Ut og spise, ut og reise
Skal jeg ut og eller å spise i kveld?
Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.
Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år.
Hvorfor og?
Glem for et øyeblikk alt du har lært om den såkalte fortidsprøven; den fungerer ikke her.
På norsk er det som kjent helt vanlig å si «Jeg skal ut» uten noe verb i infinitiv etter hjelpeverbet skal. Vi underforstår et bevegelsesverb i infinitiv før ut, for eksempel dra eller gå. Det er nærliggende å tenke at det det samme vi gjør når vi sier «Jeg skal ut _ spise». Vi får:
Jeg skal (gå) ut og spise.
Og er sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Vi kjenner gå ut og + verb som en fast forbindelse som viser til en handling som innleder en annen. I mange dialekter har den smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/.
Andre formålsformuleringer
Før i tida brukte man gjerne bare å i stedet for for å, såkalt hensiktsinfinitiv (jf. engelsk to, ikke for to). Man kunne da til og med skrive slik:
Jeg gikk ut å spise (eller ud at spise).
Ikke mange ville skrevet det i dag. Det vanlige i dag er «Jeg gikk ut for å spise» eller «Jeg gikk ut og spiste». «Jeg skal ut å spise» er altså på linje med «Jeg går ut å spise». Vi tviler på at det er hensiktsinfinitiven som har overlevd (bare) i futurum.
I stedet for den gamle hensiktsinfinitiven eller samordning med konjunksjonen og kan vi saktens bruke for å:
Jeg skal gå ut for å spise.
Men det er vanligere i fortid: «Jeg gikk ut for å spise.»
Var denne teksten grei?
Trykk på Ja eller Nei og skriv ei tilbakemelding med ris, ros eller begge delar. Vi svarar ikkje på tilbakemeldingane, men vi les dei aller fleste. Les meir om baseartiklane i spalta til høgre (eller nedst, om du er på lesebrett/mobil).