Bøyning av «å synes»

Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?

Svar

Nei, formen syns fins bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:

å synes
jeg syns
eller synes (nå)
jeg syntes (da)
jeg har syntes

For eksempel:

  • Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt.
  • Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre.
  • Jeg syns/synes det er viktig å synes i trafikken.
  • Jeg syns/synes det er bra med refleks, for da synes (syns) jeg godt i trafikken.

I det siste eksempelet har vi satt den korte formen i parentes, siden den lange dominerer i betydningen ‘være synlig; vises’. Den lange er dessuten enerådende i betydningen ‘se ut til’:

  • Det synes å være få som bruker refleks. Det synes meg underlig.

Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon. 

Valgfriheten 

Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel og er av noenlunde samme slag som valgfriheten mellom fins og finnes. Den korte formen kan virke minst formell av de to (den lange er eldst i skrift), men man kan altså bruke begge fritt.

I perfektum (etter har) har det vært riktig med både (har) syns og (har) synes, men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes.

Å bruke de gamle perfektumformene er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns i infinitiv.

Å lage s-former av å syne (bare for spesielt interesserte!)

Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi tar utgangspunkt i verbet å syne, som er lett å bøye:

å synesyner – synte har synt

Legger vi til -s hele veien, får vi med noen små justeringer:

å synes – synes (syns) – synte har syntes

I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts.

Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes.

Nynorsk

På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik:

å syne − syner – synte – har synt

+ -st =

å synast – synest – syntest – har synst

Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har-ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter