Skal vi på sjino? Om sammenfallet av sj-lyd og kj-lyd

Sj-uttale for tradisjonell kj-lyd spredte seg først for alvor blant ungdom i storbyene i 1980-åra, særlig i Oslo, Bergen og Stavanger. Når flere ord blir uttalt likt, kan det føre til misforståelser og til utskifting av enkelte ord med lengre ord. Men det er stor enighet blant språkforskerne om at de negative virkningene er små og forbigående.

Utdyping pluss svar på det siste spørsmålet finner du nedenfor.

Noen avklaringer

For enkelhets skyld bruker vi nedenfor betegnelsene kj- og sj-lyden (i stedet for /ç/ og /∫/, som brukes for disse lydene i det internasjonale lydskriftalfabetet IPA).

Øst og nord i Norge uttales både kj og tj tradisjonelt som /kj/, f.eks. kan /kjære/ være både tjære og kjære. I vestnorsk bygdemål er uttalen av begge helst /tj/ (strengt tatt /c͡ç/), men vi omtaler dette også som kj-lyden.

Kj-lyden er utsatt

På verdensbasis forekommer kj-lyden mye sjeldnere enn sj-lyden, og den er en av de lydene barn lærer seg sist. På bakgrunn av dette står kj-lyden laglig til for hogg.

Utbredelse og spredning av sammenfallet

I boka Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk knytter språforskeren Helge Sandøy spredningen av sj-uttale for kj særlig til Oslo og Bergen, og han hevder at fenomenet er eldst i Bergen, hvis man ser bort fra individuelle avvik. Se også dette intervjuet. Særlig unge kvinner fra de sosiale mellomlagene var tidlig ute. Sandøy skriver at de første «ungdomane som blanda saman dei to lydane i Bergen, var fødd midt på 1960-talet». Også Stavanger må tidlig ha hatt stor overgang til sj-lyd. I «Eides språksjov» i NRK TV 2017 ble Jørpeland kåret til «sj-lydens vogge». Men fenomenet kan godt ha spredd seg fra flere «vogger».

Merk at vi her snakker om sammenblandingen som et fast trekk i språket til større grupper av språkbrukere. Forbigående sammenblanding av lydene hos barn og unge er av mye eldre dato, for eksempel er det kjent at skolebarn i Oslo før krigen kunne ha vansker med å skille mellom lydene.

Tendensen til sj-uttale var lenge mer et byfenomen enn et bygdefenomen. Men utover på 2000-tallet har den gjort seg kraftig gjeldende også på landsbygda. Vi kjenner ikke til pålitelige kart som viser den geografiske spredningen av sammenfallet. Geografisk har nok fenomenet spredd seg både som bølger ut fra flere sentra og i «hopp» fra det ene sentrumet til det andre.

I den språksosiale spredningen må eldre ungdom ha spilt en stor rolle som forbilde da utviklingen skjøt fart for alvor.

Spesifikke sammenfall

På kort sikt kan nok sammenfallet gjøre enkelte ord vanskeligere å bruke av og til, eller føre til pussige situasjoner, men forskere har funnet ut at antallet ordsammenfall som følge av endringen ikke er særlig stort, hvis vi ser bort fra sammensetninger. I artikkelen «Den sjedelige kj-lyden» (i Språklig samling nr. 1/1997) nevner Liv Osnes Dalbakken disse 22 ordene:

• kjappe/sjappe
• kje/skje, kjede/skjede, kjekk/skjekk, kjel/sjel, kjele/skjele, Kjell/skjell, kjenne/skjenne, kjepper/skjepper, kjette/sjette
• kive/skive, kinn/skinn, kitt/skitt
• kylling/skylling, kyr/skyr, kyss/skyss, kyte/skyte
• kjære/skjære
• kjønn/skjønn, kjør/skjør, kjøl/sjøl, kjøtt/skjøtt

