Bøyning av «å synes»

Nei, formen syns fins (eller finnes) bare i presens. Å synes bøyes slik på bokmål:

å synes – jeg syns eller synes (nå) – jeg syntes (da) – jeg har syntes

(For eksempel: «Før syntes jeg grammatikk var kjedelig, men nå syns/synes jeg det er morsomt.» «Jeg har alltid syntes det er bra å synes om hverandre.»)

Dette er alt du trenger å vite. Vil du ha mer bakgrunn, kan du lese videre, men det krever litt konsentrasjon. 

Valgfriheten mellom syns og synes i presens (nåtid) er gammel. Tidligere var det riktig å skrive (har) syns eller (har) synes i perfektum (etter har), men i 1995 ble perfektumformen endret til (har) syntes. Å bruke de gamle formene i perfektum er ikke den verste feilen man kan gjøre. Det er verre å skrive å syns. 

Ett steg fra å syne til å synes

Er det noen logikk i bøyningen? Svaret er ja, for utgangspunktet er verbet å syne (ikke tenk på betydningen, bare formen!). Alt som skal til, er noen små justeringer:

å syne – syner – synte – har synt

+ -s hele veien =

å synes – synes (syns) – syntes – har syntes

I presens må vi selvsagt ta bort -r (ev. -er), og i perfektum må vi skyte inn en e for ikke å få den umulige konsonantkombinasjonen i synts.

Det samme systemet går igjen i andre verbpar. Du kan prøve selv med møte og møtes.

Nynorsk

På nynorsk heter det å syne (eller å syna) og å synast, og bøyningen er slik:

å syne − syner – synte – har synt

+ -st =

å synast – synest – syntest – har synst

Her sløyfer vi en -t i perfektum i stedet for å skyte inn en -e som i bokmål. Merk at infinitiv av st-verb alltid har-ast, uavhengig av valget mellom a- og e-infinitiv.