Hvor kommer kul og kult fra?

Er ordet kul/kult norsk? Hvor kommer det eventuelt fra, og hva betyr det opprinnelig?

Svar

Ordet har så å si to røtter, ei svensk og ei engelsk. Indirekte er det ikke helt uten rot i norsk heller.

Adjektivet kul står i Bokmålsordboka:

II kul a1 (sv) morsom, grei en kul film / ha det kult / den kuleste læreren på skolen

Det svenske sporet

Ordet kommer fra svensk, ifølge Bokmålsordboka. Leiter man i svenske ordbøker, finner man mulige koplinger til finsk kyllä ‘ja (visst)’. Eventuelt settes det i forbindelse med kula ‘noe vellykket’, som skal være det samme som kule II 6 ‘varp’ i Nynorskordboka! Men det er uansett ikke vi som har funnet opp adjektivet kul i den aktuelle betydninga. Det har vi altså fra svenskene, som har brukt ordet slik i over hundre år.

Det engelske sporet

Seinere har vi fått et ord fra engelsk som har smelta sammen med ordet ovafor, nemlig cool

Adjektivet cool, innlånt fra engelsk og den gang oftest skrevet slik også på norsk, ble brukt om ei bestemt retning innafor jazzen i 1950-åra. Det var også i bruk om livsstil mer allment og betegna ei rolig, avslappa innstilling eller livsholdning. I nyere norsk er det nærmest et generelt plussord som til og med kan brukes om temmelig masete typer, bare de er populære. Uttrykket ta det kuli skal komme fra engelsk coolly.

Kul har altså fått et mer sammensatt opphav med tida.

Musikktermen cool står ikke i alle ordbøker. Skrivemåten bør være som i engelsk.

Svalhetens logikk

Nylig skreiv noen til oss og fortalte at de brukte en dialektform av kaldt, nemlig /kælt/ i den samme betydninga som cool. Om dette er inspirert av cool eller er ei parallell utvikling, skal være usagt. Kjølighet og svalhet henger sammen med avslappethet og kontroll, så det er ikke utenkelig at lignende metaforer kan oppstå på nytt. Sval passer kanskje best av de nevnte synonymene, i alle fall heter kul type i islandsk slang svalur náungi. I norske dialekter betyr kjøleleg, kjøle(n) o.l. derimot det samme som kaldsleg, nemlig ‘fælt’ eller ‘veldig’, og det må det få lov til å fortsette med.

Uansett om ordet har opphav i norsk, finsk eller engelsk, passer det godt i norsk, og vi kan uttale det akkurat som vi skriver det. (Vi har dessuten lignende ord i norsk fra før, f.eks. kule ‘kulde’, som både er i slekt med cool og kan uttales kóle.) Men for mye og for lite skjemmer alt. Det er særdeles ukult å ha kul som det eneste plussordet i vokabularet!

Til slutt: I uttrykket kul umulig har vi noe annet. Dette kul-ordet kommer kanskje fra romani.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter