Ei eller en dør – døra?

Må man skrive «ei dør» når man skriver «den døra»?

Svar

Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen -a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei.

Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil. 

Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet

I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lita bok – boka), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie.

A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet.

De fire kombinasjonene i talemålet 

En og -en:
Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo).

En og -a:
I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen en dør – døra nå vanlig.

Ei og -en:
Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes.

Ei og -a:
Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn -a til slutt.

Ei i nyere rettskrivning

Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det. 

I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: «Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei» (vår utheving).

Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel.

Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen.

Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:20.03.2022 | Oppdatert:06.12.2022