Språk og identitet i Tyrkia

AV EGIL THEE DANIELSEN

En av de største spillefilmene som noen gang er laget i Tyrkia, hadde premiere i år. Den handler om hettittene, et folk som hadde sin storhetstid mellom 1660 og 1190 f.Kr., og som snakket et indoeuropeisk språk. Faktisk snakker man litt hettittisk i denne filmen, en del setninger som er satt sammen av eksperter i hettittologi, en vitenskapsgren som dyrkes ved atskillige universiteter i Vesten. Språket er en gullgruve for forståelsen av den store språkgruppen vi selv utgjør en ørliten del av.

Hettittisk er bare ett av de tallrike språk som gjennom tidene er blitt talt av folk i det området som i dag utgjøres av nasjonalstaten Tyrkia, et område 2,4 ganger Norges størrelse. Det dreier seg om en stor halvøy, også kalt Anatolia (fra det greske ordet for «soloppgang»), omgitt av Svartehavet i nord, Egeerhavet i vest og Middelhavet i sør. Ved Bosporus ligger Istanbul, en kosmopolitisk by som har forvaltet fire kulturer og fem språk. Området som nord for Marmarahavet strekker seg mot Balkanstatene Hellas og Bulgaria, utgjør den såkalt europeiske delen av Tyrkia. I tillegg kommer de fjellendte landmassene som folder seg ut mot befolkningsmosaikken Kaukasus i nordøst, persisk kultur i øst og Mesopotamia med de nåværende arabiske landene Syria og Irak i sørøst. I samme retning renner Eufrat og Tigris, historisk sett gjennom høykulturer som sammen med Palestina i det østlige Middelhavet og Hellas som nærmeste nabo i vest utgjør arnestedene for vår vestlige kultur slik vi oppfatter den gjennom kristendom og renessanse.

Kulturer har kommet og gått i Anatolia. Og kulturer innebærer språk. Språk kan aldri sees isolert. Enkelte språk utvikler seg til kommunikasjonsspråk for store riker – selv om et rike ikke nødvendigvis har en befolkning som i utgangspunktet snakker dette språket. Man kan ha snakket ett språk og skrevet et helt annet, et forhold som tidligere var langt mer utbredt enn vi gjerne forestiller oss i dag.

Gresk språk kom til Anatolia med greske kolonister i klassisk tid og eksisterte side om side med diverse lokale språk som vi har en høyst mangelfull forståelse av. Både den klassiske historikeren Herodot (484–420 f.Kr.) og historikere i Bysants (330–1453 e.Kr.) betrakter alt annet enn gresk språk som uartikulert og barbarisk. Vi står overfor en språklig-kulturell arroganse som oppstår der et språk befinner seg i en absolutt monopolsituasjon. Prestisjespråket blir lært, mens de egentlige morsmålene blir fullstendig neglisjert – og historien tier om dem i ettertid. Språkskifte med slike premisser må ha skjedd mange ganger i Anatolia.

Kreolisering

De genrene av gresk som Vest-Europa var blitt kjent med gjennom renessansen, utgjorde forfinete kunstspråk som ikke hadde noen mulighet for å slå igjennom i en større målestokk enn i den klassiske bystaten. Men da Aleksander den store (356–323 f.Kr.) la Anatolia, Persia og mer til under sine føtter, lå det i kortene at de stedlige barbarene måtte lære gresk. Det gjorde de for så vidt, men resultatet ble veldig forskjellig fra hva Aleksander hadde lært av sin lærer Aristoteles.

Samme prosess skjedde på Haiti da afrikanske slaver skulle lære fransk. Afrikanerne blandet inn sin egen forståelse av hva fransk var, og skapte et fundamentalt nytt språk. Denne prosessen kalles for kreolisering, og resultatet er ofte et språk med lav prestisje. Det interessante i det greske tilfellet er at takket være kreoliseringen av gresk kunne gresken brukes som lingua franca, i praksis som allment kommunikasjonsspråk over enorme områder. Det var dette som banet veien for spredning av kristendommen. Nytestamentet ble skrevet på (kreolisert!) gresk i stedet for på arameisk, det språket Jesus snakket. Dermed ble innholdet (eller budskapet) forstått av den intellektuelle eliten fra Roma til Antiokia. De hadde alle lært gresk.

Språk og religion

En moderne arameisk dialekt tales for øvrig i en del landsbyer i det sentrale og sørlige Tyrkia, men de fleste såkalte assyrere skal i dag være bosatt i Sverige, hvor svenskene har stått på hodet for å gi dem et nytt skriftspråk. Nå hadde riktignok disse representantene for en urgammel gren av Østkirken sitt eget liturgiske språk, klassisk arameisk, skrevet med et spesielt alfabet, og de ville ha seg frabedt å skrive sin moderne dialekt med latinskrift. Deres skriftspråk var tyrkisk, men slikt stemmer jo dårlig med våre begreper om en sammenheng mellom språk og religion.

Innpodet med samme type oppfatninger – det er ikke alltid vi i Vesten forstår hva som er best for andre – kan man spørre seg hva vi ville ha gjort dersom de tidligere tallrike karamanlides, tyrkisktalende gresk-ortodokse i Anatolia, som hadde sin bibel skrevet på tyrkisk med greske bokstaver, hadde søkt tilflukt hos oss i forbindelse med befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas i 1923. Ville vi ha gitt dem et tyrkisk skriftspråk med latinske bokstaver og således kommet Atatürk i forkjøpet med alfabetreformen av 1928, som nærmest fra den ene dagen til andre forlangte at alle tyrkere skulle slutte å skrive tyrkisk med arabiske bokstaver? Dette var å snu opp ned på det nære forholdet som eksisterer mellom alfabet og religion i denne del av verden. Kanskje vi ville ha gitt dem opplæring i osmansk tyrkisk?

Og hvordan ville vi ha forholdt oss til eventuelle tyrkiske fremmedarbeidere fra et område rett sørvest for Vansjøen i Øst-Tyrkia hvor man snakker en arabisk dialekt? Gitt dem opplæring i klassisk arabisk? På bakgrunn av det faktum at moderne arabiske dialekter ikke eksisterer som nasjonalt skriftspråk noe sted, ville et nytt skriftspråk med latinske bokstaver i høyden ha akademisk interesse. Tyrkernes egen strategi med disse menneskene var å flytte dem vestover, slik at de kunne assimileres. Dette ble gjort på 1930-tallet, men det tales fremdeles arabisk i området. Assyrere, karamanlides og arabisktalende tyrkere – det fins mye etnisk snadder i republikken Tyrkia, som for 80 år siden nå i høst ble grunnlagt på ruinene av det osmanske riket. Man gikk da fra et religiøst statskonsept til et etnisksekulært. Verken arabere eller kurdere i Anatolia hadde det minste problem med å tilhøre det osmanske riket, ei heller med å kjempe mot total partering av «kolossen på leirføtter», som alle de tidligere stormaktene gikk inn for. De var jo alle muslimer, og angrepene kom fra kristne nasjoner som England, Frankrike, Hellas, Italia, Russland og USA. Men å fortelle dem i ettertid at de var tyrkere, var en mer komplisert prosess.

Kretisk gresk og pontisk gresk

Mange nordmenn har vært i Side, Antalya, Bodrum eller Ku˛sadası, men svært få har observert at man også snakker gresk der. Det dreier seg om muslimske kretere som snakker diverse målfører fra Kreta slik man hørte dem for hundre år siden. Side gjenoppsto faktisk som by etter at sultanen på slutten av 1800-tallet ga flyktninger fra Kreta midler til å slå seg ned der. Igjen står man ut fra en moderne skandinavisk kontekst overfor «problemet» med et språk som «ikke passer» for de menneskene som taler det. Kreterne selv tar sitt språks ubønnhørlige endelikt med knusende ro. De slår om til tyrkisk så snart de beveger seg utenfor den nære krets. Rimeligvis har det aldri vært snakk om å lage noe skriftspråk av kretisk gresk, og slett ikke med greske bokstaver (som ville innebære en kristen markering). Jeg har imidlertid sett gamle brev skrevet på gresk med arabiske bokstaver, men ortografien er i beste fall selvkomponert.

Også i noen få landsbyer i nærheten av Trabzon (ved Svartehavet) snakkes det pontisk gresk, nemlig blant etterkommere etter folk som konverterte til islam for et par hundre år siden, jf. samme fenomen på Kreta. Pontisk gresk (Pontos er det gammelgreske navnet på Svartehavet) er uforståelig for et gresk øre i Hellas, men i Nord- Hellas fins det kristne pontere som har bestrebet seg på å bevare dialekten. De ankom til Hellas med den samme befolkningsutvekslingen som brakte muslimske kretere til Antalya.

Latinetterkommere og kaukasiske språk

Kappadokia, hvor mang en norsk turist har vandret omkring i underjordiske boliger og kirker, ble romersk provins allerede fra år 17 e.Kr., men latin var aldri noe mer enn et administrasjonsspråk der. Det hadde vært interessant å vite hvilket språk de snakket der da goterne i år 264 foretok et plyndringstokt dit. Mange fattige mennesker hadde annammet kristendommen, og et ektepar som unngikk å bli solgt som slaver, kom til goterne i Dacia (dagens Romania), hvor de ble frigitt. Ifølge tradisjonen var en sønnesønn av dette ekteparet den gotiske apostelen Wulfila (311–381), han som oversatte Bibelen til gotisk.

Også i Bysants spilte latin en vesentlig rolle som administrasjonsspråk helt til 700-tallet. Latin kan derfor betraktes som ett av de fem språkene som Konstantinopel/Istanbul har forvaltet. Det bysantinske riket var jo en forlengelse av Romerriket, men i øst var gresk grasrotspråket. Latin fikk derfor ingen moderne oppfølging i Anatolia slik som f.eks. rumensk i romersk Dacia. Men en annen språklig etterkommer etter latin bør nevnes i sammenheng med etablerte språk i Tyrkia.

Etter at jødene ble kastet ut av Spania i 1492, fant de et fristed i det osmanske riket. I Istanbul fins det fremdeles en liten jødisk minoritet som snakker ladino, populært kalt «jødespansk ». Liksom den norskamerikanske professoren Einar Haugen (1906– 1994) i sin tid studerte «ekte gudbrandsdalsmål » blant nordmenn i Iowa, kan man i dag med stort utbytte studere både kretiske dialekter «i frossen tilstand» og gammelspansk i Tyrkia, dette laboratoriet for språkvitere og sosialantropologer.

For rundt 10 år siden ble det nordvestkaukasiske språket ubykhisk erklært utdødd. Opprinnelig hadde folk som talte dette språket, kommet fra flere landsbyer i Kaukasus, men presset fra det ortodokse Russland hadde ført dem i eksil – igjen til det multietniske riket hvor talespråkene var legio, mens skriftspråket var osmansktyrkisk, men hvor alle var muslimer med samme rettslige beskyttelse (en beskyttelse som også visse ikke-muslimer nøt godt av). Professor Hans Vogt (1903–1987) reiste i 1958 til Tyrkia for å studere ubykhisk, et språk med 80 konsonanter og bare 3–4 vokaler.

Et par andre nordvestkaukasiske språk kan fremdeles høres i Tyrkia, og denne språkgruppen har i den senere tid fått fornyet interesse gjennom tilsynelatende velfunderte teorier om at hurrisk og urarteisk, språkene i de rikene som hadde makten i Anatolia mellom hettittene og grekerne, nettopp hørte til denne språkgruppen. Under sørkaukasiske språk hører lasisk og georgisk, som begge er utbredt i Nordøst-Tyrkia, og tsjerkessisk kan høres i en rekke geografisk vidt forskjellige landsbyer.

