Bøyning av «å synes»

Hva er den korrekte bøyningen av verbet synes? Kan man skrive å syns eller jeg har aldri syns noe om det?

Svar

Nei, formen syns fins bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:

å synes
jeg syns eller synes (nå)
jeg syntes (da)
jeg har syntes

For eksempel:

Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt.
Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre.
Jeg syns/synes det er viktig å synes i trafikken.
Jeg syns/synes det er bra med refleks, for da synes (syns) jeg godt i trafikken.

I det siste eksempelet har vi satt den korte formen i parentes, siden den lange dominerer i betydningen ‘være synlig; vises’. Den lange er dessuten enerådende i betydningen ‘se ut til’:

Det synes å være få som bruker refleks. Det synes meg underlig.

Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon.

Valgfriheten

Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel og er av noenlunde samme slag som valgfriheten mellom fins og finnes. Den korte formen kan virke minst formell av de to (den lange er eldst i skrift), men man kan altså bruke begge fritt.

I perfektum (etter har) har det vært riktig med både (har) syns og (har) synes, men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes.

Å bruke de gamle perfektumformene er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns i infinitiv.

Å lage s-former av å syne (bare for spesielt interesserte!)

Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi tar utgangspunkt i verbet å syne, som er lett å bøye:

å syne – syner – synte – har synt

Legger vi til -s hele veien, får vi med noen små justeringer:

å synes – synes (syns) – syntes – har syntes

I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts.

Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes.

Nynorsk

På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik:

å syne − syner – synte – har synt

+ -st =

å synast – synest – syntest – har synst

Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har-ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.

Var denne teksten grei?
Trykk på Ja eller Nei og skriv ei tilbakemelding med ris, ros eller begge delar. Vi svarar ikkje på tilbakemeldingane, men vi les dei aller fleste. Merk at den lange teksten er for dei ekstra interesserte og tolmodige. I dei fleste artiklane finn du eit kort svar i ingressen, altså det fyrste avsnittet, som står med feit skrift. Vi rår frå å hoppa over det.

Del denne siden