A-endelser i bokmål: døra, men regjeringen, brevene, har hoppet?

Kan man kombinere en form som døra med f.eks. regjeringen, flertallsformen brevene og verbformen hoppet?

Svar

En kan i prinsippet kombinere radikale og moderate former som en vil. Men variasjonen er i praksis ikke helt tilfeldig. Det er tendenser til at man enten går mot ytterpunktene som gjerne kalles «radikalt bokmål» eller «konservativt bokmål», eller reserverer a-former for det mindre formelle og høytidelige.

Det er ingen offisielle regler som sier at såkalte radikale former på -a (som døra) bare kan stå sammen med andre a-former (som regjeringa, breva, epla og hoppa). Det er heller ikke slik at såkalte moderate former (som døren) nødvendigvis må stå sammen med andre moderate former (som regjeringen, brevene, eplene og hoppet). Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Ryddig dialektgrammatikk eller variabel stilsans 

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene tradisjonelt tett sammen innenfor hver kategori (hunkjønnsord, intetkjønnsord, verb). Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta. Språkfølelsen hos de fleste dialektbrukere taler mot å blande tilfeldig. Det er helst middelklassen i de store byene som etter humør og emne har vekslet mellom ulike endinger uten hensyn til genus i norsk talemål ellers, jf. «tiden går fort på hytta».

En språkbruker kan i dag velge fritt mellom disse to stilgrunnlagene (dialektbasert konsekvens eller tilfeldig/systematisk stilveksling) innenfor rettskrivningen.

Bruksområdet for -a og andre særnorske former i skrifttradisjonen utenom nynorsk

I skrifttradisjonen har det (innenfor og utenfor rettskrivningen) vært vanlig å bruke de «radikale» formene på -a mer om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». Dette henger sammen med at særnorske ord og former grovt sagt ble tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv før de kom inn på andre områder. Mer allmenne og abstrakte fenomen ble (og blir fremdeles) heller omtalt med felles dansk-norske former (-en i substantiv og -et i verb). Dokumenter fra det offentlige kan således være kjemisk fri for a-endelser.

Obligatorisk mellomting i tidligere rettskrivninger

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 var a-endelser obligatoriske i mange ord, særlig i de konkrete og de særnorske ordene som a-endelsene først slapp til i da det danske skriftspråket gradvis ble norskere tidlig på 1900-tallet. Det har skapt enda et stilgrunnlag mellom dialektgrammatikken og den borgerlige stilsansen: en slags språkhistorisk stram linje. Den stod ved lag til 1981. Da ble a-endelsene valgfrie og konsekvenskravet fjernet, men meningen var selvsagt ikke å hindre den enkelte språkbrukeren i å være konsekvent.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Minkende mestring av trekjønnssystemet

Mellom 1938 og 1981 hadde mange substantiv for konkrete ting som nevnt obligatorisk a-endelse. I yngre talemål ser vi en ytterliggående fortsettelse av denne tendensen: Ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, får a-endelse hos stadig flere. Det er det tradisjonelle norske trekjønnssystemet som går i oppløsning. A-en blir redusert og forvandlet til en ren stilmarkør for emnet eller ytringen. Et ekstremt eksempel er «oksa» for «oksen». Samtidig brer hankjønn (eller felleskjønn) seg i umarkert tale og normalprosa, så flere sier «musen» o.l., som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene. 

Variasjon i litteraturen

I litteraturen finner vi mange eksempler på a-endelser i (særlig konkrete) hunkjønnssubstantiv i tekster som er helt frie for a-endelser i verb. Dette er et kjennetegn på forfattere som kjenner godt til  tradisjonelt by- og bygdemål, men samtidig er sterkt knyttet til skrifttradisjonen. På den andre siden finnes det forfattere som gladelig bruker a-endelse i verb i uhøytidelige passasjer, men har få spor av hunkjønn. Disse forfatterne har nok oftere yngre bymål som rettesnor. 

Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønn i praksis, særlig i skrift. Tostavelsesordene med e-utlyd (eple) får ikke like lett -a i flertall som de andre intetkjønnsordene (hus, folk).

Du har lov til å rote, men også til å rydde. Noen eksempler

Du er ikke nødt til å forskjellsbehandle ord på grunnlag av litterære konvensjoner, som uansett er diffuse. Du kan finne din egen vei og eventuelt jevne ut mer, både innenfor og mellom ordklassene.

Eksempel med verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform.

Eksempel med substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga eller kjerringen og dronningen. En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen helt på hodet og skrive kjerringen og dronninga virker mindre motivert, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Tre eksempler med modifikasjoner. Nummer én og tre er ytterpunkter: 

  • Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet kronen. (= Bergensk.)
  • Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet kronen. (= Vanlig stilistisk forskjellsbehandling i skriftmålet.)
  • Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta krona. (= Vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag, om man ser bort fra variasjon i vokalbruken.)

Ved siden av eksempel nummer to ovenfor kommer altså en rekke mindre motiverte kombinasjoner.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter