Går så det griner?

I disse dager sier mange «det går så det griner» når noe går riktig godt. Men er ikke det litt selvmotsigende?

Svar

Tja, det spørs litt hvilken nyanse av grine man tenker på, og hvor griningen kommer fra. Men opphavet er nok uansett det går så det gviner (= kviner, hviner).

I over hundre år gamle tekster finner vi formuleringer som denne: «... saa det gren og knirkede i hele redskapen».

Trengs det andre forklaringer enn grining, da? Ja, fordi det før har vært så mye vanligere å si at det går så det kviner/gviner (jf. også suser, uler og andre lydmalende verb).

Fra gviner (= kviner) til griner

I deler av Sørøst-Norge, til og med i tradisjonelt bærumsmål, heter det gviner. Dette kan ha blitt omtolket til griner hos språkbrukere som har kviner eller hviner i dialekten i stedet for gviner. Det har sikkert bidratt til omtolkningen at tårene gjerne renner når det går fort.

Kanskje noen har vært om bord i skuter med sjøfolk fra Vestfold som har sunget om blokker og liner [som] går så det hviner? For de har nok sagt gviner, som i diktet «Atlanterhav» av Hans Reynolds:

Det kan også ha bidratt til grining at oslofolk har manglet en opplagt (sterk) preteritumsform av hvine/kvine å samle seg om. Valget har stått mellom det «fine» hven, det folkelige (k)vein, det svakt bøyde kompromisset hvinte og gv-former. Ingenting har virket ideelt for alle. En del oslofolk har kombinert å hvine med preteritum det gikk så det kvein, men det har ikke vært aktuelt for alle. (Hven ble for øvrig tatt ut rettskrivningen i 1981.)

Omskriving til grein i det aktuelle uttryket kan da ha vært en løsning. 

Hva skal jeg bruke? / Kva skal eg bruke?

På nynorsk heter det så det kvin. Gv- regnes som en dialektvariant av kv-. Dette systemet er regelrett:  Gvit og gvin i talespråket tilsvarer kvit og kvin i skriftspråket. Det er uaktuelt å ha gv- bare i ett tilfeldig ord.

Bokmål står ikke i et like systematisk forhold til dialektene, så enkeltuttrykk fra dialekter kommer av og til inn i mindre normalisert form. Det må være helt greit at folk fra gv-området og andre som har lyst, skriver gviner i dette uttrykket, enten det står i rettskrivingsordboka eller eiAlle variantene står på egne bein, enten det kviner, hviner, gviner eller griner. Denne artikkelen i Språknytt advarer mot «grinebitere» og slår et overbevisende slag for gvining

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter