Å misunne, men likevel unne?

Jeg prøver å finne et ord som uttrykker den følelsen en kan få når noen f.eks. har en fin genser som man selv gjerne ville hatt, samtidig som man unner den andre genseren. Jeg synes misunnemisunnelig og misunnelse passer dårlig om dette. Kan jeg bruke medunne?

Svar

Misunne er i nok utgangspunktet negativt, men sagt med en vennlig tone endrer meningen seg til det du legger i medunne. Det blir nok sjelden misforstått. Problemet med medunne er at det egentlig ikke tilfører noe til unne

Bokmålsordboka har dette (2014):

ikke unne; være bitter eller sjalu over at en annen har visse fordeler og ønske at en selv får de samme fordelene

Men bildet har lenge vært mer nyansert, og det er nok en fellesnordisk tendens. Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner kan «Jeg misunner deg» i praksis også bety ‘Jeg skulle ønske det var meg’!

Situasjon og presisjon

Mye avhenger av situasjonen og samtalepartneren. Hvis man sier til samboeren sin: «Jeg er så misunnelig på søstera mi, for hun arvet huset til bestemor», er det trolig den negative nyansen som oppfattes. Sier man til en venn som har fått nytt kjøkken, at man blir helt misunnelig, vil han eller hun neppe ta det ille opp. 

Det er ikke alt det finnes egne ord for, men vi kan uttrykke oss greit likevel takket være sammenhengen. Hvis du vil gardere deg, kan du saktens si noe slikt som «Jeg både unner og misunner deg genseren!»

Medunne og unnelig

Ingen kan hindre deg i å bruke medunne, det er faktisk mange som har foreslått ordet. Men vi er litt skeptiske. For hva annet skulle det bety enn å unne alene? Medunnelse sier ikke noe (klart) om at man eventuelt også gjerne ville vært i den andres sko (alene eller sammen med den andre). I både unne og medunne mangler «selvunnelsen».

En annen sak er at det å unne mangler et adjektiv unnelig. Vi har fått forslaget velunnelig fra en innsender (jf. å unne noen vel). Ingen av ordene løser problemet.

Misunnelse har lenge vært tvetydig

Et godt eksempel på misunnelse i betydningen ‘det å unne seg selv noe uten å ville ta det fra andre’ finner vi i Ivar Aasens dagbok 1841. Legg merke til at Aasen måtte forklare meningen nøye. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter