Stoda for ståa?

 

D-en er stum, som i tida. O-en er åpen, som i å sove og en lov. Ordet kunne i prinsippet vært skrevet «stòda».

 

Du bestemmer selv om du skal følge rettskrivningen, men hvis du ikke skriver «tia» og «såve», er det ingen grunn til at du skal skrive «ståa» med å og uten d.

 

Ordet kommer av norrønt staða ‘situasjon, stilling, tilstand’. Det holder seg godt i islandsk (nominativ staða, bøyde former stöðu). Svensk har forresten også et enkelt hjemlig uttrykk for ‘situasjon’, men her er stillingen liggende: «Hur är läget?».

 

Noen skriver til oss og mener ordet bør finnes opp på nytt av infinitiven stå, men det er det hverken noen grunn til eller noe grunnlag for. Det stemmer like lite med norsk ordlagingsskikk som *gåa for gangen eller *fåa for fangsten/fengda.