Bøyning av «å synes»
Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?
Nei, formen syns fins (eller finnes) bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:
å synes – jeg syns eller synes (nå) – jeg syntes (da) – jeg har syntes
(For eksempel: «Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt.» «Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre.»)
Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon.
Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel. Tidligere var det riktig å skrive (har) syns eller (har) synes i perfektum (etter har), men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes. Å bruke de gamle formene i perfektum er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns.
Ett steg fra å syne til å synes
Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja, for utgangspunktet er verbet å syne (ikke tenk på betydningen, bare formen!). Alt som skal til, er noen små justeringer:
å syne – syner – synte – har synt
+ -s hele veien =
å synes – synes (syns) – syntes – har syntes
I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts.
Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes.
Nynorsk
På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik:
å syne − syner – synte – har synt
+ -st =
å synast – synest – syntest – har synst
Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har-ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.
Var denne teksten stort sett grei?
Trykk på Ja eller Nei og skriv ei tilbakemelding med ris, ros eller begge delar. Vi svarar ikkje på tilbakemeldingane, men les dei nøye.