Det ser ut til at uttrykket som hakka møkk er et sjømannsuttrykk. Det handler i så fall om fuglemøkk.

Før man sprer hard husdyrmøkk på jordet, bør møkka hakkes, bankes eller smuldres opp på en annen måte. Dessuten er møkk verdifullt. Disse to momentene kunne i seg selv vært forklaring nok. Men bare i mangel av en bedre forklaring!

I boka For bare stumpene. Arven fra de hvite seil og det svarte kull av Jon Winge, står det på s. 64–65:

Endelig er skuta vel i havn, men nå venter en blanding av ørkesløs venting og blodslit med å losseskuta og ta inn ny last. Ofte kunne mannskapet selv bli satt til å hakke guano, fylle i sekker og bære om bord. Det var en drittjobb, i varmen og støvet, bokstavelig talt, så det gjaldt å gjøre seg fort ferdig. Da gikk det som hakka møkk.

I samme bok s. 55 står det:

Guano er fuglemøkk i metertykke lag mange steder langs den regnfattige kysten av Chile og på enkelte av stillehavsøyene.

Guanofarten tok slutt før første verdenskrig, mens den hakka møkka ikke opptrer i norske tekster før minst ti år etter den andre verdenskrigen. Det kan virke mistenkelig, men slike uformelle uttrykk kan leve lenge i den muntlige kulturen før de setter skriftlige spor.

Selve emnet og det at uttrykket er innarbeidet med a-form av verbet (hakka), antyder at dette uttrykket har røtter i norsk primær- eller sekundærnæring. (Få andre andre enn bergensere sier som hakket møkk.)

På Internett ser det ut til at hakka møkk går varmt hvetebrød en høy gang som uttrykk for det samme. Dette er noe nokså nytt i skriftkulturen, men sikkert eldre i talemålet. Det er rene lavkarbokuren i språket. Kraftig kost går som hakka møkk. Noe sterkere er sikkert i kjømda.