Ølet eller ølen eller øllen?

Ølet er det tradisjonelt korrekte i norsk, men vi kan også skrive ølen hvis vi sikter til en porsjon med øl.

Drikken/brygget/sorten = ølet 

Øl har alltid vært et intetkjønnsord i norsk. Man brygger (et) øl, ikke en øl, og så smaker man på ølet.

Porsjonen kan også være = ølen

Det man får servert, er også et øl, men da tenker vi helst på sorten eller brygget. Med utsagnet «en øl til» ber vi om neste glass eller flaske. Noen vil da si at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot (med mindre det smaker vondt, selvsagt).

Når man ber om «en øl», er det altså en slags kortvariant av en flaske e.l. med øl. «En øl» om en ølporsjon kan derfor til en viss grad sammenlignes med «en barn» om en barnebillett. Merk at få foreløpig sier flere øl(l)er, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Noen sier også «ei øl» (vel av ei flaske øl), men hunkjønnsvarianten har ikke fått plass i det offisielle skriftmålet.

Uttalen

Uttalen /øll/ med kort ø har spredd seg kraftig i den senere tid, men fremdeles utgjør nok Oslo-folk en ganske stor andel av dem som uttaler ordet slik. Skrivemåten øl er et aldri så lite avvik innenfor bokmålsrettskrivningen, og med ujevne mellomrom fremmes det krav om å reformere øl til øll (og smør til smørr). 

Skrivemåten med enkelt konsonant kan sammenlignes med den vi finner i småord som til og vel, som av praktiske grunner har beholdt den gamle skrivemåten med enkel konsonant. Men dette er ikke substantiver, så sammenligningen halter.

Uansett: I overgangen fra dansk til bokmål tok man ikke bryet med å endre skrivemåten til øll. Både dansk og landsmål hadde jo øl (danskene riktignok med uttalen /øll/ og bøyningsformer som øllet/øllen − øller). Dessuten var det mange som sa /ø:l /med lang ø, og uttalen ble nok uansett regnet som valgfri (som i f.eks. smør).