Er blitt eller har blitt, er kommet eller har kommet?

Er eller har jeg blitt far? Og er eller har mor og barn kommet hjem fra sykehuset?

Svar

Det er valgfritt. Tradisjonelt har det vært ansett som mest korrekt å bruke være–er–var som hjelpeverb både ved bevegelsesverb (kommet, gått, reist) og ved overgangsverb som blitt, begynt, stilnet, bleknet og lignende. Men også ha–har–hadde har lenge vært godtatt.

Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skriftlig bokmål og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål.

I noen talemål og i skriftmålet kan det også være en nyanse mellom uttrykksmåtene. Med «har blitt» legger en da mer vekt på handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet av handlingen, f.eks.:

Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far.
Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).)

Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. I begge tilfeller er hendelsen mer i forgrunnen enn i uttrykket «Han er far».

Merk at har er noe mer sannsynlig (men langt fra obligatorisk) når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen»:

Hun er/har blitt syk.
Men: Hun har (sjelden «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin.

Ved andre verb er forholdet tydeligere, slik at er forekommer meget sjelden i formuleringer av typen 2 nedenfor, med et verb som betegner aktiv handling med et målsledd etter seg.

Bokmål:
1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått igjen.
2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt.

Nynorsk:
1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått att.
2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt.
(Eller valgfritt komen og kome.)

Ved en del overgangsverb er det mer kompliserte forhold. I mange tilfeller er ha mer brukt enn skissert ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket»; her kan jo «er» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den»). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår».

Dessuten bruker vi helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv:

Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé. 
Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter