Ut og spise, ut og reise

Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.

Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. 

Hvorfor og?

Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven; den fungerer ikke her.

På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det er det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får:

Jeg skal (gå) ut og spise. 

Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Vi kjenner gå ut og + verb som en fast forbindelse som viser til en handling som innleder en annen. I mange dialekter har den smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. 

Andre formålsformuleringer

Før i tida brukte man gjerne bare å i stedet for for å, såkalt hensiktsinfinitiv (jf. engelsk to, ikke for to). Man kunne da til og med skrive slik:

Jeg gikk ut å spise (eller ud at spise).

Ikke mange ville skrevet det i dag. Det vanlige i dag er «Jeg gikk ut for å spise» eller «Jeg gikk ut og spiste». «Jeg skal ut å spise» er altså på linje med «Jeg går ut å spise». Vi tviler på at «skal ut å spise» er hensiktsinfinitiven som har overlevd (bare) i futurum.

I stedet for den gamle hensiktsinfinitiven eller samordning med konjunksjonen og kan vi saktens bruke formålsformuleringen for å:

Jeg skal gå ut for å spise.

Men det er vanligere i fortid: «Jeg gikk ut for å spise.»

Også inn og?

Regelen gjelder også for lignende uttrykk, som inn og, ned og, bort og, hjem og.