Et viktig par som mangler ovenfor, er sju og tjue (jf. 7-7/27, sjuende/tjuende). Legger vi til viktige sammensetninger med (s)kjønns-, (s)kjede- og -(s)kjær, blir antallet fort større. I tillegg har vi ord som ikke inngår i et klart normalspråklig par, men som likevel kan virke forvirrende med sj-lyd (som kynnere og å kimse, jf. shimse i verkstedsspråk). Kjød og skjød kan legges til lista sammen med f.eks. sjukne og tjukne, kei (og lei) og skei. Tj- blir uttalt som kj- i tradisjonell norsk; det gir flere sammenfall, blant annet tjære /kjære/, tjuv /kju(v)/, tjene /kjene/; jamfør kjære, sju, skjene. Tar vi med par med ulikt tonelag, kan vi legge til blant annet skilling/skilling. Mange flere ord kan legges til dersom vi tar med de formene som oppstår i ymse fonetiske omgivelser («Det kan være litt skink'i / kinki»; «Sku' vi 'kje på ski no / kino?»).

Jo større ordforråd man regner med, jo større er «problemet». Tallet på sammenfall øker om man tar tradisjonelt bygdemål med i regningen. Her er /kj/ vanlig også i innlyd. For eksempel er /bakkjen/ (bakken) noe annet enn /baskjen/ (basken). Men /kj/ er i stor grad erstattet av hard k hos de yngre, så mange potensielle kj/sj-sammenfall er avverget av andre lydendringer eller overgang til nyere mål. Men overgangen til sj bidrar til enda større generasjonsforskjeller i dialekter der kj har stått sterkt i innlyd, og gjør det vanskeligere å holde kj-lyden i hevd.

Skriv gjerne til oss hvis du har eksempler på misforståelser i hverdagen.

For og imot

Utviklingsbegrepet
De færreste språkforskere bruker merkelapper som forfall og framskritt om endringer i et språksystem, og Språkrådet gjør det i alle fall ikke. Ordet utvikling brukes fremdeles en del i språkvitenskapen, men mest om språkutviklingen til den enkelte. De naturlige språkene på kloden regnes stort sett som like grammatisk «avanserte», hvert på sin måte. Det kan derfor være greit å nøye seg med den nøytrale termen språkendring. Det er stor enighet om at et språk ikke kan bli ødelagt av indre endringer. Enten spiller ikke endringene noen rolle, eller så veier de hverandre noenlunde opp i det lange løp.

Dette gjelder altså språket som helhet og som kommunikasjonsmiddel på lang sikt. Forbigående vinning og tap for grupper av språkbrukere eller for spesifikke varianter av språket er en annen sak. Det finnes opplagt fordeler og ulemper med endringer på kort sikt, men hva som er hva, og for hvem (avsendere og mottakere, unge og gamle), er ikke så lett å si.

Ulike språkøkonomiske hensyn
Sammenfallet mellom kj og sj innebærer forenkling av lydsystemet. Det kan sees som en forbedring for senderen. Men skal språket uttrykke like mange betydningsnyanser som før, og unngå tvetydighet, må det nødvendigvis ta igjen på et annet nivå. Det er da ingen vei utenom lengre uttrykksmåter. Kostnaden er altså lengre ord eller ytringer. Kommunikasjonsmessig kan det gå opp i opp. Som alltid må man regne med visse overgangskostnader i form av generasjonskløft og ulikt gjennomslag i ulike grupper. 

Det har til alle tider i alle verdens språk vært en helt nødvendig vekselvirkning mellom de ulike språkøkonomiske hensynene. Tendensene holder hverandre noenlunde i sjakk. Ingen steder har den ene tatt overhånd slik at språket er blitt ubrukelig. 

Ny likevekt
Det finnes opplagt en overgangskostnad knyttet til ordutskifting, irritasjon over et tradisjonsbrudd og forbigående støy på linja, men det kan altså neppe være snakk om noen virkelig forringelse av språket som informasjonsbærer på lang sikt.

Når noe forsvinner fra språket, går det seg smått om senn til for det som blir værende igjen, som når noe forsvinner fra naturen eller samfunnet ellers. Det kommer noe nytt i stedet, om enn på et annet nivå. Vi får nye likevekter. Et vanlig eksempel fra vår egen språkhistorie er at gammelnorsk skilte mellom /tak/ ‘grep’ og /thak/ ‘hustak’. Vi klarer oss uten th-lyden. Språket har bøtt på bortfallet uten at vi kan sette fingeren på hvordan.

Språkbrukeren som språkpolitiker
Norske språkforskere er først og fremst opptatt av at sammenfallet har skapt en spennende anledning til å studere en språkendring. Det er nok stor enighet blant språkforskerne om at skolen og myndighetene ellers ikke bør prøve å hindre lydsammenfallet eller påvirke talemålsutviklingen i det hele tatt. Blant språkbrukere flest er meningene mer delte.

Nå finnes det mange slags motstridende tendenser i språk og samfunn, og ingen kan tvinges med på hverken den ene eller andre ferden av språkforskerne eller Språkrådet. Men hvis man bestemmer seg for å motarbeide sj-uttalen, bør man ikke glemme at sammenfallet er i samsvar med naturlige endringstendenser i språket. Det er også et identitetsmerke blant unge, så man bør vise pedagogisk skjønn.

Språkrådets råd og NRKs rolle

Språkrådet har ikke noe offisielt standpunkt for eller mot selve talemålsendringen. Det henger sammen med at norsk talemål ikke er offisielt normert på linje med rettskrivning og bøyning.

Uttale av standardspråkene bokmål og nynorsk er likevel et særskilt rådgivningsområde. I 2001 vedtok Språkrådet retningslinjer for noen uttalespørsmål der det blant annet het at man i uttalen av standardspråkene skal skille mellom sj- og kj-lyden etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialekter, se punkt 10 her. Dette er et eksempel på at Språkrådet anbefaler å holde seg til det tradisjonelle og hevdvunne.

Merk at rådet ovenfor senere er erstattet av mer generelle råd som ikke nevner disse lydene. Men det er fremdeles ikke noe språkpolitisk mål å fremme den nye uttalen, hverken innenfor standardspråkene eller ellers.

Vi vet at mange reagerer særlig på den nye bruken av sj-lyd i radio og fjernsyn. NRK har egne regler for sine medarbeidere. Vi finner ikke noe kj-råd under uttalereglene for normalmål, men noen av de relevante dokumentene er bare tilgjengelige for ansatte. I dokumentet «Dialektrøkt» står imidlertid et råd om å skille mellom kj-lyd og sj-lyd. Vi vet ikke hvor mye NRK gjør for å håndheve regelen, men vi tviler på at det er mulig å gjennomføre den i alle sendinger.

Hvordan uttaler man /kj/?

Mange som bruker /sj/ for /kj/, er faktisk i stand til å uttale /kj/ uten øving. Noen bruker /kj/ i ett miljø (f.eks. med foreldrene eller på jobben), men blander i et annet (f.eks. blant jevnaldrende). Det er altså delvis et spørsmål om identitet og motivasjon. Men mange andre synes faktisk det er vanskelig å si /kj/. Det er ganske enkelt lettere å si /sj/.

Lyden /kj/ uttales nesten på samme sted som /sj/ framme i overmunnen, men merk: ikke med tungespissen. Man bruker i stedet et område litt lenger bak på tunga og har over- og undertennene litt lenger fra hverandre (tungespissen er presset ned). Hvis man ikke kan uttale /kj/-lyden, men har lyst til å prøve, finnes det minst tre ulike metoder:

1) Gjør klar til å si /jino/, men blås luft ut av munnen i stedet for å si /j/ (jf. artikkelen til Rolf Theil nedenfor).

2) Hvisk /hino/ så høyt du kan, altså med /h-/ for /kj-/. Det gir en luftigere og mindre brukbar variant enn (1).

3) Sett tungespissen mot tennene i underkjeven når du sier kino. Du kan ev. hjelpe til med lillefingeren: Bit over ytterste ledd, stikk tungespissen under fingertuppen og si /sjino/. Det blir automatisk til /kjino/.

Noen artikler om emnet

I Språknytt har det stått noen artikler om sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk:

• Eric Papazian: «Skal det være noe vindus-skitt? Om sammenblanding av sje- og kje-lydene blant barn og ungdom» (1994)
• Hanne Gram Simonsen og Inger Moen: «Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk» (2006)
• Rolf Theil: «Kan du skilje mellom [ç] og [ʂ]?»

I artiklene finner du flere referanser.

En artikkel om de ulike variantene av sj-lyd er tilgjengelig som PDF:

• Per Sigmund Sævik Bøe: Sj-lyden på Vestlandet: 100 år med endringer