Skråsikkerhet

Jeg forstår ikke logikken bak ordet skråsikker. Hva kommer det av? Og er det alltid negativt?

Svar

Skråsikker virker ulogisk hvis man tenker på adjektivet skrå. Men opprinnelsen er nok skrauv og skrov ‘noe som ruver’, jf. verbet å skrøyve.

Både skrauv, skrov og skrøyve står i Nynorskordboka. I sørøstnorske dialekter har skrauv- og skrov- (også uttalt med /-å-/ eller /-ø-/, og med og uten /-v/) vært generelle forsterkere. Skrovsikker  har altså betydd  ‘brennsikker på en overveldende måte’. Et lignende dialektord er skrovstor (uttalt skråstor), og et annet eksempel på lydutviklingen er at skrovis gjerne har vært uttalt /skråis/.

Skrauv- og skrov- manglet klangbunn i det dansk-norske skriftmålet på slutten av 1800-tallet. Dialektformen skrå- kan ha vært lettere å ta opp, selv om den ikke gav mening i og for seg.

Skinnteorien: som hånd i fingert hanske?

Etymologene Hjalmar Falk og Alf Torp kjente ordet skrauv og forfektet forklaringen ovenfor. Også Ordbog over det danske Sprog holdt seg til den, og regnet ordet som et lånord fra norsk. Men når vi kommer til den moderne Den Danske Ordbog, har pipa fått en annen lyd. Nå skal ordet stamme fra det gammeldanske (og gammelnorske) skrá, som er omtalt slik i Bokmålsordboka:

skrå (norr. skrá, egentlig ‘tørt skinnstykke’) om eldre forhold: (skinnbok, pergament med opptegnet) lov, statutt eller lignende // hirdskrå, laugsskrå

Det er jo rent logisk midt i blinken: så sikkert som om det stod i ei skrå! Kulturhistorisk er det imidlertid påfallende at skråa skal dukke opp i skråsikker etter å ha vært mer eller mindre borte i den aktuelle betydningen svært lenge. Skråsikker steg tilsynelatende opp i skriftkulturen fra folkedypet på slutten av 1800-tallet. På den tida betydde skrå snarere skinnlapp enn lovbok. Det fantes også et annet skrå (låsskrå) som logisk sett kunne vært en aktuell kandidat. Det betyr ‘plate som danner bunn i en lås’. Men det er ingen opplagt grunn til å trekke inn flere kandidater, for det er egentlig ingenting som mangler i Falk og Torps forklaring. Dessuten er det lydhistorisk nærmest umulig at skrá skulle kunne utvikle seg til skrøv- o.l. (jf. gamle dialektvarianter som skrøvsikker o.l.).

Negativt?

Man man si at noe er skråsikkert, uten at det man sikter til, er negativt. Men brukt om personer er ordet sjelden nøytralt eller positivt. Allerede den første forekomsten i norsk litteratur, som vi finner i Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1881), er et eksempel på det.

Omvendt

Unge dansker truer med å gjøre skråsikker til et pendelord, altså et ord med to motsatte betydninger. Det forringer bruksverdien til ordet kraftig, så det gjelder å bruke ordet mest mulig i den opprinnelige betydningen om man vil berge den. Minst 3 av 15 forekomster av «litt skråsikker» på norske nettsider rommer allerede (mars 2015) den motsatte betydningen. Årsaken til forvirringen er selvsagt den sekundære tilknytningen til adjektivet skrå, som ikke akkurat er synonymt med ‘fast’.

Veien mot vippepunktet ble egentlig lagt allerede for over hundre år siden. Hadde de valgt skrauvsikker e.l. i sin tid, ville ikke problemet oppstått, men denne varianten var altså ikke aktuell i det dansk-norske skriftmålet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter