Folk skriver nå livene sine og livene våre over en lav sko, etter engelsk mønster. Det er da ruskende galt? Kan Språkrådet rydde opp?

Når en skal referere til en spesiell type eller gruppe utbetalingstransaksjoner i en rutinebeskrivelse, bør en da skrive «denne type utbetalinger» eller «denne typen utbetalinger»? Eller må en kanskje skrive «disse typer/typene …»?

Heiter det at alle er velkomne, eller at alle er velkommen? Og er alle ønskt eller ønskte velkommen/velkomne?

Vi skal på en presentasjonsvegg fortelle kundene våre at de er garantert besparelser ved å velge vår løsning. Hvilket av disse alternativene skal vi da velge: «Garantert besparelser» eller «Garanterte besparelser»?

Spørsmålet er: e eller ikke i flertall? Er dere fornøyd eller fornøyde med spørsmålet? Og er dere enig eller enige i at det er vanskelig?

Kan vi skrive både «De er glad i hverandre» og «De er glade i hverandre»?

Mediene bobler nå over av setninger som «de mistet livene sine» og «de mistet jobbene sine». Det heter vel bare mistet livet og mistet jobben uansett hvor mange som gjorde det? Men hvor går grensen? Hva med «syrerne flyktet fra hjemmene sine» eller «de skrev til konene sine»?

Hvorfor heter det for eksempel «Politiet satte inn 30 mann i jakten på ranerne». Burde det ikke hete «30 menn»?

Læraren hevdar at sjølv og sjølve er heilt valfrie former på nynorsk, men det kan vel ikkje stemme?