Nei, formen syns fins (eller finnes) bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:

å synes – syns el. synes – syntes – har syntes

Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel.

Tidligere var det riktig å skrive (har) syns eller (har) synes i perfektum (etter har), men i 1995 ble perfektumformen endret  til (har) syntes. Å bruke de gamle formene i perfektum er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns.

Ett steg fra å syne til å synes

Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi legger en s til verbet å syne (som ligger til grunn for å synes) og gjør noen små forandringer:

å syne – syner – synte – har synt

+ -s =

å synes – synes (syns) – syntes – har syntes

Forandringene gjør vi for å unngå umulige konsonantkombinasjoner. I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få synts.

Nynorsk

På nynorsk heter det samme verbet synast, og bøyningen er slik:

å synast – synest – syntest – har synst
å syne − syner – synte – har synt

Hvis vi tar utgangspunkt i å syne – syner, legger vi bare -st til på samme måte som -s ovenfor, bortsett fra at vi i perfektum sløyfer -t i stedet for å skyte inn en -e. Infinitiv av st-verb har alltid -ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.