Det ser ut til at uttrykket som hakka møkk er et sjømannsuttrykk. Det handler i så fall om fuglemøkk.

Før man sprer hard husdyrmøkk på jordet, bør møkka hakkes, bankes eller smuldres opp på en annen måte. Dessuten er møkk verdifullt. Disse to momentene kunne i seg selv vært forklaring nok. Men bare i mangel av en bedre forklaring!

I boka For bare stumpene. Arven fra de hvite seil og det svarte kull av Jon Winge, står det på s. 64–65:

Endelig er skuta vel i havn, men nå venter en blanding av ørkesløs venting og blodslit med å losseskuta og ta inn ny last. Ofte kunne mannskapet selv bli satt til å hakke guano, fylle i sekker og bære om bord. Det var en drittjobb, i varmen og støvet, bokstavelig talt, så det gjaldt å gjøre seg fort ferdig. Da gikk det som hakka møkk.

I samme bok s. 55 står det:

Guano er fuglemøkk i metertykke lag mange steder langs den regnfattige kysten av Chile og på enkelte av stillehavsøyene.

Guanofarten tok slutt før første verdenskrig, men den hakka møkka opptrer ikke i norske tekster før minst ti år etter den andre verdenskrigen. Det kan sette guano-teorien i et mistenkelig lys, men slike uformelle uttrykk kan leve lenge i den muntlige kulturen før de setter skriftlige spor.

Til slutt et boksøk fra n-gramtjeneste ved nb.no. Grafene viser bare det innbyrdes forholdet over tid; tallene er utelatt: