Hvordan bøyes verbet «å dette»?

Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette – detter – datt – har dettetDette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.

Svar

Det stemmer at verbet bøyes å dette detter datt har dettet på bokmål. På nynorsk heter det å dette/detta dett datt har dotte.

Se artikkelen dette i Bokmålsordboka og Nynorskordboka.

Bokmålsformen dettet kan virke litt pussig, men den er ganske regelrett. Noen eksempler fra den samme gruppa av sterke verb:

Oslomål: smetti, detti, spretti, verpi
Bokmål: smettet, dettet, sprettet, verpet
Nynorsk: smotte, dotte, sprotte, vorpe

I oslomål og bokmål finner vi altså ofte vokalen fra infinitivsformen igjen i partisippformen. Men den kan også ha blitt til u i partisipp i bokmål:

Oslomål: sprekki, stikki
Bokmål: sprukket, stukket
Nynorsk: sprukke, stukke

Dottet datt ut

Partisippformen dottet er faktisk med i enkelte litt eldre ordbøker over bokmål/riksmål. I Norsk rettskrivningsordbok (1940) er den med i tillegg til dettet. Men dottet står i rund parentes, noe som ifølge forordet i ordboka markerer at formen er valgfri, og i tillegg at den likevel «passer mindre bra enn den andre i den sammenheng den står». I Norsk Riksmålsordbok (1937) bøyes verbet dette – dattdettet, men i tillegg er formen dottet ført opp med merknaden «folkelig».

Formene som gjorde at dette datt mellom to stoler

I konservativt bokmål regnes hele ordet som «familiært», enda det er et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter (se f.eks. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner). Det kan hende at nettopp de uvante partisippformene dettet og dottet (som begge er svært sjeldne i norsk talemål) har vært med på å ødelegge for bruken av hele ordet i skrift. I nynorsk har det aldri vært noen restriksjoner hverken mot ordet eller noen former av det. I norrønt og islandsk er det også et fullverdig ord, brukt helt seriøst av høy og lav i hundrevis av år.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter