak fra valgfriheten» nedenfor. (Resten av svaret er for spesielt interesserte.)

Blanding og stilbrudd

Det er en viss sammenheng mellom høg og låg på den ene siden og høy og lav på den andre. Det er lov å kombinere på andre måter, men det kan virke umotivert. Høg og låg bør dessuten kombineres med flittig bruk av a-endelser og diftonger hvis det skal falle naturlig inn i en skrifttradisjon.

Du trenger ikke ta hensyn til hvilket fag du skriver innenfor. Det er tradisjonelt relativt mest bruk av høg og låg i «jordnære» fag som ditt, men man trenger ikke la seg styre av fordommer mot særnorske former som høg og låg innenfor mer abstrakte fag. På den andre siden har man lov til å bruke høy og lav i jordnære fag også (man kan trygt skrive at det er mest høy i lavlandet og mest lav i høylandet, for å bruke en gammel vits).

Poenget med valgfrihet er uansett at den som skriver om emnet, skal velge. Det som bør avgjøre valget (i sakprosa), er hva som passer best i skribentens skriftspråk ellers. For eksempel er det tillatt å skrive høgtid og Høgsterett uavhengig av hva f.eks. presten eller høyesterettsjustitiarius selv måtte si eller skrive. Om du skal legge skriftspråket opp mot ditt eget talemål eller et fastere ideal, kan du også velge helt fritt. 

Unntak fra valgfriheten

Språk speiler vaner og fordommer og kan sementere sosiale vurderinger. Det er en sterk sammenheng mellom det høye, det fine og det danske (eller dansknære) i norsk språkhistorie. Der emnet er fint og fornemt, finner man oftere variantene høy og lav

Der variantene er valgfrie, trenger man ikke ta hensyn til denne fordelingen, men der rettskrivningen har obligatoriske eneformer, må man holde seg til dem. Det gjelder først og fremst ordene høyhet (Deres Kongelige Høyhet), høyne og høylig.

Det er ikke tilfeldig at dette er abstrakte og høytidelige begreper, og det er heller ikke tilfeldig av vi finner denne sosiale skjevheten i paret høy/høg (ikke låg/lav).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter