Være med og eller å?

Heter det virkelig «Vil du være med å forme morgendagens løsninger?» I mine ører skurrer det kraftig!

Svar

Både «være med å» og «være med og» må regnes som riktig, men det kan være lurt å velge «og» der det er entydig.

Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) gir to løsninger som fremdeles er gyldige:

1 du var med og formet dem
2 du var med å forme dem

«Og» til sideordning og underordning

«Og» indikerer grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ikke sjelden grammatisk sideordning til å uttrykke underordning, som når det andre verbet så å si følger av det første. Rollen til det første verbet kan være redusert til å uttrykke et aspekt ved verbalhandling nummer to. I dette tilfellet uttrykker det delaktighet i formingen. Vi ser sammenhengen godt når vi setter inn en nektelse:  «Du var ikke med og formet …». Her står ett «ikke» til begge verbene. Hvis handlingene var atskilte og logisk sideordnet, måtte vi også sagt «var ikke med og formet ikke». 

Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på disse to tolkningene:

Han var med og plaget oss
a) ‘han var med (dem på) å plage oss’
b) ‘han var med (dem/oss) – og dessuten plaget han oss’

I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller».

«Å» må også godtas

Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise». Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har denne uttrykksmåten lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Men det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …»?

Ulike råd

På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (2002), s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig.

Uansett: Konklusjonen er at «være med og» er det tryggeste valget.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter