Skal vi på sjino? Om sammenfallet av sj-lyd og kj-lyd

Jeg har noen spørsmål om tendensen til sj-uttale der man tidligere brukte kj-uttale, f.eks. /sjino/ i stedet for /kjino/: 

  • Hvorfra og hvordan sprer denne uttalen seg, og hvor er den vanligst?
  • Er endringen et eksempel på fremskritt eller språklig forfall, og hvordan stiller språkforskerne og Språkrådet seg til den?
  • Og til slutt: Hvordan kan man lære å si kj?

Svar

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».

Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene.

Tendensen til sj-uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre.

I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor.

Spesifikke sammenfall

På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner. Ordpar som gjerne nevnes i den forbindelse, er skjede/kjede, kitt/skitt, kjære/skjære, skinn/kinn, 7-7/27. Men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av lydsammenfallet ikke er særlig stort, kanskje så lite som 22, hvis vi ser bort fra sammensetninger.

Tallet er nok større om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er det i utgangspunktet flere nyanser fordi /kj/ er såpass vanlig i innlyd (f.eks. i /bakkjen/ (bakken), som er noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål.

Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen!

For og imot

 

Utviklingsbegrepet
De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp.

Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (sendere og mottakerer, unge og gamle), er ikke så lett å si.

Ulike språkøkonomiske hensyn
Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper. 

Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig. 

Ny likevekt
Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt.

Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan.

Språkbrukeren som språkpolitiker
Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt.

Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide sj-uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn.

Språkrådets råd og NRKs rolle

Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning.

Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj- og kj-lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne.

Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers.

Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger.

Hvordan uttaler man /kj/?

Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/.

Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre. Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst å prøve, finnes det minst tre ulike metoder:

1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor).

2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1).

3) Bit over ytterste ledd av lillefingeren, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/, vel å merke hvis lufta går over tunga og ikke ut på sidene.

Noen artikler om emnet

I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk:

I artiklene finner du flere referanser.

En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF:

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter