Kje og killing, bukk og geit

Det er ingen forskjell. Både kje og killing er bare ‘unge av geit’. Geit er først og fremst hunngeit, men geiter i flertall kan ha begge kjønn. Hanngeit er knapt noe skikkelig ord, men det kan til nød brukes i en definisjon av bukk.

Kje het på gammelnorsk kið, og killing er en avledning av kið med suffikset -ling. (Dette suffikset kan fungere «forminskende», men i dette tilfellet endres ikke betydningen. Det blir litt som når lam i en del dialekter også heter lamunge.) 

Ulike varianter

Det er rimelig å kalle kje både grunnordet og hovedordet. Killing er en utbredt tilleggsvariant som noen steder er hovedordet. Killing har nok også hatt lettere for å feste seg som «koseord» blant språkbrukere som er mindre kjent med sau og geit. (Unge mennesker som bruker sj-lyd for kj-lyd, vil dessuten ha lettere for å gjøre seg forstått med /sjilling/ enn med /sje/, pga. forvekslingsfaren. De kan eventuelt ty til det ellers overtydelige geitekilling.)

Lenge ble kje skrevet kid både i landsmål og dansk-norsk og riksmål. I landsmål uttalte man det med åpen i og stum d, altså mer eller mindre som /kje/. I riksmål er det blitt uttalt kjidd, som har vært svært uvanlig i norsk talemål ellers. I dansk heter det kid, mens killing betyr ‘kattunge’ (på norsk kjetling o.a.).

Kid finner vi forresten igjen i engelsk. Det er lånt fra nordisk i sin tid. Engelskmennene utviklet tilleggsbetydningen ‘barn’. Vi har i nyere tid importert «kidsa» gjennom etteraping, uten å få med klangbunnen (sammenligningen med kje). Det er en ganske spesiell form for kidnapping.

Geit og bukk