A-endelser i bokmål: døra, men dronningen, brevene, har hoppet?

Kan man kombinere en form som døra med f.eks. dronningen, flertallsformen brevene og verbformen hoppet?

Svar

En kan i prinsippet kombinere former som en vil. Men variasjonen er i praksis ikke helt tilfeldig. Det er vanlig å nærme seg enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk), a-former er statistisk sett mest brukt om det mindre formelle og høytidelige. 

Du er ikke nødt til å behandle a-endelser som mindre brukbare i formelle ord eller sammenhenger. Det er en ideologi og et valg.

Når det gjelder kombinasjon av former, er det ingen offisielle regler som sier at såkalte radikale former på -a (som døra) bare kan stå sammen med andre a-former (som dronninga, breva, epla og hoppa), eller at døren må gå sammen med som dronninga, brevene, eplene og hoppet. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien 

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». 

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Merk: Som språkbruker er du ikke bundet av mønsteret som vokste fram i den prosessen som er omtalt ovenfor.

Retninger du kan velge mellom

I dag kan du i prinsippet komponere selv. Du kan bl.a.

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser stilistisk (i konkrete og jordnære ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke a-endelser uten (tradisjonelt) noe system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) forankre språkbruken i systemet i norske dialekter, mer eller mindre «radikalt» (-a enten over hele fjøla eller over utvalgte deler av den på et logisk eller praktisk grunnlag)

Ikke alle retningene utelukker hverandre helt.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 og 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om de egentlig er valgfrie. 

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som er fortrolige med tradisjonelt by- og bygdemål, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. 

Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb (i uhøytidelige passasjer). 

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre har ikke den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord. Men det er umulig ikke å legge merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. I en slik situasjon kan a-ending bli forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. 

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. 

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag (med en viss variasjon i vokalbruken). Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønn i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har med e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla). 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter