Nei, formen syns fins (eller finnes) bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:

å synes – jeg syns eller synes (nå) – jeg syntes (da) – jeg har syntes

Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon. 

Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel. Tidligere var det riktig å skrive (har) syns eller (har) synes i perfektum (etter har), men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes. Å bruke de gamle formene i perfektum er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns. 

Ett steg fra å syne til å synes

Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja. Vi legger en s til verbet å syne (som ligger til grunn for s-verbet å synes) og gjør noen små justeringer:

å syne – syner – synte – har synt

+ -s hele veien =

å synes – synes (syns) – syntes – har syntes

I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts.

Nynorsk

På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik:

å syne − syner – synte – har synt

+ -st =

å synast – synest – syntest – har synst

Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e. Merk at infinitiv av st-verb alltid har-ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.