Armensk

Armenerne tilhører Østkirken og snakker et indoeuropeisk språk som har undergått betydelige forandringer gjennom århundrene. Mens klassisk armensk har mye av den samme strukturen som klassisk gresk, har moderne armensk utviklet seg i retning av tyrkisk syntaks. Vi står altså overfor en nær symbiose mellom tyrkiske muslimer og kristne armenere. I osmansk tid ble da også armenerne ansett for å være blant sultanens mest pålitelige undersåtter. Men da amerikanske misjonærer kom til Øst-Tyrkia på 1840-tallet, primært for å omvende tyrkerne til kristendommen, fant de fort ut at det ikke lot seg gjøre. De bestrebet seg derfor snarere på å konvertere armenerne fra deres urgamle variant av kristendommen til en mer moderne amerikansk protestantisk versjon. Siden vi i Vesten har så gode forestillinger om andre folks ve og vel, var det også naturlig at armenerne i øst fikk opplæring i nasjonal frigjøring. Trusselen om en armensk stat støttet av det ortodokse Russland, en stat som aldri ville være liv laga med mindre den allierte seg med grekerne langs Svartehavet og de katolske armenerne ved Middelhavet, førte etter flere tiår med armensk geriljavirksomhet til en tyrkisk beslutning om å omplassere armenerne i øst til en annen del av det osmanske riket, nemlig sørover til Syria. Denne folkeforflytningen skjedde under svært vanskelige forhold i 1915 og innebar i praksis endeliktet for armensk språk i Øst-Tyrkia. I Istanbul fins det imidlertid stadig store mengder kristne armenere. Her var det aldri aktuelt å omplassere dem. Armenere i Istanbul taler en litt annerledes dialekt, såkalt moderne vestarmensk. Den østlige varianten er i dag å finne i Tyrkias nabostat Armenia samt i Syria og Libanon, for ikke å snakke om i USA, som i utgangspunktet skapte forutsetningene for armenernes femtekolonnestilling i Øst-Tyrkia. Frankrike har også mottatt tallrike armenere.

Muslimer i Hellas, kristne i Tyrkia

En annen folkeforflytning av enorme dimensjoner fant sted under langt bedre vilkår, nemlig organisert av Folkeforbundet. Etter at tyrkerne (og deres nasjonale muslimske allierte) bokstavelig talt hadde kastet grekerne på havet som følge av det greske ragnarokket under felttoget i Lilleasia 1919–1922, fikk Lausannekonferansen en varm potet i fanget. Fridtjof Nansen var blant dem som administrerte en tvungen utveksling av muslimer i Hellas med ortodokse kristne i Tyrkia. Armensk språk hadde forsvunnet fra Anatolia få år i forveien. Nå forsvant også utallige greske dialekter, mange av dem svært aparte. Disse talespråkene hadde utviklet seg i relativ isolasjon gjennom hundrevis av år og manglet fullstendig prestisje sammenlignet med både skriftlig gresk (som var basert på en arkaiserende standard liksom arabisk er den dag i dag) og det osmanske skriftspråket (som ikke var arkaiserende, men like fullt et kunstspråk). Den greske forfatteren Christos Samouilidis forteller om en gresk prest i det sentrale Anatolia som pålegger sine sognebarn å forkaste den barbariske(!) dialekten de snakker, og heller uttrykke seg på tyrkisk [talespråk]. Ideelt sett burde de uttrykke seg på arkaiserende gresk, men det kunne han rimeligvis ikke forlange av barn. (I Vesten krevdes det jo også en del års skolegang før man kunne formulere seg på latin.) At Nansen i prinsippet godtok en slik omplassering av et par millioner mennesker – noen hevder sågar at forslaget i utgangspunktet kom fra ham – er i dag litt av et tankekors.

Som følge av en hestehandel under Lausannekonferansen ble grekerne i Istanbul ikke utvekslet. Der lever de den dag i dag – om enn i svært redusert antall. Konflikten på Kypros har siden 1950-tallet ført til en atmosfære som har brakt horder av de siste bysantinere til Hellas. Tyrkerne i gresk Vest-Trakia, en betingelse fra tyrkisk side for å gjennomføre hestehandelen, utgjør på sin side en betydelig minoritet i dagens Hellas. I utgangspunktet nøt både grekere, armenere og jøder i det osmanske riket en rettsbeskyttelse fordi de var bokfolk – på linje med muslimene og deres Koran. Denne rettsbeskyttelsen har en forlenget arm inn i den tyrkiske nasjonalstaten i form av spesielle privilegier stadfestet i Lausanne. Disse privilegiene har i praksis beskyttet språkene gresk, armensk og ladino i Istanbul, mens språk som fransk og italiensk, typiske levantinerspråk, dvs. språk talt av katolikker i det osmanske riket, ikke lenger har noen beskyttelse. De privilegiene som levantinerne nøt, ble opphevet i Lausanne.

Men tre berømte franske videregående skoler i Istanbul eksisterer fremdeles og nyter høy anseelse. Generasjoner av tyrkere har gått på disse skolene. I dag vil den norske turisten snarere møte tyrkere med tyskkunnskaper, alt fra stotrende til innfødt kompetanse. Det fins godt over to millioner tyrkere i Tyskland, og mange av dem (eller deres etterkommere) har returnert til hjemlandet og kan oppspores i de mest avsidesliggende landsbyer.

Bosnisk, et sørslavisk språk, tales i en rekke landsbyer i Tyrkia, særlig på vestkysten, og albansk kan man høre på såpass fjerntliggende steder som i landsbyer ved det indre Middelhavet. Det dreier seg om muslimske albanere fra Hellas som kom med befolkningsutvekslingen i 1923. Tilsiget av bosniere har av helt andre grunner bare øket det siste tiåret. Krimtatarenes grumme skjebne under Stalin kan man fremdeles høre om i en landsby vest for Ankara, men det er gått sterkt nedover med aktiv beherskelse av det tyrkerspråket som disse menneskene opprinnelig snakket.

Tyrkerspråk fra Balkan til Kina

Det fins tyrkerspråk fra Balkan til Kina. Uigurisk tales i folkerepublikken, men også av en liten minoritet i Tyrkia. Av andre tyrkerspråk etablert i Tyrkia kan nevnes aserbajdsjansk, kasakhisk, turkmensk og usbekisk. Alle disse språkene er vesensforskjellige fra de språk vi lærer på skolen.

Noen få tyrkiske dialekter er uforståelige uten nærmere studium, f.eks. visse svartehavsdialekter. Ellers er tyrkisk talt i Tyrkia overraskende homogent. Istanbul-dialekten framstår som et forbilde, og det er utdannelse som avgjør hvorvidt man behersker den. I den forstand kan man godt kalle den for en prestisjefylt sosiolekt.

Anatolias sterkt voksende befolkning i nyere tid skyldes bl.a. det fenomenet som den amerikanske historikeren og demografen Justin McCarthy har sammenfattet i boktittelen «død og eksil», jf. Death and Exile, The Ethnic Cleansing of Ottoman Muslims, 1821– 1922, Princeton (NJ) 1995. Kristne naboer har renset sine land for muslimer, og det nærliggende tilfluktssted var arvtakerstaten etter det osmanske riket. Her ligger mye av forklaringen på Tyrkias tallrike språklige minoriteter. Et spørsmål til 50-åringer i dagens Tyrkia om hvor deres besteforeldre kommer fra, gir interessante indikasjoner om etnisk opprinnelse. Det slår nesten aldri feil.

Språkskifte har vært vanlig

Folk har nok oftere skiftet språk gjennom historien enn vi i dag kan forestille oss. Forskere som måtte være interessert i språkveksling, kan i rikelig monn få luftet sine teorier gjennom studiet av Anatolia gjennom tidene. I Hellas hører man ofte at tyrkere egentlig er mongoler. Nå har de fleste grekere aldri vært i Tyrkia, og de vil derfor skjenke liten tiltro til en uhildet observatør som finner det umulig å skille de to folkene fra hverandre bare på grunnlag av utseende. Det er et faktum at etter slaget ved Manzikert (rett nord for Vansjøen) i 1071 ble slusene åpnet for bølger av tyrkerfolk østfra. Men hva med de par–tre millioner mennesker som allerede var bosatt i Anatolia? De hadde rimeligvis aldri hørt om tyrkere før statsordninger med høy kulturell prestisje og stort forsvarspotensiale ble etablert, noe som gjorde at folk kunne få leve i fred med sin familie. Dermed var det duket ikke bare for språkskifte, men et mer generelt etnisk skifte. Folk som ikke opprinnelig var tyrkere, hadde ingen problemer med å kalle seg det. Dersom ikke Wulfilas besteforeldre var blitt tatt til fange av goterne, ville kanskje hans etterkommere ha vært tyrkere. Eller kanskje de hadde holdt seg til kristendommen og blitt greskortodokse? I begge tilfeller dreier det seg om et etnisk valg ut fra makt- og prestisjeforhold i lokalsamfunnet. Det som må ha eksistert av «mongolske» elementer, ble raskt utvannet; Anatolia ble kulturelt sett tyrkifisert. Selv visse greske dialekter fikk et tyrkisk preg.

Assimileringsprosessen varer ved – selv om mange i Vesten viser stor iver i å motarbeide den. Obligatorisk skolegang og militærtjeneste samt TV er drastiske assimileringsmetoder. Det fins millioner av mennesker som snakker kurdisk i dagens Tyrkia – kanskje 18 % av befolkningen – men å ha kurdisk som morsmål har ikke vært til hinder for å oppnå de høyeste embeter i staten. Politisering av en såpass betydelig minoritet, særlig i marxistisk retning, har imidlertid virket som en kraftig hemsko for den allmenne økonomiske utviklingen i Sørøst-Tyrkia. Kurdisk hører til den iranske språkgruppen av indoeuropeiske språk. Det gjør også ossetisk, som tales i enkelte landsbyer i Tyrkia, men som hovedsakelig hører hjemme i Kaukasus. Et stort problem med kurdisk er at språket er splittet opp i tre innbyrdes svært avvikende dialekter.

Ingen enkelt språklig minoritet i dagens Tyrkia kan gjøre krav på urbefolkningsstatus. Det eneste måtte være hvis en eller annen sosialantropolog plutselig skulle finne en landsby hvor man snakker «nyhettittisk». Det fins nesten 40 000 landsbyer i Tyrkia. I nærheten av Konya fins det folk som snakker en kurdisk dialekt, og inntil nylig trodde de at de snakket en litt aparte form for tyrkisk. Noen «fornyelse» av deres etniske tilhørighet har ikke annet enn akademisk interesse. Karamanlides oppfattet seg selv primært som ortodokse kristne og sekundært som grekere. Men de snakket altså tyrkisk. De fleste kurdere oppfatter seg selv enten primært som muslimer og sekundært som tyrkiske statsborgere med kurdisk som morsmål eller – avhengig av deres metafysiske verdensbilde – primært som tyrkiske statsborgere og sekundært som kurdere, I begge tilfeller er tyrkisk deres skriftlige medium, og det er kommunikasjonsspråket som i siste instans teller i en moderne demokratisk stat. Ifølge en tredje kategori med støtte fra aktivister i Vesten postuleres en kurder som «innbygger av Kurdistan» og med «kurdisk som nasjonalspråk». Dersom tyrkiske kurdere i Vest har fått såkalt morsmålsopplæring i kurdisk, kan man godt forstå at det ikke er noen annen retur enn til en dobbelt kimære.

At Tyrkia har et vest–øst-problem (liksom Italia har et nord–syd-problem), bør imidlertid ikke stikkes under en stol. I en frustrasjonssituasjon over forfordeling av samfunnsgodene er det fristende å vise til det som Huntington har kalt det demokratiske dilemma, dvs. at folk via valgurnene søker seg til et tidløst perspektiv og indirekte velger arabisk som sitt imaginære kommunikasjonsmedium, nemlig gjennom koranskoler hvor man lærer å lese Koranen uten å forstå et ord av hva man faktisk resiterer. Dette har lite med kunnskapservervelse i moderne forstand å gjøre. Tyrkia har da også en grunnlov som er tuftet på vestlige forbilder og ikke på tradisjonelt muslimske. Klassisk arabisk har for øvrig aldri sortert under språk i Anatolia bortsett fra som skolespråk i osmansk tid, da kunnskaper i både arabisk og persisk var en forutsetning for å kunne beherske det osmanske skriftspråket. I tillegg har naturligvis klassisk arabisk alltid vært liturgisk språk for muslimer. Det må det gjerne fortsatt være.

 

-- Egil Thee Danielsen er spesialist på tyrkisk innflytelse på gresk.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter